Mine tanker etter Watford

Ansvarlig redaktør i Supporterklubben, Dag Langerød, skriver ned sine tanker i forbindelse med de fleste av Uniteds kamper.

Her er hans skriverier etter søndagens 1-0-seier mot Watford.

Mine tanker etter Watford:

Seier, men en middelmådig og ganske kjedelig ligaavslutning.

– Som vanlig. Huff, dette har vært en forferdelig sesong, vil noen mene.

Men jeg har aldri delt de følelsene.

Fredag kikket jeg over alle de 54 kampene vi har spilt denne sesongen. Så rangerte jeg alle som dårlig, middelmådig eller bra.

Jeg endte opp med 19 gode kamper, 24 middelmådige og 11 dårlige.
Etter Watford-kampen økte antallet middelmådige til 25.

Så vet jeg at smaken er som baken.

Noen vil mene at en 2-0-seier i Premier League er dårlig selv om man vinner 7-2 i sjanser, men vi har levert en meget akseptabel sesong.

Det begynte med masse mål, og selv om firemålskampene forsvant etter nyttår så har vi siden februar slått alle rivalene våre.

2-1 mot Chelsea.
2-1 mot Liverpool.
3-2 mot City.
2-1 mot Tottenham.
Og 2-1 mot Arsenal.

Alt dette, men spesielt de fire første, var deilige eller store øyeblikk for meg.

Så har de fleste fått med seg alt rundt den resultatmessige fremgangen, 2. plass, flere poeng, flere mål, flere seirer etc, og med seirene mot rivalene våre, to av dem også på bortebane, så har Mourinhos menn også lagt den dårlige statistikken mot rivalene, på bortebane, bak seg.

Det er tatt steg.

Så kunne det helt klart sprudlet mer.

Angrepsspillet kunne uten tvil vært bedre. Jeg tenker da ikke spesielt på de siste ukene, da 2. plassen egentlig var i boks og flere lag har slitt med å holde trøkket oppe, men mer generelt for hele sesongen.

Jeg forstår også at noen frykter for fremtiden.

De frykter mer av «denne sesongens Mourinho» eller de frykter Mourinho i sin tredje sesong i samme klubb, fordi det ofte har endt i problemer.

Samtidig synes jeg den vurderingen er fullstendig urettferdig.

I Porto og Inter var han såpass god at han ble snappet opp før sesong tre, og da han fikk sparken i Chelsea i første periode, i fjerde sesong, så var det etter at eieren begynte å blande seg inn i det sportslige.

I Real Madrid, også med en eier med svært sterke meninger om det sportslige, så gikk de fra ligagull i sesong to til å bli slått av Barcelona igjen, men de scoret fortsatt over 100 mål i den tredje sesongen, som i alle tre sesonger med Mourinho der, og det utenomsportslige bråket i Madrid var, slik jeg har tolket det, egentlig ikke noe større i den tredje sesongen enn det var i rekordsesongen før – da de satte «tidenes beste» Barcelona på plass.

Jeg vil egentlig påstå at i Mourinhos nesten 20 år lange karriere så har det kun vært én gang han rotet det skikkelig til for seg selv, på egen hånd, og det var forrige gang i Chelsea.

Så forstår jeg de som frykter mer av denne sesongens Mourinho, men kanskje av andre grunner enn en del av dere.

Jeg ønsker nemlig mer Mourinho. 

For meg er det fortsatt for mye Louis van Gaal-fotball, og for mange spillere som forsvinner ved minste antydning til problemer. Til tross for 2. plassen og mulig FA-cuptriumf så er ikke det United har vist denne sesongen det jeg forventer av et Mourinho-lag.

Det er vanskelig å bytte ut mange spillere samtidig da United betaler så godt som vi gjør, men jeg håper Mourinho klarer å bytte ut spillere i minst fire og opptil seks posisjoner i sommer.

Ideelt sett, i vilkårlig rekkefølge: Vi trenger ny høyreback, en ledertype på stopperplass, ny venstreback, to sentrale midtbanespillere og aller helst en høyre kantspiller med fart og innleggsfot.

Det blir selvsagt (nesten) helt umulig, jeg har heller ingen klare tanker på nøyaktig hvem som er tilgjengelig og som kunne vært løsningene, men Mourinho kan ikke fortsette med et toppet lag hvor bare fire-fem av spillerne er «hans menn», som det nå er.

Neste uke, i FA-cupfinalen, vil nemlig bare Matic, Pogba, Sánchez, Lukaku – og kanskje Bailly – være Mourinhos egne menn.

Vi trenger flere av hans spillere.

Personlig så har jeg ingen tro på at United under Mourinho blir som Peps City eller Klopps Liverpool i angrepsspillet. Det er bare å akseptere at de har ulike kvaliteter, er ulike managere og har ulike personligheter, men jeg er ikke i tvil om at hvis vi får på plass rette spillertyper, Mourinhos egne menn, så kommer vi til å skape og score mye mer.

Som jeg ofte sier og skriver: Det er mange måter å vinne fotballkamper på. Det handler bare om å gjøre det man forsøker å gjøre godt nok.

Flere lags supportere går nok til 2018/19-sesongen med håp om ytterligere fremgang, men jeg liker situasjonen slik den er nå.

Hva er mest sannsynlig?

• At City tar mer enn 100 poeng neste sesong?
• At Salah scorer 60 mål og lag møter Liverpool like naivt neste sesong? Et Liverpool som faktisk tok færre poeng denne sesongen, med en vill Salah, enn den forrige.
• At Tottenham, som tok ni poeng færre denne sesongen enn den forrige, plutselig finner en gullkiste, restrukturerer lønnssystemet og blir en gullkandidat?
• At Arsenal med ny manager finner gull på første forsøk?
• Eller at vi faktisk blir enda bedre?

Jeg tror det siste.

Jeg skal innrømme at jeg holder City som klare favoritter til et nytt ligagull, men jeg tror de skal få slite med å ta 100 poeng på ny.

Vi var nest best denne sesongen, samtidig som jeg tror at vi er det laget som har mest å gå på.

Jeg gremmes også da jeg ser den naiviteten, taktisk, som en del lag driver med. Jeg er ikke i tvil om at evnen til å forsvare seg, drepe kamper og ta taktiske hensyn, som er Mourinhos styrke, faktisk vil være til Uniteds fordel.

Vi må bare gjøre det vi prøver å gjøre enda bedre enn denne sesongen.

Faktisk frykter jeg Chelseas sommer mer enn en del andres. Det er ikke uten grunn at de, med to ulike managere, har vunnet ligagull i to av de fire siste sesongene. Det er mye kvalitet der, og hvis de treffer så kan de fort ligge på 80-90 poeng igjen.

Den største faren, for United, er en dårlig sommer på overgangsmarkedet.

Hvis Mourinho får det sånn nogenlunde som han ønsker så vil jeg være sterk i troen på at vi bare blir enda bedre, mens det motsatte vil kunne være starten på noe farlig. En skuffet og irritert Mourinho som bare må se på at City seiler ifra enda en sesong, en skuffet og irritert Mourinho som ikke føler at United støtter ham i å gjøre de grepene som må til, det høres ut som resepten for fullstendig krasj.

Samtidig har han, med unntak av i Ivan Perisic-sagaen, fått bra med støtte frem til nå.

United har også penger – og en en del verdifulle spillere å bruke i markedet – så mitt tips er at det er atskillig større sjanse for at vi får mer ekte Mourinho enn krasj neste sesong.

PS. Jeg har bevisst valgt ikke å skrive spesielt om Michael Carrick, siden de fleste andre har gjort det. En fantastisk fotballspiller, en flott fyr som jeg også har hatt gleden av å snakke med noen ganger. Jeg er bare glad for at han fortsetter som førstelagstrener, slik at han kan ta med seg alt han har lært og vet om United også videre. Jeg tror det er viktig, å ta vare på personlighetene som har vært en del av klubbens gullalder.