– Alt døde litt i løpet av snaue to timer på stadion

Ansvarlig redaktør i Supporterklubben, Dag Langerød, skriver ned sine tanker i forbindelse med de fleste United-kamper.

Her er hans tanker etter at han så United – Palace fra east-tribunen på Old Trafford lørdag ettermiddag.

Mine tanker etter 0-0

Det døde litt.

Positive Dag. Troen, håpet og optimismen.

Alt døde litt i løpet av snaue to timer på Old Trafford lørdag ettermiddag.

Det er bare å beklage.

Jeg har tenkt litt på om det faktisk var fordi jeg var til stede på Old Trafford, men samtidig har jeg hørt at det var like ille fra sofaen hjemme.

Jeg trodde faktisk ikke at vi kom til å synke helt ned på «Brighton-nivå» i enda en kamp. I alle fall ikke nå og i alle fall ikke mot Crystal Palace.

Med «normal» uttelling hadde vi jo faktisk tapt. Mot Crystal Palace. På Old Trafford.

Så mener jeg ikke med det å devaluere Palace’ prestasjon. De leverte så bra som de kunne håpe på, men vår prestasjon var uakseptabel.

Mangelen på samhandling, flyt og ikke minst intensitet defensivt og offensivt – gjennom så godt som samtlige 90 minutter – var nesten sjokkerende.

Det var ikke i nærheten av en ganske så god kamp, som mot Everton.

Det var ikke 60 gode minutter, som mot Bournemouth.

Det var ikke 45 gode minutter, som mot Newcastle

Det var faktisk aldri bra.

Og det var jo nå det skulle bli «gøy», som jeg skrev og sa for snaue to uker siden.

Ja, bare si det hvis du må: naive Dag Langerød, er jo helt sjanseløst at du ikke har sett den sannheten jeg/vi har sett for evigheter siden. Men hvis du måtte si det: Det er ikke meg mot deg eller dere dette handler om, selv om jeg lørdag så at det var flere som var veldig opptatt av hva jeg kom til å mene om dette.

Det er jo lov å ha ulike meninger og oppfatninger.

Så kunne jeg skrevet lengre om en igjen positiv Victor Lindelöf, som stort sett gjorde sin jobb kontant og med selvtillit. Jeg kunne nevnt Marcus Rashford som i alle fall sørget for at det skjedde noe da han kom innpå. Sett fra tribuneplass virket Alexis Sánchez også mer komfortabel med litt mer plass i den indreløper-rollen han fikk da han ble byttet inn.

Jeg kunne selvsagt også skrevet langt om Anthony Martial eller Romelu Lukaku, som begge var meget svake.

Jeg kunne stilt spørsmål rundt det å starte med Lukaku, og om ikke Mata burde vært den åpenbare 10eren med Lingard ute til høyre (selv om Lingard i mine øyne var den mest positive offensive spilleren før pause).

Jeg har stilt spørsmålstegn ved spillerstallen i lang, lang tid. Det er jo en grunn til at vi feiler igjen og igjen under ulike managere. Den skepsisen ligger der fremdeles. Det er mange grunner til at vi har levert en 4., 5., 6. og 7. plass etter Sir Alex – før fjorårets 2. plass.

Spør deg selv: Hva leverte egentlig verdensklassespillerne våre lørdag? Selv om man mener Mourinho er feil så er det, i mine øyne, umulig ikke å riste oppgitt på hodet av dem.

Her jeg sitter i rommet mitt på Holiday inn express, nedsyltet av forkjølelse, så er det mest med en slags tomhet og mangel på tro – og det egentlig bare et par uker etter at jeg våget å se fremover.

Så vet jeg selvsagt at det var landslagspause, at det faktisk betyr noe for inngangen inn mot neste kamp. Selv Pep Guardiola klaget på den negative påvirkningen det hadde på hans spillergruppe, selv om de vant 4-0.

Før kamp sa jeg til de jeg snakket med på Toll Gate-puben at jeg derfor ville tatt 2-0 og tre poeng og gått videre.

Men som nevnt – at det igjen skulle bli så dårlig, eller kanskje rettere skrevet, at vi aldri i løpet av 90 minutter mot Palace faktisk klarte å være virkelig gode – det var spesielt.

Spesielt vondt.

De av dere som har lest disse kommentarene en stund vet at jeg av og til legger ut oversikten over antall gode, middels eller dårlige omganger med fotball United har spilt denne sesongen.

Mest for å få en slags følelse over nivå og utvikling.

Så langt har vi spilt 36 omganger med tellende fotball denne sesongen.

Åtte har vært bra.

28 av omgangene har altså ikke vært bra – og halvparten har vært dårlige.

Det er tre kamper og seks omganger siden vi sist leverte en bra omgang.

Det sier seg selv at det ikke kan fortsette sånn videre.

Så skjønner jeg egentlig ikke at jeg ble så negativt overrasket. Det jeg akkurat skrev om omganger er jo et bevis på hvor nivået denne sesongen har vært. Det har vært variabelt, men mer dårlig enn bra.

Så betyr ikke det at vi også spiller dårlig mot Young Boys, Southampton, Arsenal eller Fulham i de neste kampene.

Det betyr faktisk heller ikke at vi ikke tar de 20 poengene eller mer, som jeg spådde, på de ni ligakampene det totalt var fra Palace og til og med bortekampen mot Newcastle 2. januar, men lørdagen var to poeng tapt og en enorm skuffelse for de fleste.

Samtidig som altså litt av mitt håp, tro og positivitet døde med den prestasjonen.

Buingen ved fulltid var helt på sin plass, spesielt med tanke på at José Mourinho selv hadde sagt før kamp at nå var det opp til spillerne og dem å levere.

Med mindre det har skjedd noe helt spesielt på treningsfeltet den siste uka, så sparkes likevel ikke José Mourinho med det aller første.

Han kommer selvsagt heller ikke til å si opp. Det er utopi å tror på det.

Avstanden opp til topp-4 ble heller ikke større (fortsatt sju poeng), men det virker åpenbart at verken United som klubb eller Mourinho som sportslig ansvarlig tåler veldig mange flere prestasjoner som den i kamper mot lag man skal slå.

Sånn sett så føles Southampton-kampen til helga, akkurat nå, allerede som en ny skjebnekamp.

Jeg har tidligere skrevet at jeg overhodet ikke tror José Mourinho er ferdig som manager, men som jeg også har sagt – matchen mellom ham og vår spillergruppe ser ikke bra ut.

Det er nemlig forskjell på en dårlig prestasjon og en virkelig dårlig prestasjon – som jeg egentlig synes Palace-kampen var.

På pressekonferansen etter kampen så snakket han om at spillergruppa manglet nok «heart» til å vinne kampen. Han sa at han kanskje måtte gjøre endringer på laget for å få mer «hjerte» på banen, men at han da sannsynligvis etterpå vil angre seg fordi hjerte i seg selv ikke er nok.

Jeg skal ikke si at han virket fullstendig resignert, men i den grad man skulle mene noe om troen hans på den gruppa han har ansvaret for så virker han i beste fall usikker selv på hvordan dette faktisk kommer til å gå.

Med mindre vi fremstår radikalt mye bedre fremover, en positiv endring jeg sliter med å se stabilt med denne manageren og denne spillergruppa, så blir det et managerskifte senest til sommeren.

Du får ikke meg til å være klarere enn det før jeg faktisk vet hva alternativet er.

Det betyr selvsagt at det akkurat nå (og i en stund allerede) bør foregå en minst like viktig jobb utenfor banen som på, og da tenker jeg på hele strukturen og strategien i hvordan det «neste» United skal være.

Vi kan drømme om Mauricio Pochettino, selv om jeg ikke tror noe på det før det eventuelt skjer.

Tottenham-eier Daniel Levy er et åpenbart problem, men det er lov å håpe at klubbens gjeld etter stadionbyggingen og muligens enda en troféløs sesong får lagets stjerner til å se andre steder. Da tror jeg også Pochettino kan gjøre det, selv om han nok heller ser til Real Madrid enn oss.

Vi kunne nevnt Zinedine Zidane, Eddie Howe, Leonardo Jardim og noen andre navn, men alle disse føles fortsatt som et sjansespill. Ryan Giggs ville selvsagt også være det, selv om han, som tidligere skrevet, ville tikket noen av boksene.

Klarer ikke å tro at Howe er et alternativ for en leder som Ed Woodward. Det blir nok heller Tottenham som henter ham når de en dag skal erstatte Pochettino.

Jardim, etter at det gikk så dårlig i Monaco i inneværende sesong før han forsvant? Tvilsomt så lenge Ed skal ha en finger med i spillet og han så langt har vært mer opptatt av profil enn å bygge lag.

Personlig, og dette har jeg ingen opplysninger på fra andre, så ville jeg tenkt at Zidane er den som passer best for Ed Woodward, men hva med gjengen rundt ham? Hvor stor makt skal for eksempel Ed Woodward ha i det sportslige? Hvordan blir den røde tråden videre i «Manchester United 2.0»? Det er hovedspørsmålet som de ansvarlige må finne optimal løsning på.

Vi får bare håpe de som skal fikse dette allerede er i gang.

I mellomtiden får vi bare håpe Mourinho og gutta vinner mest mulig, slik at veien videre blir minst mulig vond for alle oss som er glade i United.

Dere som kjenner meg vet at jeg fortsatt – alltid – drømmer om et mirakel, at alt skal snu. Men det er forskjell på å snu en enkeltkamp i Torino mot Juventus og få hele United-skuta til å levere gang på gang på gang på gang.

Det var som sagt noe med hele prosjektet, troen, som døde lørdag ettermiddag inne i meg.

Selv om vi ikke burde vært overrasket med tanke på hvor ustabil sesongen faktisk har vært til nå.

Les flere «Mine tanker» her. Du finner de alltid også via menyen vår.