Mine tanker etter exiten

Ansvarlig redaktør i Supporterklubben, Dag Langerød, skriver ned sine tanker i forbindelse med de fleste United-kamper.

Her er hans tanker etter Champions League-exiten.

Mine tanker etter tapet mot Sevilla

Denne gangen traff Rio Ferdinand perfekt, i mine øyne. To tweets. Som oppsummerte alle mine meninger rundt det sportslige.

Men det er noen ting som må tillegges. Det er noe som det fortjenes to streker under.

Det er natt til onsdag når jeg skriver dette, og jeg sitter fortsatt lettere sjokkert i sofaen. Det ble ikke bedre av at Viasat kjørte på med Class of 92 rett etter sendingen.

Som jeg sa i videoen jeg la ut rett etter kampslutt – jeg trodde faktisk ikke det var mulig, på hjemmebane, med José Mourinho, at vi skulle svikte sånn i en helt avgjørende kamp.

Vi hadde kun tapt mot ett lag på hjemmebane i hans 21 måneder i klubben.

Nå er det to.

Og siden jeg vet mange er opptatt av hvor skylda skal plasseres, så tilhører den denne gangen mest José Mourinho.

Det er jeg helt enig i.

Spillerne var riktignok svake og må absolutt ta sin del av skylda, men de byttene manageren gjorde på laget, de byttene han gjorde i posisjoner på de som fortsatt var med og aller viktigst: Mangelen på angrepsvilje, eller i alle fall mangel på en justering av angrepsvilje da det vi først forsøkte ikke fungerte, den faller på ham.

Minst like ille var det også etter kamp.

Jeg mener nemlig også at han bommer fullstendig etter kamp, i møtet med pressen.

Ja, jeg skjønner at spillerne nok er knust etter tapet, at han kanskje tenker at de skulle beskyttes, men denne gangen burde han kalt en spade for en spade. Han kunne innrømmet at vi bommet, alle sammen, at vi ikke var gode nok.

Jeg foretrekker en Mourinho som setter knallharde krav til alt og alle, hele veien, også seg selv, og jeg aksepterer at han sier det også til media.

Hvis han var opptatt av å beskytte spillerne så kunne han også lett tatt på seg det meste av skylda selv, men i stedet presenterte han en versjon som selv ikke den mest ihuga United- og Mourinho-tilhenger egentlig kan være enig i.

Det fikk meg til å riste oppgitt på hodet, og gjorde ikke akkurat våkenatta bedre.

For Mourinho tok feil.

Det var ikke slik at vi skapte sjanse etter sjanse i denne. Det var ikke slik at vi bare ventet på å ta ledelsen, at vi dominerte eller hadde full kontroll.

Med unntak av et par Lukaku/Lingard-kombinasjoner tidlig, så skapte vi én målsjanse før pause, da Marouane Fellainis skudd ble slått til corner. Etter pause ble Alexis Sánchez’ avslutning fra god posisjon blokkert.

Det var alt – absolutt ALT – på stillingen 0-0 i en kamp vi måtte score i, og i en kamp vi visste at vi måtte score to om motstanderen scoret én gang.

Den knappen som var på mot Liverpool var dessverre av i denne.

Det sier mye at vi skapte flere store sjanser på de siste ti minuttene, da vi måtte forsøke, enn vi gjorde de første 74 minuttene, på 0-0.

Og det – akkurat det er det umulig å komme seg unna for en manager, siden han er sportslig ansvarlig.

Så vet jeg at han ikke kan ta all skyld alene.

Husk det Rio Ferdinand skrev om spillerne, og så kan jeg legge til noe mer konkret: Alexis Sánchez var elendig igjen, flere spillere sendte upressede pasninger rett til motspiller og Paul Pogba var på sitt verste da han kom inn.

Jeg kan ikke tro at han er så uinteressert som han virket, men det fysiske beistet han kan være er han nå ikke i nærheten av. Den kreative spilleren han kan være var han ikke.

Med tanke på potensial så var det disse to som skuffet mest. To verdensstjerner, som faktisk gjorde oss dårligere.

Mange var nok også frustrert over valget av Marouane Fellaini, og selv om han gjorde det som forventet etter et lang skadeavbrekk, så er det slik med Fellaini at man får noe og man mister noe.

Tirsdag var følelsen at man mistet mer enn man fikk, og da tenker jeg selvsagt på Fellainis (manglende) bidrag i det oppbyggende spillet, der vi var udugelige, spesielt før pause.

Det valget peker tilbake på manageren.

Mourinho kunne faktisk også ha byttet ut Sánchez eller vraket ham fra start etter flere svake prestasjoner, han kunne startet med Rashford på venstre fra første sekund eller gjort andre endringer enn de han ventet med å gjøre til 77 minutt.

Og ja, jeg vet det er verdens enkleste jobb å være etterpåkloke, men han (og vi) ble for passive, eller sagt på en annen måte, for feige, for sikre på at «dette ordner seg nok likevel».

Jeg skjønner at Mourinho håpet på en stor Pogba-prestasjon, det kunne utgjort hele forskjellen, men så ble det bare helt håpløst.

Det spesielle, det mest underlige, er jo også at vi hadde begynt å få rom da Pogba kom inn. Tidspunktet virket perfekt, men så ble alt bare så helt galt.

Samtidig, uten at jeg vet detaljer om Pogbas skader hans de siste ukene, så handler dette ikke bare om Mourinho. Pogba, med sine kvaliteter, må ta et stort ansvar for at han tirsdag ikke så ut til å fortjene å ha på seg United-trøya.

På norsk TV ble Sevillas prestasjon snakket opp utover i kampen, men jeg satt faktisk med følelsen at de heller ikke var så gode.

Det gjør det hele bare enda verre.

Samtidig fikk vi som fortjent over to kamper. Vi fortjente ikke å gå videre til kvartfinalen etter disse to kampene.

Som jeg sa i videoen, så er det faktisk synd at spanjolene ikke scoret i Spania. Med fasit i hånd er det nemlig ingen tvil, tror jeg, at vi hadde tjent på å måtte være mer positive enn det vi var.

Min følelse er fortsatt at de ikke er bedre enn at om vi hadde tapt 2-0 i Spania, så kunne vi ha snudd det tirsdag – om vi bare visste at det var det som var nødvendig.

Dette var ett stort poeng til alle kritikerne.

Vi røk ut fordi vi var et Mourinho-lag, eller i alle fall slik et Mourinho-lag oppfattes, med et for enkelt angrepsspill og med for lite angrepsvilje. Det handlet mest om å slå langt mot (en igjen positiv) Lukaku eller vinklet inn i felt mot Fellaini og håpe på kaos og scoring.

Men det fungerte ikke.

Sammen med bortekampen mot Tottenham er det sesongens største nedtur.

Den gangen, på Wembley, så vi et United-lag som ga opp.

Nå så vi et United-lag som underpresterte mot det jeg mener er en klart svakere motstander enn London-laget og vi gjorde det i en knockout-kamp.

Spurs-tapet har vi rettet opp, siden vi alltid har den muligheten i ligaen, men det er ikke noen comeback-mulighet etter tirsdagen. Neste sjanse i Champions League kommer tidligst til høsten.

Likevel, uansett hvor elendig tirsdagen var, uansett hvor unødvendig og frustrerende tapet var, så er det også noen «men» til dette.

Sannsynligheten for at vi hadde vunnet Champions League var uansett liten.

Ja, vi kunne kanskje trukket Roma i kvartfinalen og plutselig vært i en semifinale, men selv om vi generelt sett faktisk er ganske gode, så er vi ikke så gode. Vi vinner det meste, men vi kan også få Spurs, Newcastle, 55 minutter mot Palace og disse Sevilla-kampene.

Derfor har det heller ikke vært realistisk å tro på Champions League-triumf.

Faktisk er det slik at det største håpet for det var nettopp Mourinho, mannen jeg – og trolig mange av dere – nå egentlig legger mesteparten av skylda på for at vi er ute.

Jeg må også få påpeke at denne kampen var unntaket, ikke regelen.

Det var kun ett lag, på 21 måneder, som hadde slått oss på Old Trafford.

Tenk også tilbake på halvannet år med portugiseren som sportslig leder i cupkamper. Vi vant Ligacupen i fjor. Vi vant Europa League. Vi røk ut av Ligacupen med et noe svekket mannskap denne sesongen, vi er fortsatt med i FA-cupen, så det eneste tapet til nå, med Mourinho og toppet mannskap i en avgjørende cupkamp, var 1-0-tapet borte mot ligavinner Chelsea i FA-cupen i mars i fjor, da vi fikk Ander Herrera utvist tidlig. Faktisk kom det tapet 13. mars – som altså var datoen vi tapte på også i går.

Men det var det eneste.

Før Sevilla.

Uansett hvor mye vi svartmaler denne kampen så var den altså faktisk unntaket. Normalen har vært at vi har gått ut på banen i en liknende kamp på Old Trafford og tatt med oss en grei og fortjent nok seier – selv om vi for sjelden har sprudlet.

Så vet jeg at spillestils- og Mourinho-debatten vil blusse opp igjen, det gjør den alltid etter tap, men dette handlet mer om et lag som sviktet fullstendig i en enkeltkamp, noe de ikke pleier å gjøre.

Ikke gjør det til noe mer enn det.

I alle fall ikke foreløpig.

Vi har lov til å være forbanna. Dere som ikke tror på José Mourinho har lov til å ikke tro på ham, men foreløpig var dette faktisk en enkeltkamp.

Når det gjelder de store linjene, The United Way, spillestil og slikt, så er det en større diskusjon som også dukker opp etter en kamp som denne som egentlig fortjener egen plass. Jeg har imidlertid vært innom det mange ganger før, og gjentar at jeg mener at vi først og fremst må få på plass en vinnerkultur. Vi har vært så langt nede, glem ikke det og jeg har akseptert at ingen kan kjempe med City denne sesongen.

Da handler det mest om at vi tross feilskjær som denne og Tottenham og noen andre, tross alt beveger oss i riktig retning. Glem ikke at vi er best av de nest beste i England. Så kan bare tiden vise om vi kan ta enda flere steg med Mourinho senere. Mange mener de kan svare på det allerede, men ingen vet faktisk det. Ingen.

Noen mener sikkert at «dette har vi sett komme», men vi har egentlig ikke det. Ikke på Old Trafford mot et dårligere lag i en avgjørende kamp.

Hvis dette forblir en enkeltkamp, så vil den trolig heller ikke utgjøre en altfor stor forskjell på hvordan vi oppsummerer sesongen.

For bare noen få uker siden sa jeg meg fornøyd med for eksempel 2. plass i ligaen, forhåpentligvis en FA-cupfinale (triumf) og en kvartfinale i Champions League.

Om det ender med 2. plass, FA-cupfinale og 8. delsfinale – fordi vi tapte én runde før i en turnering det uansett måtte et mirakel til for å vinne – så endrer ikke det mye.

Men måten det skjedde på, måten vi tapte på, den gjorde vondt. Den må forbli et engangstilfelle.

Det er bare én måte å svare på, og det er å slå Brighton til helga.

Og helst på en litt mer overbevisende måte enn en knepen 1-0-seier og god defensiv balanse – selv om vi alle vet at Mourinho vil være godt fornøyd med det.