Mine tanker etter 5-1-seieren

Ansvarlig redaktør i Supporterklubben, Dag Langerød, skriver ned sine tanker før og/eller etter de fleste United-kamper.

Her er hans vurdering av torsdagens kamp.

Mine tanker etter 5-1:

Da tenker jeg ikke på resultatet, men på positiviteten, aggressiviteten og stoltheten jeg synes var tydelig fra første stund. «The United Way» er et ullent uttrykk, og man kan legge ulikt i det, men for meg handler det om nettopp de tre uttrykkene: Positivitet, aggressivitet og stolthet. I det ligger det selvsagt også innbakt angrepsvillighet og en aldri-gi-opp-holdning som vi fikk se torsdag.

Og det med to debutanter fra start av og tre i løpet av kampen.

Og det med et lag som kun inneholdt tre spillere i samme posisjon som de spilte i da vi slo Tottenham i sesongens første kamp.

Jeg har registrert at en del ikke var særlig fornøyd med 1. omgang, og jeg er enig i at det var langt mellom sjansene. Jeg ble imidlertid positivt overrasket over den vinnerviljen som lå i bunn. Jeg erkjenner også at det kan være vanskelig å bryte ned et lag som kun vil forsvare seg, som Midtjylland egentlig gjorde, men etter hvert, da de begynte å bli slitne, så kom også sjansene og målene.

Jeg ble rett og slett imponert mektig imponert av guttas energinivå. Det er sånn jeg ser hos andre topplag, men føler er et altfor sjeldent syn hos oss.

Jeg skal innrømme at jeg var skeptisk da nyheten om Anthony Martials skade på oppvarmingen kom, men etter kampen tok det nesten en time før jeg i det hele tatt tenkte på ham. Det sier sitt.

Guillermo Varela er litt vill på sin back, men alltid positiv. Aldri redd.

Marcus Rashfords kliniske avslutninger, bevegelser i 16-meteren og evne til å være på rett sted til rett tid varmet også, akkurat som det var deilig å se finta og skuddet han hadde som ble reddet i 1. omgang. Det vitnet om kvalitet – og at han hadde noe utpå der å gjøre.

Morgan Schneiderlin var også viktig på midten, slik jeg så det. Daley Blinds ro med ball er også et stort pluss i slike kamper.

Jeg likte også godt at Van Gaal brukte muligheten han hadde til å gi Regan Poole, enda en unggutt, debuten sin.

Jeg elsket at vi fortsatte å kjøre på selv da vi kom under. Da lå vi altså under 3-1 sammenlagt, men uten at det fikk verken unggutter eller veteraner til å gi opp. Vi la oss heller ikke bakpå da det ble 3-1. Jeg deles ut ros for det også.

Så vet jeg at vi møtte Midtjylland, et dansk lag utenfor sesong, et lag vi burde slå uansett, men det blir ikke fokuset mitt i denne oppsummeringen. Vi kan ikke slå andre enn dem vi møter der og da, og jeg takker Memphis for oppturen han serverte meg og alle United-fans torsdag. Akkurat som jeg takker hele laget for prestasjonen.

Ja, det var «bare» Shrewsbury og det var «bare» Midtjylland, men jeg trengte virkelig de to kampene. Jeg kan bruke en klisje om livskvalitet for det å få de to klare og fortjente seirene, da alternativet egentlig var en katastrofe (sportslig sett), så har faktisk den siste uka gitt meg bedre livskvalitet. Litt mer ro.

Så er det selvsagt ingen grunn til å ta av.

Toppfotball handler om å gjenta gode prestasjoner om og om og om igjen, og vi har alle smertelig fått erfare hvor dårlig United har vært til akkurat det denne sesongen. Det har nesten blitt en regel at hver gang man begynner å lure på om manageren og gutta faktisk har funnet de siste bitene i puslespillet, ja, da får vi en rett på tygga igjen i neste kamp.

Men:

Kona, ungene og bikkja er borte på vinterferie for øyeblikket, og jeg la meg (alene) med et smil om munnen natt til fredag etter denne seieren. Det gjorde forhåpentligvis en del av dere andre også. Og spillerne. Og mangeren.

Og bare det, det har faktisk verdi.

Ellers:

Murphys law? At alt kan gå galt går galt? Tja, 14 skader, to mann ut på oppvarmingen i løpet av den siste uka? Det er rimelig heftig, og bare så det er klart, det har jeg også skrevet før, selvsagt har skadene mye å si. Vi hadde hatt flere poeng med mindre skader. I en tropp på 25 mann så kan man nok til enhver tid forvente cirka fem skader, men 14? Og nesten alt i en periode på backplass slik at vi måtte bruke back nummer åtte, ni og ti. Selvsagt handler sånt også om en god porsjon uflaks, og det blir også en del av historien om Louis van Gaal når vi om noen år skal se tilbake på den. Da Martial forsvant ut, og jeg et lite øyeblikk fryktet det verste for torsdagens kamp, syntes jeg faktisk litt synd på manageren vår.

Jesse Lingard: Det er helt greit å kritisere, men det er ikke dribleferdighetene han har tatt med opp på A-laget. Lingard handler, som mange andre unge, om kjappere bein, energi og bevegelighet, og det har han gitt oss. I tillegg til en defensiv disiplin som ikke alle andre kantspillere er like flinke på. Husk likevel, før sesongen var det ikke en eneste av oss som egentlig vurderte ham som et mulig fast innslag på førstelaget. Da er det knallhardt om man forventer at han skal være glimrende på alt. Det er han ikke, men han har gitt oss noe vi ikke hadde da vi trengte det.

Carrick som midtstopper: Jeg kan vel bare si at jeg virkelig håper at Chris Smalling blir klar igjen mot Arsenal.

Marcus Rashford: En flott kamp, uten tvil, men jeg må innrømme at jeg håper at han er tilbake på benken mot Arsenal. Det blir en helt annen kamp, og da trenger vi flest mulig av våre beste menn. Derfor håper jeg inderlig, som med Smalling, at Anthony Martial er frisk nok til å ta en startplass mot London-laget. Jeg ser gjerne Rashford igjen, men alt til sin tid.

PS (tillegg til sak): Siden jeg registrerte at noen tolket dette som at jeg har snudd med tanke på manager-situasjonen  så har jeg ikke det. Det er imidlertid mye av det jeg så mot Midtjylland, energi, og de tre stikkordene jeg har brukt, som jeg ønsker å se fra et United-lag, uansett manager. Jeg håper også at jeg får se det ofte, men jeg er også realist. Etter de siste ti månedene (fra april i fjor til nå) så er det dessverre liten grunn til å tro på at dette er starten på en varig endring/bedring. Men jeg håper. Det gjør jeg hele tiden.