Seier på en dårlig dag. Selv om korttidsminnet gjerne sletter disse fra harddisken vår ganske raskt, så var det forskjellen på oss og en del andre tidligere. Mange kunne spille bra, men det var ikke alle som fikk med seg poeng på dårlige dager.
Seks mål på ti kamper for Zlatan er bra. Skulle han makte å holde scoringssnittet oppe – og være skadefri – så snakker vi cirka 30 mål på 50 kamper denne sesongen.
Vi holder også «stø» kurs mot avansement. Jeg skriver stø fordi vi med tre hjemmeseirer nok vil ha gjort mye av grunnlaget som trengs for å avansere.
Men så mye mer?
Nei, faktisk ikke.
Dette var veldig mye dårligere enn mot Leicester, og for meg handlet mye av det om at vi var for feige/trege fremover. Det var for få initiativ, vi turte ikke å stå så høyt som vi gjorde mot Leicester og vi valgte altfor ofte de trygge og kjedelige pasningsalternativene. Sammenliknet med Leicester var det svært få forsøk på spille gjennom eller gå av et ledd hos motstanderen.
Så jo, fint å vinne på en middels til dårlig dag, men det skjuler ikke at det faktisk var en middels eller dårlig dag.
Skuffelsene:
Annonse
Marcos Rojo:
Jeg skjønner det faktisk ikke helt.
Han har riktignok aldri vært verdensklasse, men vi snakker om en spiller som stort sett har spilt venstreback for Argentina, som har spilt VM-finale og nå har et par år bak seg i Manchester og United. Likevel føler jeg at han faller og faller i kvalitet, og det er urovekkende at han havner i trøbbel mot lag som Feyenoord, Northampton og også Zorya, altså at han havner i trøbbel uansett motstander. Dessverre er de offensive bidragene også for svake.
Paul Pogba:
Av og til kan man kjenne igjen prestasjoner ved å se på de faktiske Opta-tallene. Av og til ikke.
Men mot Zorya mistet Pogba, ifølge Opta, ballen hele 29 ganger. Det var 12 flere enn Marcus Rashford som mistet ballen nest mest. Med 23 pasningsfeil mot Zorya var han faktisk også den eneste United-spilleren som nådde tosifret på den skalaen. Ikke bra.
Så er én årsak selvsagt at han har en del ball, men for meg virket mange av feilene unødvendige, for enkle og umotiverte.
Hittil har det vært slik at Pogba har vært god når vi har vært gode, men jeg skulle ønske at han etter hvert klarte å ta en rolle slik at han klarer å skinne selv når vi sliter. Så er det selvsagt fortsatt tidlig, men Pogba var vel, for meg personlig, den største skuffelsen torsdag.
Annonse
Og selvsagt også en skuffelse:
At vi ikke klarte å følge opp lørdagens kamp med en prestasjon som liknet bittelitt på Leicester-kampen. Vi våget aldri nok, verken med eller uten ball.
De tre ute-endringene:
Fellaini, Fosu-Mensah, Rojo inn for Herrera, Valencia, Blind
Marouane Fellaini gjorde en god jobb som ryddegutt før pause, men det gikk for tregt og for mye på tvers med ballen i beina. Jeg tror jeg kunne telle positive og offensive pasninger på én eller to fingre før pause. Så kan det hende at det var instruksjonen hans, men faktum er at Fellaini ble atskillig mer offensiv i valgene sine like etter pause. Jeg tolker det som om at han enten har fått beskjed om å skjerpe seg – eller endrede instruksjoner – i pausen.
Likevel, kombinasjonen med en defensiv midbanespiller som nesten utelukkende slo på tvers eller bakover, og at vi byttet ut Blind og Valencia som var så gode mot Leicester, sørget for en helt annen og dessverre dårligere dynamikk fremover på banen. Det var min følelse torsdag kveld.
Jeg synes det var merkelig at Michael Carrick, bestemann mot Northampton forrige uke og helt klart en spiller som klarer å se pasningsalternativer fremover i banen, ikke kom innpå.
Det er ikke Fellaini jeg tar, men valget Mourinho gjør med å spille med ham foran Carrick i en kamp vi må ha forventet å dominere. Men hva er det man sier? Etterpåklokskap er det enkleste i verden.
Så gir ikke Optas tall på enkeltspillere, som Fellaini kontra Herrera eller også Carrick, nødvendigvis alltid klare svar.
Opta gjør ikk alltid det, men United slo flere pasninger på egen halvdel i 1. omgangen mot Zorya enn i noen kamp tidligere i sesongen. Det var faktisk mer enn 30 pasninger mer på egen halvdel enn mot Leicester, og det i en omgang hvor vi stort sett lå med bakerste spiller rundt midtstreken.
Så er det selvsagt sammensatt at det ble slik, men av det jeg så med mine øyne så lå mye i Fellaini, Fosu-Mensah og Rojo, kontra Herrera, Valencia og Blind.
Annonse
Små marginer:
Mot Leicester stanget Chris Smalling inn 1-0, og dermed spilte vi med lavere skuldre. Det var faktisk bare 6-2 til oss i store klare sjanser i den kampen også, men det løsnet etter 1-0 og vi var effektive.
Mot Zorya traff Marcus Rashford tverrligger og ned midt i 1. omgang. Hadde den gått inn så kunne det fort blitt som mot Leicester, eller omvendt, hadde Smalling headet over mot Leicester så er det faktisk umulig å spå hvordan det ville gått.
Foreløpig er vi så variable i prestasjon at selv om vi etter Leicester tenkte at endringene til den kampen, og spillet der, var et tegn på hva som kom, så er nok sannheten når vi også ser på prestasjon, at vi så langt ligger nærmere det som ble vist mot Zorya enn det som ble vist mot Leicester. Altså at Leicester var unntaket, en kamp vi får være glad for, men som vi overhodet ikke kan forvente.
Svaret på hvor gode vi egentlig er får vi ikke før senere, men første svar av mange får vi allerede søndag.
Da regner jeg egentlig med at de samme 11 som startet mot Leicester får sjansen igjen, men kanskje kan Henrikh Mkhitaryan nærme seg laget igjen. Han var altså tilbake i trening onsdag, og sånn sett tenker jeg at det nok fortsatt kan være litt tidlig for ham.
Likevel, greit å ha Mkhitaryan og Martial i bakhånd med tanke på at vi har vunnet sju av ti kamper uten at de har bidratt noe særlig.
