– Nå sa jeg det høyt for første gang: Vi kan faktisk vinne ligaen

Jeg bet meg merke i det Bruno Fernandes sa rett etter 2-1-seieren mot Aston Villa. At det er noe som skjer i United som er viktigere enn resultatene – og det er å bygge et lag og en gjeng med spillere som tar ansvar for hverandre, som hjelper hverandre.

Det er nemlig akkurat det vi nå ser.

Det er bare noen måneder siden United nesten bare var «Greenwood, Fernandes, Rashford og Martial».

Det er noen som har ment at vi bare er Brunos straffer – eller til og med bare Bruno.

Dette er ikke bare Bruno

Villa-kampen ble nok et eksempel på at det er akkurat det vi er i ferd med å ta et langt skritt bort fra.

Før pause hadde jeg Aaron Wan-Bissaka og Eric Bailly som banens beste spillere. Wan-Bissaka spilte 45 fantastiske minutter, selv om mye av totalinntrykket ble revet ned av surret hans før 1-1-scoringen etter hvilen.

Etter pause meldte David de Gea og Paul Pogba også virkelig på.

Og det er er dette som er essensen for det jeg vil påpeke – Bruno Fernandes har rett.

Wan-Bissaka og Anthony Martial ordnet 1-0.

Paul Pogba var stor de siste 45, og ordnet også straffen som ga 2-1.

Bailly og De Gea sørget for at det endte med seier.

I forrige kamp, mot Wolverhampton, var Nemanja Matic én av United to beste.

I desember var Scott McTominay best i to av kampene, nevnte Bailly gjorde et strålende comeback og Harry Maguire var den beste mot City. Borte mot Everton var Alex Telles strålende før pause, og Edinson Cavani ble den store helten med sitt sene 1-0-mål.

I oktober og starten av november, da vi måtte finne tilbake til vinnersporet etter en vanskelig ligainnledning i september, var Juan Mata helt sentral i flere kamper, blant annet borte mot Newcastle og Everton.

Da har jeg nevnt 11 navn – og har fortsatt ikke kommet til Bruno Fernandes og Marcus Rashford som har stått frem som nøkkelspillere i det meste av sesongen.

Jeg har heller ikke nevnt fantastiske Fred, som er blitt vår beste defensive midtbanespiller, eller Victor Lindelöf, og ei heller Daniel James som ble satt innpå fra start i 6-2-seieren mot Leeds, i det som ble en perfekt motstander for ham.

Dean Henderson og Donny van de Beek er heller ikke nevnt.

Poenget er at det akkurat nå virker som om vi er et godt stykke på vei i det Bruno snakket om – det å bygge et lag, hvor spillerne tar ansvar og hjelper hverandre.

United-no-skribent Oli Winton skrev denne uka om hvor fornøyd familien til en av spillerne er med at Ole Gunnar Solskjær og teamet bruker konkurranse om plassene til å bygge form.

Vi kan godt også si at Solskjær, teamet hans og gutta ser ut til å ha kommet et godt stykke på vei i det å bygge en ny kultur.

Fremtiden er uten Pogba

Jeg delte ut tre 8ere på Supporterklubbens spillerbørs ved kampslutt fredag kveld – til De Gea, Bailly og Pogba.

I mitt hode er Uniteds fremtid imidlertid uten Pogba.

Han forsvinner til sommeren.

Dette har andre sagt allerede, men min informasjon er altså også at Pogba lenge har vært krystallklar på at han vil bort fra United.

Forskjellen mellom franskmannen og et par av de andre som har ønsket seg bort er imidlertid at han, etter min informasjon, hele tiden har vist flotte holdninger på trening og i garderoben.

Jeg anser ham imidlertid som tapt for United til sommeren.

Jeg vet at noen tenker at «hva om United blir så gode at vi vinner ligaen – kanskje han da kan overtales?». Jeg snur litt på det.

Vil vi virkelig så gjerne beholde en spiller som så aktivt har ønsket seg bort?

Tenk at du var sjef og hadde en nøkkel-ansatt som gjentatte ganger påpekte at han ville bort, både til deg og til andre. Så ble det dere drev med så bra at han ombestemte seg. Er det automatikk i at man da bare skal akseptere det?

Jeg er ikke helt der.

Jeg likte imidlertid veldig godt hvordan han løste sin venstre kantrolle mot Villa, men det jeg gjorde i mitt hode underveis i kampen var å ta ut Pogba og dytte inn Jack Grealish i den rollen.

Jo da, det blir ren ønsketenkning, men i mitt hode gjorde den tanken oss bare klart bedre.

Fra min side så handler det nå videre om å få mest mulig ut av Pogba. Først på banen. Så i overgangssum.

Forresten, siden jeg begynte denne sekvensen med å nevne spillerbørsen.

Jeg ga Luke Shaw en 6er på børsen – og straffet ham for at vi slet såpass mye defensivt på hans side mer enn jeg belønnet ham for utallige initiativ fremover i banen.

Jeg skjønte imidlertid raskt at jeg var for streng.

Fordi United spiller 4-2-3-1 – med de fire fremste spillerne med så stor frihet til å vandre og bytte posisjoner, så glemte jeg en vesentlig ting om Shaw – at han veldig ofte blir overlatt til seg selv, fordi den venstre kantspilleren kanskje ikke er i posisjon – og fordi det da av og til tar tid før de sentrale midtbanespillerne får flyttet over.

Å være så aktiv – og gjøre den jobben Shaw gjorde, hadde i alle fall fortjent 6,5 på børsen, og kanskje også 7,0.

Beklager til Luke og de som lot seg frustrere av det.

Ligagull?

Så har vi altså 33 poeng. Like mange poeng som ligalederen.

Kan det holde?

Jeg er kjent som Dag «positive» Langerød, men jeg har vært én av dem som har holdt igjen. Jeg har følt at det er for tidlig, jeg har ment at det er så små marginer at vi måtte forvente en eller annen form for nedtur i et så tett kampprogram.

Samtidig sa jeg det høyt til de rundt meg under Villa-kampen: Vi kan faktisk vinne ligagull!

Det er egentlig en farlig tanke, da den innebærer et håp som kan gi en enorm skuffelse, men vi har som nevnt nå nærmere 20 spillere som alle bidrar. Vi finner flere måter å vinne kamper på. Vi har levert godt over en periode på 11 måneder. Vi virker fysisk å være i bedre slag enn de fleste, og selv om det ikke var synlig mot Villa så har vi som regel vært best på tampen av alle kamper. De siste ukene har vi også blitt merkbart bedre i starten av kampene.

Like viktig er det at det hele denne sesongen ikke har vært noen av de andre lagene som akkurat har vist utenomjordisk kvalitet.

Det vil sånn sett ikke overraske veldig om mye av det vi har gjort de siste par månedene er nok til å kjempe om ligagull helt ut – om vi klarer å holde det gående.

Den største utfordringen på banen blir det defensive.

Harry Maguire var i alle fall på etterskudd i tre viktige hodedueller i eget felt utover i  2. omgang mot Villa. Det er altfor dårlig, og det var flaks at vi kom unna med det. Det var også flaks at vi ikke fikk et baklengsmål da Eric Bailly tapte en liknende duell, og jeg har allerede nevnt at den offensive viljen vår gir oss noen utfordringer bakover på banen.

Så langt har vi overlevd.

Det vil si – vi ble straffet for det i Champions League. 15 elendige åpningsminutter defensivt borte mot Leipzig ble ødeleggende etter at vi hadde dummet oss ut i Tyrkia og så sviktet foran mål hjemme mot PSG.

Den andre utfordringen er at selv om det er noen spillere i stallen som har vunnet ligagull tidligere så er en eventuell gullkamp med United noe helt nytt for mesteparten av stallen. Er vi mentalt sterke nok til det?

Det er nok av eksempler på gode lag som har feilet med det presset før, og hvordan denne gjengen eventuelt takler det vet vi fortsatt ikke.

Manchester United har imidlertid vært så gode over så lang tid nå at jeg forstår at en del begynner å drømme.

Realisten i meg sier fortsatt at det er for tidlig, at vi ikke er bedre enn at vi må tåle noen nedturer og at et par andre lag har noen ekstra gir, men dette er en veldig spesiell sesong. Det blir ikke akkurat færre kamper utover når vi også skal i gang med europacup-spill, og bare det at det finnes en del argumenter for at 2021 skal gi ligagull 21 sier (igjen) enormt mye om den utviklingen dette laget har hatt de siste månedene.