Mine tanker etter 0-1-tapet

Her er hans tanker etter helgas tap mot Southampton.

Mine tanker etter Southampton:

Jeg mener jeg ble United-fan i 1979.

Jeg var fem-seks år gammel den gangen, hadde akkurat begynt å spille fotball selv og husker ikke mye av de første årene.

Jeg ble imidlertid «gal» midt på 80-tallet.

Jeg kjøpte Shoot og Match (engelske magasiner) på Narvesen, og hørte på elendig mellombølge-radio for å få med meg kamper og diskusjoner. (var ikke Internett og var lite United på TV og i avisene)

Jeg ble veldig vant med at United ikke var best.  Vi var stort sett ikke nest best, tredje beste eller fjerde best, en gang. United var kanskje 3-4 ganger på Tippekampen i løpet av sesongen, så jeg skal ikke skryte på meg at jeg vet at de underholdt hver gang. Det gjorde de garantert ikke, men følelsen min var at de gjorde det. Følelsen min var at vi var verdens beste klubb.

Jeg gråt da jeg første gangen leste boka om historien vår.

Jeg har gått med sørgebånd etter tap.

Og etter 5-1-tapet mot City i ’89 (ans.red: rettet fra 90-tallet) tok jeg med meg en ball opp på den lokale Borre-banen i Horten, satte to mål opp cirka 20 meter fra hverandre og stod der og hamret løs, alene, i et håpløst forsøk på å få misæren ut av systemet.

Jeg husker fortsatt hvordan vi i 1985 vant de 10 første ligakampene, bare for å se gulldrømmen gå opp i røyk. Nok en gang.

Jeg husker 13. og 11. plasser i ligaen og at vi røk ut mot lag som Videoton (!!) i Europa.

Jeg husker at jeg fryktet nedrykk med Sir Alex Ferguson våren 1990, og husker godt at når mellombølge-radioen varslet United-scoring, og jeg satt på en helt spesiell måte, så fortsatte jeg og sitte på den måten videre. Av ren og skjær misforstått overtro.

Etter hvert ble det mange, mange oppturer, men siden jeg ble fan på slutten av 70-tallet – og så lettere gal midt på 80-tallet – så har det også vært en haug med skuffelser og nedturer.

Likevel har jeg aldri vært mer motløs som United-fan enn jeg er akkurat nå.

Jeg er fullstendig klar over at noen kaller meg «optimistiske Dag», trolig «naive og overoptimistiske Dag» også, men jeg har fått en masse mailer fra folk som har fortalt at de setter pris på at når de er som mest skuffet og oppgitt, så har jeg gitt dem litt håp igjen i denne spalten.

Nå er det dessverre helt tomt også hos meg.

– Velkommen etter. Det var på tide, sier nok noen og det skal dere få lov til.

Men denne sesongen er det bare én ting som er sikkert: Så fort man tror eller håper på bedring, like fort blir man skuffet.

Jeg skrev forrige uke at United spiller på en måte som er så marginal at man egentlig kan vinne eller tape mot alle. Sånn sett så var ikke hjemmetapet for Southampton noen overraskelse. Bortelaget var gode mot oss, igjen, og de så hele veien atskillig mer komfortable ut med kampbildet enn det vi gjorde.

Jeg kan ikke huske sist vi var så dårlig fremover på banen, selv under Van Gaal. Samtidig er det vanskelig å skape noe særlig når man ligger med sju mann langt tilbake på banen. Jeg rister fortsatt på hodet av den defensive tilnærmingen vi så ut til å ha.

Jeg anbefaler alle å innimellom se på en gammel United-kamp. Se på enkeltspillerne. Hvordan de kastet seg i angrep, utfordret eller la strøkne, kreative pasninger som åpnet motstanderne. Det var X-faktor. Masse. Det var aggressivitet, positivitet og stolthet. Jeg skal ikke si at spillerne mangler stolthet nå, men det er vanskelig å se stolthet når man ikke ser aggressivitet eller positivitet.

Hva husker du egentlig av X-faktor mot Southampton? Det eneste jeg husker var et raid fra innbytter Paddy McNair (!!) en gang i 2. omgang. Ellers nada nix. Backene stod stille, midtbanespillerne var defensive (selv om Mata forsøkte å få til noe), Jesse Lingard var egentlig mer back enn kant og Wayne Rooney var dessverre tilbake på 2015-nivå. Det var begredelig over hele linja.

Et par ting må jeg imidlertid nevne. Fordi det går tilbake på sjefen sjøl.

Det var svært merkelig at Jesse Lingard fikk fullføre 90 minutter, når man har både Memphis Depay (et par ok innhopp i det siste) og Andreas Pereira (bestemann i U21-kampen tidligere i uka) på benken.

Så valgte han altså Adnan Januzaj, nærmest som back (!!), noen få minutter før full tid. Januzaj fikk faktisk den eneste halvsjansen United hadde i hele kampen, på overtid, men han lagde også et ganske så unødvendig frispark imot fordi han var overtent, og på det frisparket scoret Southampton.

Jeg skal imidlertid ikke ta Januzaj.

Jeg bare lurer på en del av valgene som tas – og tidligere er blitt tatt.

Januzaj ble sendt bort til Dortmund på lån fordi Louis van Gaal ikke mente han ville få nok sjanser til å utvikle seg i United. Andreas Pereira ble beholdt i troppen. Memphis Depay også. Så kommer Januzaj tilbake, forrige helg var han visstnok ikke klar for å være med i det hele tatt, men det var han tydeligvis nå siden han plutselig ble kastet innpå før de to andre. En skulle tro at Dortmund-utlånet ble gjort fordi han var bak blant annet Pereira i køen. Januzaj har heller ikke vist noe i Tyskland som bar bud om endring.  Kanskje har han vært glimrende på trening, men igjen virket det mest som gambling fra en manager som har gått tom for ideer. Og fire minutter? Som vingback? Jeg synes bare det var merkelig.

Manageren har snakket mye om at balansen er blitt bedre, men sannheten er at balansen fortsatt ikke ser bra ut. Vi klarer ikke både å angripe og forsvare oss. Vi har vært gode defensivt når vi har vært forsiktige, men det har da gått utover det offensive. Da vi har forsøkt å være mer offensive har vi sett sårbare ut defensivt. Så er det sant at vi har slitt med skader, spesielt på backene, og situasjonen hadde garantert vært bedre uten disse skadene. Samtidig er skader en del av gamet, de fleste sliter med mange av dem og etter halvannet år som sjef burde vi fortsatt sett atskillig bedre ut enn vi gjør selv med de skadene vi har.

Det er også spesielt at to av spillerne vi kvittet oss med i sommer er blant de som har tatt ligaene sine med storm denne sesongen; Angel Di Maria og Javier Hernandez, og at begge to spiller i posisjoner vi har hatt enorme problemer i denne sesongen (spiss og kreativ, offensiv midtbanespiller). Det sier mye om de gale vurderingene som ble gjort med hensyn til spillerstallen i sommer.

Jeg er spent på hva som skjer med manageren denne uka.

Mest fordi sesongen henger i en svært tynn tråd for øyeblikket. Jo da, vi kan plutselig vinne tre kamper med 1-0 eller 2-1, men med den sjefen vi nå har og de spillerne vi har så er vi aldri langt unna et uavgjort eller tap, heller. Fordi det er så marginalt.

Og én ting er det å spille kjedelig eller direkte dårlig, men samtidig få resultater.

Noe helt annet er det å spille kjedelig, dårlig og ikke få resultater.

Nå er det 15 ligakamper igjen, vi er fortsatt fem poeng bak Tottenham på 4. plass, og avstanden opp til ligaleder Leicester er 10 poeng. Men det er bare 15 ligakamper igjen å ordne opp i det på.

Alt annet enn topp-4 vil også være for dårlig, men jeg klarer ikke å se at vi når topp-4 nå.

Leicester kan selvsagt kollapse, møter Liverpool, City og Arsenal i sine tre neste kamper, men de har altså en ledelse på oss på 10 poeng. Det er også meget viktig å huske at Leicester KUN spiller liga ut sesongen. De er ikke med i verken FA-cup, ligacup eller Europa, som jeg er ganske sikker på at vil skape trøbbel for noen, kanskje aller mest oss. Jeg har sett nok av Leicester til at jeg faktisk tror de spiller i Champions League neste sesong.

City og Arsenal ligger begge sju poeng foran oss, og selv om de også har vist svakhetstegn så har de, i mine øyne, både bedre spillere og fremstår atskillig mer samspilte enn oss for tiden. Det vil overraske meg stort om vi tar igjen sju poeng på dem, selv om det skal bli interessant å se om City klarer å prestere både i liga og Europa. Arsenal har nok fort en fordel ved at de med stor sannsynlighet ryker ut av Europa ved neste korsvei, siden de møter Barcelona i 8. delsfinalen av Champions League.

Tottenham ligger «bare» fem poeng foran oss, men virker bunnsolide. Skal heldigvis også inn i Europa League, men Tottenham er for tiden alt det vi ikke er som et fotball-lag. De ser ut som en enhet, men en klar og tydelig plan og en balanse som vi ikke er i nærheten av.

Fortsetter vi bare som nå så ender vi altså utenfor topp-4, er min lite dristige spådom. Det betyr også atskillig dårlige rammebetingelser når vi skal bruke milliardene våre på overgangsmarkedet i sommer.

Et managerskifte er likevel det eneste håpet.

Alt håp med Louis van Gaal er nå borte. Jeg klarer ikke å se at vi bare er én-to spillere eller en liten korrigering fra at brikkene plutselig faller på plass. Jeg kan ikke huske én eneste kamp hvor vi har vært gode i 90 minutter denne sesongen. Det er ganske spesielt når vi nærmer oss februar, og med i likningen kan du også ta med en ganske så svak avslutning på forrige sesong.

Southampton-kampen ble dessverre bare en bekreftelse på det man fryktet, man hørte fansens reaksjon etter kampen, Van Gaal hørte det også, styret fikk det også med seg og de vet godt hvordan det har ulmet i sosiale medier.

Jeg aner ikke hva som skjer, men noe må skje. Ellers godtar de som bestemmer faktisk dårlig og kjedelig fotball og en plass utenfor topp-4 i en sesong hvor kravet faktisk var at man skulle være med i gullkampen hele veien.

En ting er også Van Gaals rolle, men det er like selvfølgelig at hvert grep – eller mangel på grep – nå går tilbake på Ed Woodward, Glazers, Sir Alex og David Gill, kort sagt styret.  Når historien senere skal skrives så skal det bli ekstremt interessant å få høre hva som egentlig har blitt sagt og gjort fra dem. Hvem har bestemt mest, hvem har vært i opposisjon. Men om jeg er spent på om noe skjer denne uka, så er jeg skeptisk til om valgene som er tatt får konsekvenser. Dessverre er det altfor ofte slik at de som faktisk sitter helt på toppen kommer unna selv etter soleklare feil, selv om det er åpenbart at valgene som er tatt ikke langtifra har vært så gode som de burde være, og da tenker jeg på mer enn managervalget. Da tenker jeg på alle områder United henger etter på.

Noen av dere mente Louis van Gaal var feil mann allerede da han ble ansatt. Noen mistet troen forrige sesong, noen mistet troen tidlig denne sesongen og noen har i det lengste håpet på en forbedring. Noen av dere vil derfor juble om det blir et managerskifte. Selv synes jeg bare det er trist. Siden det faktisk ikke har fungert denne sesongen sitter vi dessverre alle igjen som tapere.