Ansvarlig redaktør i Supporterklubben, Dag Langerød, skriver ned sine tanker etter de fleste United-kamper. Her er hans kommentar etter sesongens siste hjemmekamp.
3-1-seieren:
Tirsdagskvelden handlet egentlig veldig lite om kampen for meg. Jo da, det var ting å glede seg over, men mest handlet kvelden om å kjenne på hva det er å være United-fan, å kjenne på alle de gode følelsene om hva vi står for.
Det handlet om gåsehud.
He comes from Serbia. He’ll f***ing murder yah…
Satt du fortsatt oppe da hele Old Trafford sang farvel til Nemanja Vidic?
Da kan du ikke ha unngått å få gåsehud.
Han er en av våre beste i moderne tid, og nå drar han. Ingen er likevel i tvil om hva United betyr for ham eller hva han har betydd for oss. Det var rørende. Det var passende. Og det er slik man skal si farvel til en legende.
Ryan Giggs:
Jeg ventet nesten bare på at han skulle si at nå var det over. Spillerkarrieren er over, og kanskje United-karrieren.
Nei, han sa det ikke, det er også store sjanser for at han fortsetter videre i trenerapparatet under en ny manager, men han var så følelsesladet og alvorlig og preget mens han pratet, at det var det jeg tenkte underveis.
Stundens alvor tok meg.
Jeg er 40 år gammel, og var 17 år gammel da Giggs debuterte i 1991. Husker jeg et United FØR Ryan Giggs? Ja, jeg gjør det, jeg hadde noen veldig ihuga år som fan også før han debuterte, men kan jeg egentlig forestille meg et United uten Ryan Giggs?
Det er i alle fall vanskelig. Og trist.
Rett og slett.
Når jeg bruker hodet lever jeg godt med at han slutter som spiller etter sesongen, men jeg lever ikke godt med at han skal være ferdig i United. jeg håper inderlig det kommer på plass en løsning som sikrer at han kan være med videre i et trenerteam samtidig som både han og den nye manageren er fornøyd.
PS: Giggsy er en mann av sitt ord også. Han har jo sagt at han fortalte spillerne da han tok over at alle skulle få sjansen, og i løpet av tre kamper har han nå sendt utpå 24 spillere…
Robin van Persie:
Har vi sett ham så glad tidligere i sesongen?
Ikke som jeg kan huske.
En ting var scoringen. En annen ting var måten han koste seg på etter kampen. Jeg liker det, rett og slett fordi jeg er sikker på at en glad Robin van Persie også kan dunke inn en haug med mål neste sesong. Han har altså slitt med skader hele sesongen – også før han faktisk forsvant ut i november. Likevel står han før siste seriekamp med 18 mål på 27 kamper. Det er ganske bra etter en sesong i redusert tilstand.
– Stol på meg. Vi kommer tilbake. Stol på meg, sa han og gliste og lo til MUTV etter kampen.
Da er vanskelig å tolke den uttalelsen og humøret på annen måte enn at det bare er snakk om tid før han får manageren han selv virkelig ønsker, Louis van Gaal.
Unggutta:
18 år gamle James Wilson. 19 år gamle Adnan Januzaj. 20 år gamle Tom Lawrence.
– Hæ? Jeg har ikke hørt om dem en gang.
[poll id=»78″]Det sa kona da jeg fortalte henne om laguttaket.
20 år gamle Lawrence. Var på utlån i Yeovil senest for to uker siden, og selv om jeg har sett at han har kvaliteter så trodde jeg faktisk aldri at han kom til å få førstelagskamp for United. Jeg regnet med at han ble sendt ut av klubben når sommerens storsatsing starter, eller senest neste sesong.
18 år gamle James Wilson. Har jeg hatt større tro på. Jeg har aldri vurdert ham som en kommende stjerne. Jo, han har vært kjapp og han har scoret mål på U18- og U21-laget i flere år allerede, men jeg har ikke helt sett X-faktoren. Jeg er fortsatt usikker på om fremtiden hans på lang sikt ligger i United, men jeg fikk i alle fall X-faktor. Mål er nemlig ganske så viktig i fotball, og Wilson viste mot Hull at han også kan ha evnen til å score dem i Premier League.
19 år gamle Adnan Januzaj. Jeg har tidligere gitt ham en hjemmelekse for sommeren, og det er å få på seg noen kilo på muskler. Mot Hull lekte han selv uten musklene. Han var banens gigant. Han var sentral i nesten alt United skapte offensivt, burde hatt to klare straffer og lyktes med alt. Det er ingen grenser for hvor god han kan bli om han klarer å holde hodet på rett plass.
Men uansett hva fremtiden bringer så handlet tirsdagen altså om følelser.
Vet du hvor mange ganger på rad en egenprodusert spiller har vært blant de utvalgte på kampdag? Jo, 3.694 ganger.
I hver eneste kamp siden oktober 1937 har United hatt med en egenprodusert spiller fra i kamptroppen (stod først, fra start eller på benken).
Tretusensekshundreognittifire ganger, altså.
Det er så vilt at det også gir meg gåsehud. Det forteller også en del om hva United står for, og det er ikke bare er noe vi kan legge bak oss. Vi kan ikke bli et kjøpelag som City og Chelsea.
Det er noe spesielt med United. Noe som vi bare må ta vare på. Noe vi aldri må glemme. Uansett om vi fra tid til annen må tåle litt motgang.
Og ellers:
* Jeg kunne selvsagt skrevet noen linjer om at det var latterlig at vi ikke fikk et par straffer, men jeg gidder ikke. På den første ble Januzaj imidlertid straffet for at han har filmet tidligere i sesongen.
* Hull var elendige. Selve kampen var nærmere én treningskamp enn en Premier League-kamp.
* Laguttaket. Vi vant, men i den grad det har vært tvil så viser laguttakene de siste par kampene klart at United egentlig ikke bryr seg om det skulle bli 6. eller 7. plass.
* Marouane Fellaini. Jøss, han kan jo være en trussel i motstandernes felt? Ganske vilt at det måtte Giggs til – og ikke Moyes – for at det skulle bli ordentlig synlig. Er bare bortekampen mot Crystal Palace jeg husker som ok offensivt av ham denne sesongen. Nå var det imidlertid tydelig at han hadde et ansvar litt mer offensivt.
* Phil Jones. Er det mulig? Skadet igjen? Han har tidligere sagt til Supporterklubben at han aldri trekker seg og at stilen hans er å gå på i alle dueller. Han har også vært uheldig med noen skader, men kanskje må han prøve å få inn litt ekstra smartness i spillet i når han skal satse alt og når det kanskje ikke er like nødvendig. Bare en tanke…
* Southampton neste. Vil tro laguttaket der likner mye på et toppet lag igjen.
