«Jeg er kjent for å være positiv. Det er jeg ikke lenger»

Ansvarlig redaktør Dag Langerød skriver med ujevne mellomrom ned sine tanker rundt det som skjer i United.

Her er hans tanker etter 2-2-kampen mot Aston Villa.

Mine tanker etter 2-2 mot Villa

Jeg er kjent som Dag «positive» Langerød.

Det var for meg heller ingen tvil om at lørdagens kamp var et skritt i riktig retning. Prestasjonen i 2-2-kampen var, slik jeg ser det, bedre enn den var både da vi slo Villa i FA-cupen mandag, mye bedre enn mot Wolverhampton, bedre enn under 3-1-seieren mot Burnley, bedre enn mot Newcastle, bedre enn Young Boys og bedre enn Norwich.

Det var selvsagt langt unna å være perfekt eller også godt nok, men lørdag kveld så jeg i alle fall konturene av et lag som spilte sammen, som spilte for hverandre.

Likevel er jeg ikke nå Dag «positive» Langerød.

Jeg var så vidt inne på det i «Monday Bloody Hell» for noen uker siden. Det er trøbbel i United-land.

Jeg fikk litt ris den gangen i kommentarfeltet fordi jeg sa A, men ikke fulgte opp med B.

Til det må jeg bare si at det som skjer på Carrington, opplysningene om det som foregår internt i United er såpass sensitive at hvis jeg blir fortalt noe konkret så får jeg samtidig veldig ofte beskjed om at enkeltepisodene ikke er til å deles.

Da gjør jeg selvsagt heller ikke det.

Så tåler jeg fint at noen mener at jeg ikke i det hele tatt burde antydet interne problemer i spillergruppa i den sendingen, spesielt hvis jeg ikke kunne si mer, men dessverre er rapportene mine siden den gang ikke blitt noe bedre.

Jeg fryktet det aller, aller verste før kampen mot Aston Villa, og det at vi i alle fall fikk en halvtime med total dominans, det at vi fortsatte å skape sjanser i store deler av oppgjøret og det at strukturen, synes jeg, så bedre ut enn den har gjort, det tar jeg virkelig med meg.

Kanskje klarer Ralf Rangnick og noen utvalgte spillere å levere utover i sesongen, men jeg sliter akkurat nå med å se en lengre seiersrekke med ok eller gode prestasjoner.

For som nevnt – det er trøbbel i United.

Like etter at jeg snakket om dette i Monday Bloody Hell tok bortimot et samlet engelsk pressekorps tak i problemene.

De skrev om klikkdannelser i garderoben, klikker som ikke er gode til å snakke hverandre opp, men heller snakker hverandre ned og skaper et elendig miljø. Det skal ha spredt seg en kultur hvor enkelte er særdeles gode på å skylde på alle andre når det ikke leveres og spillerne drar overhodet ikke i samme retning.

Mange vil vekk.

Så synes jeg altså at det så bedre ut lørdag, at spillerne utpå der virkelig kjempet for hverandre og emblemet, men de setningene over er altså bakteppet for alt vi ser av United nå.

Mitt inntrykk, hvis jeg generaliserer veldig, er at det i løpet av bare noen uker og få måneder er skapt en kultur som noen kanskje kan kjenne seg igjen i fra egne jobber. Tenk tilbake til ditt eget arbeidsliv. Har det vært andre ansatte eller sjefer som har skapt et så dårlig arbeidsmiljø på jobben din at du eller personer du kjenner har kviet seg for å gå på jobb?

Jeg har aldri vært toppidrettsutøver selv, men jeg har ingen problemer med å se hvordan slikt kan ødelegge en prestasjonsgruppe, selv om jeg er helt enig at det fra utsiden er vanskelig å forstå hvordan klikker og et dårlig miljø gjør selv de beste fotballspillerne til middelmådigheter.

Det blir litt sånn at: «Kan det virkelig være så ille?»

Dessverre er mitt inntrykk at ja, det er såpass ille at vi ikke lenger bare kan se på verdensstjernene og de gode fotballspillerne våre og tenke at dette ordner seg.

Det var også rapporter om misnøye i spillergruppen med manager Ralf Rangnick, men det har jeg personlig hørt mindre om. Jeg er imidlertid meget usikker på om han visste fullt ut hvor ille situasjonen var da han kom.

Det er heller ingen hemmelighet at Ole Gunnar Solskjær var elsket på Carrington og blant de ansatte.

Nordmannen hadde allerede et personlig bånd til mange i United da han kom, ingen glemmer noensinne sjokoladeplatene til Cath i resepsjonen og da sier det seg selv at en ny manager utenfra aldri vil kunne matche det.

Tenk så tilbake til egen jobb igjen: Har du noensinne fått ny sjef? Da er det bare menneskelig natur å sammenlikne den nye med den gamle, og den gamle i United (Solskjær) var altså elsket.

Det sier sitt om Rangnicks utgangspunkt.

Så skulle jeg ønske at jeg kunne si at ting har blitt bedre i Uniteds spillergruppe nå, men hvis jeg skal være dønn ærlig så er mitt inntrykk at det fortsatt er store problemer.

Om noe så tror jeg at rapportene i avisene kunne vært verre.

Det sier sitt at jeg ikke ble overrasket da Ralf Rangnick sa etter 2-2-kampen at Anthony Martial ikke ville spille, og da tenker jeg ikke på denne Martial-episoden isolert.

Ingen må nemlig tro at det bare er Martial som er en versting i denne gruppa, selv om denne isolerte enkelthendelsen nå ble offentliggjort av manageren.

Det er et helt grusomt utgangspunkt for Rangnick å ha nå som han skal forsøke å sette sammen en spillergruppe som skal klare topp fire og også imponere i FA-cup og Champions League.

Det er et utgangspunkt som gjør at jeg sliter med å se en topp fire-plassering.

Nei, ingen kan noensinne ta fra meg håpet og det er enormt med kvalitet i denne United-troppen, men med det utgangspunktet så frykter jeg veldig at vi kommer til å få en svært variabel vår når vi egentlig er avhengig av litt stabilitet.

Hvis Rangnick klarer å stabilere dette, skape gode resultater – resultater som da kanskje kan snu hele situasjonen til det bedre, siden resultater betyr så mye innen fotballen, så blir jeg enormt imponert.

For igjen, med det bakteppet jeg akkurat har beskrevet, så er det nesten umulig å tro at dette er mulig å snu. I alle fall ikke på kort sikt.

Så vet jeg at nå vil noen mene at jeg må si mer, men jeg kan ikke det. Jeg har imidlertid lov til å gjengi at situasjonen altså skal være ille.

Så får de av dere som leser dette velge å tro på det eller ikke.

Det kommer heller ikke til å mangle på United-spillere eller andre som vil forsøke å male et annet bilde, men sånn vil pr-maskinen rundt milliardbedriften United alltid være.

Legg imidlertid merke til at da Ralf Rangnick på fredagens pressekonferanse ble spurt om mentalitet, om United-spillerne har rett mentalitet, elite-mentalitet, så svarte han unnvikende.

Det sier en del.

Tilbake til Martial så hevdet han sent lørdag kveld at han aldri vil nekte å spille for United. Det betyr, enkelt og greit, at enten så lyver Martial eller så lyver Rangnick. 

Jeg kjenner ikke denne situasjonen direkte, men la oss bruke noen få linjer på å se på konsekvensene av å snakke sant eller lyve i denne situasjonen.

Hvis Rangnick er den som lyver så risikerer han, slik jeg ser det, å skape en enda mer giftig garderobe.

Hvis han blir tatt av spillergruppa i å lyve om enkeltspillere utad i pressen så vil enhver leder egentlig skrive sin egen dødsdom i en prestasjonsgruppe.

Hvis Rangnick snakker sant, som jeg velger å tro inntil videre fordi det motsatte virker for vilt med tanke på det jeg skrev rett over, så viser han, i mine øyne, styrke.

Han setter en grense i en spillergruppe som har utfordringer og som kanskje er vant til at de kan komme unna med ting.

Jeg må igjen understreke at jeg bare spekulerer her. Jeg kjenner ikke situasjonen. Kanskje er det også «bare» tidenes beste eksempel på ordentlig kommunikasjonssvikt, men når man først spekulerer så er det Martial som har mest å tape på at Rangnicks uttalelse blir stående som sann. Selv om den er sann.

Han taper mot supporterne. Han taper mot interesserte klubber, ikke bare nå, men senere i karrieren.

Ingen vil noensinne glemme dette, uansett hvor godt han måtte gjøre det på utlån i Sevilla eller en eller annen klubb.

Hvis han blir lånt ut nå i januar og gjør det strålende så vil dette likevel kunne føre til at andre storklubber kvier seg for å hente ham på et senere tidspunkt.

Han har sånn sett mest å tjene på å gjøre som han gjorde, å forsøke å skape et bilde utad at det som ble sagt på en eller annen måte er feil.

Uansett, når situasjonen akkurat nå er som den virker å være så kan Anthony Martial selvsagt aldri mer spille for United. I alle fall ikke for Rangnick, og egentlig ikke noen gang.

Jo da, hvis Rangnick skulle ha gjort noe feil her så er det nok en mulighet, men hvis Rangnick snakker sant så kan United aldri akseptere at en spiller utad er så klar på at manageren lyver.

Og hvis Martial har nektet å spille så er det så grovt fra Martial at det ikke skal gå an å beklage seg og så komme inn i varmen igjen.

Uansett hvor kjip du måtte føle jobben din er så gjør du den etter beste evne så lenge du faktisk får betalt og er frisk nok mentalt eller fysisk til å gjøre en innsats.

At Martial i så fall er ferdig som United-spiller må Joel Glazer også godta, selv om han flere ganger tidligere under andre United-managere har blokkert et Martial-salg.

Som jeg har skrevet om før: Ja, vi har altså en eier som direkte blander seg inn i sportslige vurderinger. Og som jeg vel har konkludert før: Så lenge det er sånn så tror jeg at vi kommer til å slite.

Og for å fortsette enda litt til om Joel Glazer og eierne våre. De har nå hentet inn en manager for et drøyt halvår, som visstnok skal bidra på veien videre i ytterligere to år, kanskje enda litt lenger også som manager.

Det er ingen tvil om at Rangnick ønsker forsterkninger allerede nå, men når jeg skriver dette 16. januar så har fortsatt ingenting skjedd.

Ingen spillere har forsvunnet ut i januar, selv om situasjonen i kulissene skal være ille. Ingen spillere har kommet inn, selv om det er åpenbart for flere at det må til.

Jeg skal imidlertid ikke være helt bombastisk i kritikken min om dette akkurat nå. Hvis United faktisk får kloa i Amadou Haidara fra RB Leipzig så er jo dette uansett en spiller som er opptatt med Afrika-mesterskapet i hele januar.

Sånn sett så er det altså ikke noe hastverk.

Samtidig så kunne signaleffekten av å allerede ha på plass en forsterkning, selv om han først ankommer senere i januar eller i starten av februar, vært stor.

Jeg nekter egentlig å tro at Rangnick ikke får en ny midtbanespiller innen utgangen av januar, hele verden ser jo hvor tynne vi er i den posisjonen, spesielt når heller ikke Rangnick virker å mene at Donny van de Beek passer inn, men med Glazers ved roret så tror jeg ingenting før jeg ser det.

Og med Glazers som sjefer, med problemene i spillergruppa og med en midlertidig manager som alle vet kanskje er erstattet til sommeren, så er det vanskelig å konkludere med annet enn at vi har trøbbel.

Det er derfor jeg ikke nå er Dag «positive» Langerød.

Løsningene? Jeg ser at noen mener at det må 15 spillere ut og 15 spillere inn, men det er jo ikke realistisk, uansett om noen måtte mene det. Jo da, vi kan ramse opp en del spillere som uansett er på vei ut, men det er mer avansert enn det.

Det er i alle fall klart at makten må forsøkes å forskyves, fra spillerne og til manager, uten at jeg helt vet hvor lett det er i en spillergruppe som Uniteds.

Selv så konkluderer jeg imidlertid lett med å at jeg gjerne ser Anthony Elanga starte hver kamp ut sesongen, i stedet for at vi skal kaste utpå bedre spillere som Rangnick vet har skapt problemer eller skaper problemer.

Det er imidlertid en fornøyelse å se David de Gea for tiden.

Jeg synes også det oste trygghet og glimt av verdensklasse fra Raphaël Varane mot Villa, og likte egentlig aller best nevnte Elanga, som bare startet sin tredje Premier League-kamp.

Ingen tar noensinne heller fra meg håpet, håpet om at Rangnick og spillerne klarer å snu dette.

Jeg er nemlig veldig klar på at Rangnick fotballmessig står for en retning som jeg sterkt mener det er riktig å ta United i, selv om det kan ta litt tid å komme dit.

Jeg er heller ikke i tvil om at det er veldig, veldig mange gode fotballspillere i United, selv om det ikke alltid ser slik ut akkurat nå.

Jadon Sancho er for eksempel enormt mye bedre enn han viser, og jeg gleder meg fortsatt til å se ham de neste årene i et velfungerende United-lag.

Resultatene styrer også veldig mye av humøret i en gruppe.

Fire seirer, tre uavgjorte og bare ett tap er Rangnicks fasit i alle turneringer til nå – og med kamper fremover mot Brentford, West Ham, Middlesbrough, Burnley og Southampton så er det åpenbart lov å håpe – selv om troen min akkurat nå ikke er den største.