Mine tanker etter Boro

Ansvarlig redaktør i Supporterklubben, Dag Langerød, skriver ned sine tanker før og/eller etter de fleste United-kamper.

Her er hans tanker etter onsdagens exit.

Utgangspunktet:

Tre ting stod på blokka mi før avspark:

1) Avansement
2) At noen av de nye viste seg ordentlig frem
3) Oppløftende angrepsspill.

Så skjedde følgende:

1) Vi røk ut.

2) Etter min mening var det heller ingen av de ni nye som var så gode at jeg lørdag, på 0-0 etter 50 minutter mot Palace, kommer til å tenke: «Åh, nå håper jeg Van Gaal setter innpå ham som var så god mot Boro».

3) I tillegg var det altfor lite oppløftende angrepsspill.

Ingen av mine ønsker ble altså oppfylt. Det var 3 x bom. Akkurat som i straffespark-konkurransen.

Dermed er det bare en ting å si: Mikke Mus-cup.

Det er jo den klassiske forsvarsmekanismen til en hver  supporter som ser laget sitt ryke ut av turneringen.

Det sier seg selv at med ni endringer i førsteelleveren – og en stil som selv de faste sliter med å få ut det beste av – så kom det aldri til å bli enkelt mot Middlesbrough.

Jo da, motstanderen spiller på ett nivå under oss, men de hadde, som oss, kun tapt tre kamper denne sesongen. Det er mindre enn ett år siden de slo City borte i FA-cupen, og i ligacupen da måtte de først gi tapt etter 28 straffespark i straffekonkurransen borte mot Liverpool. Som skrevet: Middlesbrough kom aldri til å bli en enkel oppgave. Spesielt ikke med ni endringer – og en United-stil som for sjelden gir store sjanser.

Samtidig sier det veldig mye om prestasjonen – i alle fall offensivt – når Uniteds første avslutning på mål kom etter 34 minutter selv om United hadde hatt ballen nesten hele tiden. Det sier enda mer om prestasjonen totalt sett når Championship-laget skaper flere store sjanser enn United i løpet av de første 90 minuttene, og heller ikke var ufarlige under ekstraomgangene.

Spør deg selv så: Hvor ofte var det panikk i Boro-forsvaret? Og så – hvor ofte var det panikk i United-forsvaret? Dessverre kommer vi dårlig ut også av det tanke-eksperimentet.

– Ja, lov å være misfornøyd

Louis van Gaal sa etterpå at han var bekymret over måltørken. Jeg er delvis enig. Det vil si, jeg tenker ikke så mye på mål eller ikke, det kan være stolpe inn eller stolpe ut, men for meg handler det om hva som skapes. Vinner man 3-2 borte mot Southampton etter 3-4 sjanser, så lurer man seg selv om man tror alt er fantastisk.

Personlig så utelukker jeg ikke at United vinner Premier League denne sesongen. Rett og slett fordi vi er så vriene å spille mot når vi spiller med våre beste menn. I tillegg så kan man se svakhetstegn hos de fleste av utfordrerne våre. Selv City. Det er et paradoks med tanke på hvor mye misnøye det virker å være.

Men jo, stilen er frustrerende. I visse kamper løsner det – uten at jeg helt kan sette fingeren på hva det da er som fungerer – men like fort som noe er bra så er sannheten at sannsynligheten er stor for at det blir avløst av en lengre periode med noe dårlig.  Jeg river meg i håret når United, etter å ha hatt ballen i flere minutter, endelig når frem til 16-meteren, bare for at en eneste spiller er inni 16-meteren når innlegget kommer. Risikoen er ofte lik null.

Som jeg har nevnt X antall ganger før så er det imidlertid flere måter å vinne fotball-kamper på.

Det er ikke slik at Barcelona, Bayern eller Jose Mourinho sitter med formelen, og at den fungerer hver eneste gang. Louis van Gaals stil har sånn sett helt klart en funksjon. I noen kamper. Spesielt kanskje mot et lag som City, når United lyktes med å ta brodden av dem fordi man sjelden ga dem lov til å låne ballen. Bortsett fra 0-3-tapet mot Arsenal har United også levert varene mot topplag under Van Gaal. United vant vel den interne topplag-tabellen forrige sesong, og har stort sett gjort det bra mot de beste utenlandske i sommer-treningskamper.

Etter 15-16 måneder under Van Gaals ledelse er det lov å mene at det burde vært trent på en bedre plan B enn å kaste innpå Marouane Fellaini. Hva med to spisser? Bare ett midtbaneanker? Mer variasjon. Større risiko. Å våge for å vinne? Selv om United har snudd noen kamper denne sesongen, så er følelsen nå at vi må ta ledelsen. På 0-0 – eller 0-1 – er det blytungt selv om vi har ballen nesten hele tiden. Kanskje ser Van Gaal og Giggs noe helt annet på trening, som får dem til å fortsette på samme måte også i kamp. Jeg er heller ikke på trening. Ingen av oss er det. Vi ser kampene, og det er det vi må dømme etter.

Jeg trodde helt ærlig at det vi så for 9-10 måneder siden var et prosjekt under utvikling, og at det var mer i vente offensivt. Nå har vi imidlertid ventet lenge. Vi er straks halvveis i Van Gaals kontrakt, og det er skuffende at United ikke skaper mer.

– Har vært utvikling

Merk likevel: United har blitt bedre til å holde på ballen. Defensivt er det også kraftig strammet opp fra forrige sesong, så utvikling har det absolutt vært. Utvikling som kanskje kan ende med ligagull til våren.

Personlig klarer jeg ikke å se at det bare er små justeringer som skal til for at det løsner offensivt, til det er det altfor liten risiko å se. Jeg håper imidlertid at jeg tar feil. Det tok tid å få innført ballbesittelsen, og den sitter nå. Vi dominerer mot alle. Det tok lengre tid å få defensiv kontroll, men den sitter også veldig mye bedre nå. Det offensive er imidlertid vanskeligst, og selv om det er skuffende at vi ikke er kommet lenger så utelukker jeg ikke at det også løsner. Akkurat som jeg ikke utelukker at et defensivt godt United kan ta gull. På samme tidspunkt forrige sesong lå United 13 poeng bak lederen. Nå er avstanden to poeng. Det er utvikling det også.

Jeg synes faktisk Sergio Romero kom best ut av det av de 14 som var i aksjon. Noen av Boros sjanser var gigantiske, men Romero stod enten rett eller reddet solid. Virker ikke som om alle gir ham honnør for det, men jeg mener sterkt at om David de Gea hadde gjort de samme redningene så ville han blitt hyllet for det. Så har jeg selvsagt ikke glemt supertabben som nesten førte til baklengsmål, men det ødelegger ikke helhetsbildet mitt nevneverdig.

Jeg synes også Jesse Lingard spilte seg veldig bra opp etter en middels start, og han bekreftet inntrykket Louis van Gaal nok nå også har – om at han er førsteinnbytter offensivt når United stiller toppet.

Det har selvsagt å gjøre med at jeg synes det var flere gode øyeblikk med Lingard enn med Andreas Pereira, og at kampen dessverre ble en tydelig påminnelse om at selvtilliten – og flyten – til Memphis Depay nå er ganske så fraværende. United har imidlertid tid. Det har fortsatt bare gått litt over to måneder av sesongen, men Memphis er blitt en liten nøtt. Med selvtillit – og flyt – er det ingen tvil om at han også kan bli viktig i dette United-laget. Så er spørsmålet hvordan han skal få det fra en tilværelse på benken.

James Wilson – fikk den etter hvert så beryktede «vanskelige spissjobben», og var ikke veldig god. Den uferdige følelsen jeg har med ham sitter i.

Ellers ble jeg faktisk ikke så mye klokere på noen av de andre. Jo da, man kan se kvaliteten til Chris Smalling, selv om tre pasningsfeil på kampens første 12 minutter ikke var bra.

Marcos Rojo hadde en litt dårligere kamp igjen, Matteo Darmian var vel grei nok, mens Daley Blind ikke klarte å vise frem det som skal være hans styrke – igangsettingen av spillet bakfra. Michael Carrick viste vel også hvorfor han ikke hadde startet noen av de tre siste kampene.

Av innbytterne var Wayne Rooney den Wayne Rooney vi har blitt kjent med denne sesongen, uten at det er fantastisk. Dere la vel imidlertid også merke til hvor mye mer komfortabel han virket på midtbanen enn lengst frem. Spetn på om det faktisk var en pekepinn på at Rooney får en annen rolle også i ligaen nå etter hvert. Anthony Martial viste nok en gang hva han er kapabel til, og så gledet det meg at Ashley Young er tilbake. Jeg har ikke glemt Youngs prestasjoner i fjor, og kvaliteten på laget er ikke større enn at enn Young fra i fjor kunne vært et interessant alternativ. I alle fall så fort Martial eventuelt flyttes frem i spissrollen igjen.

De som ikke var der:

Morgan Schneiderlin fikk hvile etter å ha spilt flere kamper på rad, og var ikke en gang på benken. Slik jeg ser det sier det mye om hvor viktig trenerteamet mener han er, og også at det var en klar tabbe å benke ham mot Arsenal. Det var riktig å hvile Phil Jones også, all den tid vi kjenner skadehistorikken – og spillestilen hans. Følelsen, når man ser han gå i dueller, er egentlig at hver kamp kan bli hans siste på en god stund.

Ellers forble også Schweinsteiger, Mata og Herrera ubenyttede reserver, og en småskadd Antonio Valencia fikk hvile.

Jeg kan ikke se at noen av disse bør frykte for plassen sin før Palace borte, selv om Jesse Lingard fort kommer inn om Mata har en dårlig dag der.

En skuffende dag på de fleste måter, selv om man til en viss grad må erkjenne at det etter hvert ble så kaotisk på begge sider at det også var litt morsomt.  Ligacupen var imidlertid en mulighet til et trofé, og exiten burde ikke skjedd hjemme mot et lag fra Championship. Jeg skulle også svært gjerne ønsket at en av utespillerne var enda bedre enn noen av dem faktisk var.

Likevel er jeg ikke i tvil om at dette er glemt i løpet av kort tid HVIS United klarer å henge seg på i gullkampen. Et positivt resultat mot Palace, CSKA Moskva og så WBA før landslagspausen i november er også uendelig mye viktigere enn denne ligacupkampen.