Mine tanker etter PSG

Ansvarlig redaktør i Supporterklubben, Dag Langerød, skriver ned sine tanker etter de fleste United-kamper.

Her er hans vurderinger etter PSG-kampen.

Mine tanker etter 0-2-tapet:

Vi tapte 2-0. Fortjent.

Vi er ganske så skuffet alle mann.

Men kjenn litt ekstra på den følelsen.

Vi er skuffet over å tape mot et av verdens beste lag. Det sier alt om hvordan Ole Gunnar Solskjærs tid som United-manager har vært. For to måneder siden ville dette vært som forventet. Ingenting mer. Vi ville vært likegyldige.

Forskjellen er enorm.

Glem heller ikke perspektivet her.

Hvis jeg 20. desember hadde spurt dere alle: Ok, jeg kan garantere ti seirer og én uavgjort på hans første 11 kamper, men det blir tap hjemme mot Paris St. Germain – og jeg kan ikke gi noen garantier om det som skjer etter den kampen.

Jeg tror så godt som alle av oss ville tatt det.

Jeg tror til og med at hvis vi hadde blitt lovet ni seier på de første 11 – og tap mot PSG – så tror jeg de fleste ville tatt det. Åtte seier på 11 og tap mot PSG? Ja takk, gjerne, tror jeg mange ville sagt.

Det er perspektivet her.

Og etter det første tapet – i kamp 12 – så er det faktisk helt avgjørende å ha i bakhodet.

Så er det ingen tvil om at vi tirsdag tapte mot et bedre lag. Jeg hadde 7-0 i målsjanser på blokka mi da dommeren blåste av. Til PSG.

De tok Paul Pogba fullstendig ut av kampen. De stengte av kantene våre, og selv om 1. omgangen var ganske jevn så skapte vi ikke en eneste ordentlig målsjanse. Vi hadde egentlig ikke noe som kan kalles et eget angrepsspill, verken før eller etter pause.

Det ble sånn da motstanderen klarte å stoppe flere av våre beste spillere.

Nemanja Matic og Ander Herrera var våre beste menn før hvilen, men samtidig var det serberens bom på corneren som ødela mye like etter pause. På 1-0, med en dessverre glimrende Angel di Maria og med Kylian Mbappe som en slags Usain Bolt – med teknikk og smartness – så ville det alltid bli vanskelig hvis vi kom under.

Det er en klisje, men det stemmer: Mål preger fotballkamper – og det første målet er svært viktig.

Derfor føler jeg også at det at vi sliter fælt i en periode i 2. omgang handler vel så mye om 0-1, en god motstander og at vi lagtaktisk sliter mer enn det handler om at vi skal legge skylda på enkeltspillere.

Det er likevel ingen tvil om at vi ble svekket av smellene på Lingard og Martial, og at Mata og spesielt Sánchez ikke hadde vellykkede innhopp.

Så har jeg sett at noen skylder på de byttene eller legger skylda på dem som enkeltspillere, men jeg føler det er ganske sentralt at vi faktisk ikke hadde et ordentlig angrepsspill før byttene kom, heller.

Til en viss grad forstår jeg også hvorfor de ble gjort. Vi har de spillerne vi har, og Sánchez for Martial var åpenbar. At Solskjær valgte Mata i stedet for Lukaku kan jeg egentlig også forstå. Jeg tror Ole Gunnar og teamet håpet at hans bevegelighet og kombinasjonsspill på små flater skulle hjelpe oss i å faktisk få et eget angrepsspill.

Så gikk det ikke slik.

Kanskje burde manageren heller dyttet Rashford ut på kant, og satt Lukaku inn som midtspiss siden vi uansett endte med å slå så mange innlegg (uten å lykkes).

Men etterpåklokskap er enkelt.

En jevn 1. omgang ble uansett til en klar og fortjent seier til PSG etter 2. omgangen.

I tillegg klarte en svak Paul Pogba å bli utvist. Det var unødvendig, og han må ta skylda for det selv. Det er også et rødt kort – og en utestengelse – som jeg føler gjør det bortimot umulig å virkelig kunne tro på at vi skal vinne i Paris, i alle fall med to eller flere mål. Sånn sett var det ekstra skuffende av franskmannen. Det fungerte ikke for ham eller laget tirsdag, men det betyr jo ikke at det ikke kunne fungert i Paris.

Han hadde to taklinger i grenseland etter det gule kortet, og røk ut på den andre. Så kan vi gjerne si at PSGs Presnel Kimpembe skulle vært utvist før Pogba ble det, også før han gjorde 1-0. Med den lista dommeren la så kunne han faktisk tatt Kimpembe både da han tok Shaw før pause eller da han dro ned Rashford like etter hvilen.

Følelsen er likevel at vi tirsdag kveld møtte et bedre lag, i alle fall et lag som traff mye bedre enn oss den ene kvelden.

Men det er læring i det også. Vi får kjenne på det nivået vi ønsker å være på – og ikke minst det nivået vi overhodet ikke kan være på hvis vi skal være med på leken i knockoutspillet i Champions League.

Samtidig, med fasit i hånd, ville det nesten vært naturstridig om seiersrekka bare skulle fortsette og fortsette og fortsette, selv mot PSG. De færreste trodde at det bare var manageren som var forskjellen på at vi var Englands 6. beste lag og verdens beste.

Så vet jeg at vi fikk gjennomgå på ganske lik måte hjemme mot Juventus tidligefre i sesongen, men det var da. Foreløpig er jeg derfor svært lite bekymret over den forskjellen jeg så.

Jeg er nesten bare enda mer spent.

Ikke misforstå meg nå, men det er ikke nødvendigvis bare læring i å vinne hele tiden. Jeg tror i alle fall også at det er mye læring av å gjøre feil og å tape fotballkamper.

I alle fall hvis du klarer å justere eller identifisere hvorfor.

Derfor mener jeg at det er altfor, altfor tidlig å konkludere noe som helst om både laget og Solskjær. Jeg så noen som skrev at «Solskjær ble avslørt», men avslørt? Fordi han taper sin første kamp i kamp 12? Eller fordi han taper i sin tredje såkalte toppkamp – etter å ha vunnet de to første?

La oss heller snakkes etter Chelsea og Liverpool i de neste kampene, eller enda bedre – etter Palace, Southampton, PSG igjen og Arsenal i kampene etter der.

Da vil vi også ha lært mer – om spillergruppa, manageren og teamet hans.

Det er jo ikke sånn at man er geni den ene dagen, håpløs den neste og så geni igjen hvis man skulle vinne mot for eksempel Chelsea eller Liverpool.

Den store forskjellen er likevel det jeg begynte med: Vi satt umiddelbart igjen med en stor skuffelse og frustrasjon over å ha tapt mot et av verdens beste lag.

Det er faktisk positivt.

Personlig sitter jeg også med en enda en følelse – nemlig at jeg gleder meg til Chelsea mandag kveld.

De følelsene er som natt og dag fra den likegyldigheten og motløsheten som preget oss før – selv om vi tapte fortjent tirsdag og vi som regel sliter også på Stamford Bridge.

Her kan du lese flere kommentarer fra Dag Langerød.