Mine tanker etter Sunderland

Ansvarlig redaktør, Dag Langerød, skriver ned sine umiddelbare vurderinger etter hver United-kamp.

Her er hans tanker etter Sunderland.

Det overordnede:

Jeg har blitt omtalt som Mr. Positiv.

Av og til hører jeg også at jeg, grunnet jobben, må være positiv. Som om United krever det. Til det har jeg bare én ting å si: Svada. Jeg kan mene nøyaktig hva jeg vil, og er noe helt ræva så er jeg ikke redd for å si det.

Som nevnt tusen ganger så vokste jeg imidlertid opp med et United vakende midt på tabellen. Det var noen fantastiske kamper, men det var også mye dårlig – selv om mesteparten av rapportene om det flotte og elendige på 80-tallet kom via kortbølge-radioen, og ikke via TVen.

Som nevnt tusen ganger så erkjenner jeg også at United er lenger under verdensdominans nå enn noen ganger tidligere siden jeg begynte som ansvarlig redaktør samtidig med at vi vant ligaen i 2011. Mitt verdensbilde nå er et United som sliter – og har slitt i halvannet år. Jeg frykter hele tiden det verste. Alle vet at Premier League er tøff, men med dagens United-lag så vet man  aldri hva man får. Selv ikke mot lag fra flere divisjoner under. Det er langt mellom høydepunktene.

Kanskje er det derfor jeg er er litt Mr. Positiv.

Alternativet er å rase rundt i sinne etter nesten hver eneste omgang og hver eneste kamp. Det ville vært å bare se utfordringer og problemer. Jeg kunnet gruet meg til hver eneste kamp, rast etter hvert eneste laguttak hvor mine «beste» ikke var med og nå kun tenkt at vi står foran ydmykelser mot de andre beste – som vi etter hvert nå skal møte.

Noen er også nærmere det utgangspunktet, men når jeg ikke er det så handler det ikke om jobben min, stillingen min eller noe annet. Det handler om at jeg har sett hvor ille det har vært, og bunnpunktet var uten tvil hjemmekampen mot City forrige sesong. Det hadde vel ikke gått 30 sekunder før ballen satt i stanga og i mål bak David de Gea. Det tok et kvarter før vi var borti ballen, og elendigheten skjedde noen få dager etter at vi hadde fått på rattata av også Liverpool på Old Trafford.

For 12 måneder siden var det nivået vårt.

Så har vi selvsagt hentet Angel Di Maria, Marcos Rojo, Daley Blind, Luke Shaw og Ander Herrera siden den gangen, og jeg skulle ønske at de hadde fungert som en knapp. Vi ser nå likevel at de ikke har gjort det. Spillemessig er vi langt unna «gamle United», selv om jeg er redd det er en saga blott. Ja, vi ønsker oss dit, det gjør også Louis van Gaal, Ryan Giggs og de andre, men det United ble kjent for under Sir Matt og Sir Alex er borte. Det forsvant da de forsvant. Og omstillingen har vært brutal, fordi de på mange måter var hele United da de var med.

Men nettopp derfor, fordi hverdagen vår faktisk er en del problemer, så gleder jeg meg over hver eneste scoring, hvert eneste flotte angrep og hver eneste solide kamp.

Jeg la merke til at det ble skreket høyt om udugelighet allerede i pausen mot Sunderland, men jeg er helt uenig.

Jeg så et United som måtte endre på alt rett før avspark. De hadde trent inn en backrekke med Valencia, Jones, Rojo og Shaw hele uka, bare for at to av dem forsvant ut på siste økt før kampen.

Det var en uryddig start. En start ingen kan ha likt særlig. Det var som en kopi fra det vi har sett tidligere.

Men så endret det seg.

Slik jeg så kampen så dominerte vi totalt de siste 70-75 minuttene. Sunderland var ikke en gang i nærheten av å skape en sjanse. Nei, vi skaper ikke mye vi, heller, men jeg synes vi kommer nærmere enn vi har vært tidligere i sesongen. Uansett hvor dårlig Sunderland var, så vet jeg også at de stengt helt igjen tidligere i sesongen mot både Chelsea og Liverpool (0-0 x 2) og som alle som så kampen må ha fått med seg – så var de egentlig aldri interessert i å annet enn å holde nullen mot oss, heller.

Vi forsøkte. Vi slet som vanlig med å få opp balltempoet, men vi skapte en stor sjanse og en halvsjanse de siste 25 minuttene av 1. omgang, og vi kjørte kampen i like stor stil etter pause. Det virker kanskje som etterpåklokskap å skrive det, men det var bare snakk om tid. Det ble det også.

Så i stedet for å snakke om de to cornerne som endte hos De Gea eller for lite balltempo (det har vi slitt med i hele år) og lite offensiv samhandling så så jeg et United-lag som uten unntak dominerte i 5/6-deler av kampen, og til slutt tok tre meget fortjente poeng på en helt ok dag.

Målet kom også etter vår fjerde store sjanse, noe som ikke har vært helt vanlig tidligere i sesongen, så nei, Mr. Positiv er her igjen.

Det var faktisk ting å glede seg over mot Sunderland.

Det beste:

* At vi ikke gir bort én eneste sjanse mot de siste 75 minuttene.

* At vi oftere klarte å spille oss nærmere motstanderens 16-meter enn vi har gjort tidligere i sesongen.

* Adnan Januzajs innhopp. Det er sånt vi håper å se fra ham, og kanskje gir det ham litt mer selvtillit med seg inn i de neste kampene.

* Falcaos touch før straffen, men for å være ganske klar nok en gang – hvor mye annet bra gjorde han i kampen?

* Wayne Rooney. Med mindre vi – igjen – mister hele midtbanen med skade så bør Rooneys rolle i laget være sikker som ren spiss eller 10er. I alle fall så lenge Falcao og RvP ikke er bedre enn de er og har vært.

Det mindre gode:

* Selvsagt åpningskvarteret. Vi hadde vel blitt spist levende av lag som Liverpool med en sånn start, og får være glad Connor Wickham ikke scoret.

* Angel Di Maria. Korrekt byttet ut.

* Corner – Evans – De Gea. Ja, du vet hva jeg mener.

Newcastle neste:

Viktig, men vanskelig kamp. Newcastle har hatt en egen evne til å heve seg mot de aller største, og vi er fortsatt blant dem. Jeg skal imidlertid ha noen feriedager senere denne uka, og er dessverre i flyet når Newcastle-kampen spilles onsdag kveld. Får dermed verken sett den eller ment noe etter den. Ja, urutinert, men til mitt forsvar skal det sies at alt ble bestilt før Premier League kom med terminlista – selv om det kanskje ikke burde vært lov. Erru fan så erru fan….