Mine tanker etter WBA

Ansvarlig redaktør Dag Langerød skriver ned sine tanker etter de fleste United-kamper.

Her er hans vurdering etter WBA-kampen.

Følelsen

Dette var ille. Veldig ille.

Men det kunne vært verre.

Vi kunne vært Liverpool. Vi kunne vært laget som hadde brukt de siste ukene til å kaste bort en eventyrlig mulighet til å kappe innpå et United som nå har rotet seg bort.

Nå er forskjellen tross alt fortsatt fire poeng i vår favør, og det gjenstår bare tre kamper. To av dem er borte mot Crystal Palace og Hull, lag som, etter min vurdering, overhodet ikke kan vise til den samme stramme defensive organiseringen som Chelsea, Everton og WBA har stoppet oss med.

Den siste kampen er hjemmekampen mot Arsenal – som man faktisk kan mene vil passe oss vel så bra som å spille mot lag som kun vil parkere bussen. Vi har også bedre målforskjell enn lagene bak oss.  Svikter Liverpool én eneste gang – og de er ikke akkurat i kjempeform de, heller – så trengs det tre poeng til oss.  Nå har vi også tapt tre på rad. Vi får ingenting gratis, men jeg har null tro på at United avslutter med tre nye tap – seks totalt.

Det betyr at vi kommer til å spille Champions League neste sesong, selv om vi totalt sett har underpresert med 0 poeng på de tre siste kampene.

Stikker vi også finger’n litt i jorda, så har vi tatt 12 av 21 mulige poeng mot Tottenham, Liverpool, City, Chelsea, Everton, Aston Villa og WBA. Det var vel omtrent som vi kunne håpe på før vi gikk inn i den kamprekka – selv om jeg selvsagt er enig i at det er for dårlig å tape tre på rad etter at de fire første ble vunnet. Prestasjonene i de sju kampene er faktisk også bedre enn resultatene. Vi fortjente å slå Tottenham, Liverpool, City og Aston Villa, men jeg mener også at vi – rent prestasjonsmessig – hadde fortjent poeng også mot Chelsea og WBA.

Selv om skuffelsen akkurat nå er stor så har vi faktisk også brukt de siste ukene – og disse sju kampene – til så godt som sikre oss Champions League-spill neste sesong. Glem ikke det.

Hadde noen spurt deg før disse sju kampene om du ville tatt en ligatabell som ga oss plass i topp-4 og fire poengs avstand ned til neste lag med tre kamper igjen å spille – da hadde de aller, aller fleste av oss tatt det med begge hender.

Når Champions League-gruppene trekkes til høsten er vi med der. Det er jeg fortsatt trygg på.

Da vil det eneste minnet fra denne kampen være et United som tok to skritt tilbake og som møtte et ultradefensivt WBA som scoret den ene gangen de kom seg over midtstreken i 2. omgang. Så får vi heller revansjere oss mot dem, da.

Når det er sagt – all honnør til Tony Pulis og WBA. De ville tapt klart om de forsøkte seg på noe annet. For WBA-fansens del kan jeg bare håpe at det i alle fall mot svakere motstandere er litt mer positivitet i spillet deres.

Selv er jeg ikke så veldig bekymret, selv om akkurat dette tapet føles ekstremt unødvendig og det selvsagt er irriterende at avstanden bakover ikke fortsatt er sju poeng.

Vi har mistet nøkkelen i de siste kampene, etter tre kamper mot defensivt meget gode lag. Først Chelsea. Så Everton og nå WBA.  For meg handler det om kvalitet. Eller mangelen på den. Vi har gått oss fast igjen. Savnet av Michael Carrick betyr litt – siden han er flinkere i det kreative pasningsspillet på små flater sentralt på midtbanen enn alle andre, men også bedre enn andre til å lese spillet, bryte motstander og dekke rom på overganger i mot. Jeg kunne fortsatt, men kort sagt: Carrick er en knallbra fotballspiller slik United nå ønsker å spille fotball. Sånn sett forstår jeg interessen i Ilkay Gündogan.

Uten Carrick så har vi ikke utnyttet de rommene som av og til faktisk er der hos motstanderen. Mot WBA fremstod vi dermed i stedet som det kjedelige laget vi kan være på vårt kjedeligste.

Selv om vi hadde holdt nullen – og også vunnet – så ville det vært en dårlig kamp fra vår side.

Ashley Young utfordret et par ganger på sin kant, men ellers? Hvor mange av spillerne våre utfordrer en motstander og har evnen til å passere denne? Derfor var jeg også uenig i valget av Ander Herrera som bakerste mann på midtbanen – fordi han har evnen til å gå på løp og også ta seg forbi motstander i langt større grad enn både Mata, Rooney, Fellaini og Van Persie. Kvalitetene hans som ballvinner høyt i banen forsvinner også med ham langt ned i banen.

Det sier veldig mye om problemene våre uten Michael Carrick at Robin van Persie ble brukt som midtbanespiller i 2. omgang. Det sier også en del om Angel Di Marias form at han ikke fikk tillit tidligere da vi skrek etter kreativitet og uforutsigbarhet mot et WBA som lå med 10 mann rundt egen 16 meter i det meste av kampen. Det sier enda mer om Falcaos posisjon i troppen at han først kom innpå seks minutter før full tid.

Og når vi så jaget utlikning mot et WBA som lå med alle mann i eget forsvar – hvor var Robin van Persie? Hvor var Wayne Rooney? Det er ingen underdrivelse å skrive at jeg synes det var en smule sprøtt å se United jage  mål, men samtidig se at de to målfarligste spillerne fullførte kampen som midtbanespillere.

Louis van Gaal – jeg har fortsatt godt med tro på prosjektet, men det er enkelte ganger jeg forstår lite og enkelte ganger jeg er svært uenig.

Følelsen sitter likevel i. Skal vi nærme oss europa-toppen så er det i alle fall deler av spillet vårt vi må ta med oss videre. Så er det selvsagt store utviklingsmuligheter. Vi må finne nøkkelen som oftere gir sjanser – slik at vi kan gå til kamper mot godt organiserte lag som kun har et defensivt utgangspunkt med mye større selvtillit. Det er ikke rakettforskning. Det handler om tempo og bevegelse. Kort sagt: Kvalitet – satt sammen på en litt annen måte enn det vi så mot WBA.

Jeg tror vi finner nøkkelen ved å gi prosjektet mer tid, samtidig som jeg er helt enig med Louis van Gaal i at balansen i troppen kan bli bedre. Balansemangelen var ganske synlig mot WBA, og det må det ordnes opp i de neste månedene (spillerkjøp). Noe har vi allerede i troppen. Vi må få en spiller som Angel Di Maria til å fungere igjen. Det er like mye en nøkkel som alt annet. De beste må være best, og tenk da litt på årets United-utgave….hvor ofte er de beste virkelig outstanding? For sjelden, er mitt svar.

Ingen veldig gode, selv om Ashley Young skal ha ros for at han i alle fall var i nærheten av å få til noe på venstrekanten. Det var ikke så voldsomt avansert, det handlet mest om å sette nesa riktig vei (fremover) og å sette fart, men akkurat det var en stor mangelvare hos resten av Uniteds offensive spillere lørdag.  Med tanke på at det var Robin van Persies første kamp etter comebacket så får han også godkjent i min bok.

Dommeren var forresten ikke veldig lysten på å gi Young de frisparkene han skulle hatt, men der er jeg mer kynisk – selv om Young ikke har filmet på en god stund så vil han måtte tåle en del feilaktige avgjørelser i sin disfavør grunnet forhistorien hans.

Jeg synes Antonio Valencia altfor sjelden var et godt alternativ på høyrekanten. Juan Mata trenger en hurtig back som backup hvis vi skal komme oss rundt på høyrekanten, men det skjedde for sjelden.

På motsatt side hadde Daley Blind også en mindre påvirkningsfull kamp enn tidligere, men det skal sies at selv om han er anvendelig så tror jeg ikke det er så altfor positivt – eller enkelt – å måtte bytte posisjon fra kamp til kamp.

Marouane Fellaini gjorde vel omtrent som forventet under hardt press, og fungerte vel egentlig bedre som ren targetman etter pause enn i midtbanerollen før hvilen.

Nå har jeg ikke kikket veldig nøye rundt på reaksjoner, men det er veldig normalt for enkelte å legge «all» skyld på enkeltspillere ved tap. Det er da all eder og galle kommer til syne, og folk – nesten uten unntak – benytter sjansen til å kritisere nøyaktig de samme spillerne de alltid kritiserer.  I den grad noen prøver å si at den eller den spilleren var elendig og sånn sett legge skylde på han også mot WBA – så mener jeg det er total skivebom. Det var laget Manchester United som tapte. Mot ett enkelt frispark.

Det var for dårlig, altfor dårlig for det nivået vi ønsker å være på, men igjen – det kunne vært atskillig verre.

Vi kunne vært Liverpool.