Adnan Januzaj fikk 45 minutter, og vi fikk noen glimt av 18-åringens talent. For et herlig rykk han viste da han stormet inn i 16-meteren fra høyrekanten i 2. omgang.
Robin van Persie gjorde også comeback den siste halvtimen.
Men ellers var det overhodet ingenting å glede seg over lørdag. Vi var dårlige både individuelt og som lag.
Annonse
Forrige uke var vi svake mot et svært godt Manchester City-lag, og vi tapte fortjent. Nå var vi svake mot et godt WBA-lag, og vi tapte fortjent igjen.
City-tapet sved, men da dette skrives, en snau time etter kampslutt, virker dette faktisk verre. City kan, på en god dag, antakeligvis skape problemer for alle lag i verden. Det kan ikke WBA, og uansett om de gjorde en meget god kamp mot oss så satt jeg hele tiden med følelsen av at de egentlig ikke var bedre enn at en liten nivåheving hos oss selv ville avgjort det i vår favør.
Den kom imidlertid ikke.
Og det er en bekymringsfull utvikling.
Så kom City-kampen.
Og nå tapet mot WBA.
Det som var ett skritt frem defensivt ser nå ut som flere skritt tilbake over hele fjøla.
[poll id=»26″]Faktum er at vi mot WBA så ut som et meget middelmådig fotball-lag.
Annonse
Den kontrollen vi hadde i banespillet frem til og med Leverkusen-kampen er forduftet. Offensivt virker det fortsatt planløst og tregt. Vi sliter med å skape virkelig store sjanser, og de halvsjansene vi får skapes ofte av det, som for meg, virker å være tilfeldigheter og enkeltmannsprestasjoner, uansett om det er et godt innlegg fra Nani eller et entusiastisk raid fra Adnan Januzaj.
WBA hadde 6-7 sjanser jeg vil kategorisere som store. Vi hadde et par store – og en del nesten. Det forteller det meste av historien.
Det har riktignok bare vært seks dager med to stygge tap.
Det er bare snakk om seks tapte poeng.
Og jeg bryr meg svært lite om tabellen så tidlig i sesongen.
Jeg bryr meg imidlertid veldig mye om hvordan vi fremstår som fotball-lag, og dermed er jeg for første gang denne sesongen litt bekymret.
At vi følger opp den svake prestasjonen mot City med en ny svak kamp, det er nemlig bekymringsfullt.
Jeg skrev forrige helg om at det er måten vi reagerer på i motgang som er blitt kjennetegnet til United. Vi slår alltid tilbake. Til en viss grad gjorde vi også det mot Liverpool, men det var tross alt snakk om en ligacupkamp. Det er ikke seirer der som gjør United til United.
Annonse
Jeg skrev også om et ønske om 15 – eller i alle fall 13 poeng – på de fem neste seriekampene. Det ønsket gikk i vasken på første forsøk.
Før kampen synes jeg egentlig laguttaket var greit nok. David Moyes beholdt flere av spillerne som var med på å slå Liverpool. Flere ville dermed få verdifull spilletid, samtidig som en del fikk verdifull hvile før onsdagens viktige Champions League-kamp borte mot Shakhtar Donetsk.
Jeg synes de fleste av dem skuffet, og derfor fokuserer jeg denne gangen ikke mer på enkeltspillere.
Jeg har heller ingen gode forslag til hva som kan bedre dette på kort sikt. Man kan velge å legge all skyld på David Moyes, men når så godt som alle spillerne bommer stygt på enkle mottak helt upresset – flere ganger – så er det vanskelig å legge det på hans skuldre.
Han har vært ærlig på at vi er i en omstillingsfase, og at det vil komme smeller. Dessverre for oss alle kom det en mot WBA. Jeg – og dere – håpet selvsagt at omstillingen ville gå mest mulig smertefullt, men WBA-kampen minnet oss alle på at vi ikke kan ta noe for gitt.
Normalt vil jeg avslutte en kampkommentar som denne med noen ord, referanser, litt statistikk eller annet som gir håp og perspektiv, men det er vanskelig på en dag som denne.
Jeg vet imidlertid at alle som var på banen lørdag kan bedre.
Jeg vet også at vi har mange gode spillere som ikke var på banen lørdag.
Det er mindre enn to uker siden vi slo et av Tysklands beste lag meget fortjent, og var bedre enn motstanderen for sjette gang på rad i en tellende kamp under David Moyes.
Det er faktisk også bare spilt seks serierunder. Jeg, du, David Moyes, alle spillerne og alle fans er enige i at det har vært en fæl Premier League-uke, men vi har bare spilt seks seriekamper. Det er spilt fotball i én måned og 11 dager.
Selv om Arsenal og Tottenham ligger noen poeng foran så er ikke avstanden avskrekkende på noen måte så lenge det er 32 serierunder igjen å spille.
Annonse
Vi kan imidlertid kun ha ett fokus, og det er på oss selv. Å heve våre egne prestasjoner.
Heldigvis er fotballen slik at det sjelden er lenge til vi får en sjanse til å rette opp dårlige inntrykk. Vi får den sjansen allerede i Donetsk onsdag og så i Sunderland lørdag før landslagspausen.
Så kan vi bare håpe at vi både som lag og individuelt viser oss fra en helt annen side i de kampene.
Og som alle de av oss som levde med United før 1993 vet, så smaker seier og suksess faktisk bare enda bedre hvis den kommer etter motgang.
Selv om det i den sammenhengen er latterlig å snakke om ordentlig motgang etter et par dårlige kamper.
Helt til slutt velger jeg å gjenta noe jeg skrev senest for noen uker siden:
– Da vi opplevde dårlige tider så støttet alle meg. Nå er det deres jobb å støtte deres nye manager, sa Sir Alex før han gikk av.
Jeg tror han mente i mer enn seks kamper.
PS. Jeg skal ta ut et par dagers ferie neste uke, og derfor utgår muligens kommentaren etter Shakhtar-kampen. Greit å si fra i forkant hvis noen tror det kan være resultatet som er årsaken til at jeg muligens ikke skriver noe etter den kampen.
