Mine tanker etter 0-0

Ansvarlig redaktør i Supporterklubben, Dag Langerød, skriver ned sine tanker i forbindelse med de fleste United-kamper.

Her er hans tanker etter 0-0 hjemme mot Hull.

Mine tanker etter Hull:

Nei, bildet øverst er ikke ment som et symbol på at United-flagget nå må på halv stang, men jeg var og er selvsagt like frustrert som alle dere.

Legg til en svær dose med sinne og skuffelse også så hadde du meg onsdag kveld. Da var jeg ferdig med jobbingen etter kampen gikk jeg rett til sengs for å få bort fokus, lese en bok, men endte i stedet opp med å tekstmelde med en annen frustrert United-fan.

Dessverre så hjelper det ikke at andre også var frustrert.

Se video av min umiddelbare skuffelse onsdag kveld:

Nå har jeg sovet på det hele, og uansett hvordan man vrir og vender på onsdagen så var ett poeng mot Hull to poeng for lite. Spesielt i en situasjon hvor vi kunne tatt et lite jafs på lagene foran oss på tabellen.

I stedet ligger vi nå i et bittelite vakuum, med fire poeng opp til 4. plassen og fem ned til 7. plassen.

Uansett, og dette er faktisk viktig midt opp i all skuffelsen: Fakta er som følger:

Det er bare fire poeng opp til topp-4, og det er 15 kamper igjen å spille. Det betyr at det fortsatt er alle muligheter for å klare topp-4. Premier League-sesongen er ikke over. Dere vet godt at det langtifra er alle av lagene rundt oss som briljerer uke etter uke, heller.

Og like viktig: Uansett hvor skuffet vi var – eller hvor dårlig blant annet jeg synes vi faktisk leverte onsdag – så var vi klart best. Vi burde vunnet. Igjen.

Paul Pogba hadde sin store sjanse før pause.

Marcus Rashford var alene med keeper etter pause.

Og hvordan Juan Mata – for andre kamp på rad – klarte å unngå å score for nærmest åpent mål er nesten uforståelig så god som han egentlig er i de posisjonene.

Alle disse sjansene før Hull hadde skapt noe som helst.

Og da har jeg heller ikke nevnt en del andre ok muligheter.

Så er en del av sannheten også at vi helt på tampen kunne tapt det hele. En del av min sannhet er også at selv om vi var best og burde vunnet, så var vi aldri veldig gode.

Noen er misfornøyd med dommeren, som unnlater å vise ut Hulls Oumar Niasse, som med tre forseelser verdig gult kort var heldig som slapp unna med bare ett av dem. Vi kunne kanskje også fått en straffe (mitt førsteinntrykk, før repriser, var at vi ikke fortjente straffer), og Hulls drøying av tid dempet ikke frustrasjonen.

I denne kampen handlet det likevel mest om oss selv.

Vi var for dårlige.

Personlig synes jeg ikke Hull var spesielt gode, heller. Jeg synes faktisk at de var bedre i de to foregående kampene mot oss, derav mye av min skuffelse over oss selv, men bunnlaget skal ha det at de tross alt fikk oss til å levere som vi gjorde. Ting henger sammen, så det var nok ikke bare vi som var svake.

Jeg synes det er tydelig at Zlatan ikke er helt «seg selv» for tiden. Er det nå han merker mangelen på vinterpause, som han tidligere har hatt i varierende grad i andre ligaer?

Jeg synes også Paul Pogba gjorde for lite ut av seg, spesielt før pause, men franskmannen var heller ikke heldig. Med bare litt marginer med seg så kunne jo samme prestasjon gitt ham en 9er eller 10er på spillerbørsene rundt om kring.

Det var jo Pogba som hadde en stor sjanse før pause.

Og det var jo Pogba som la den briljante pasningen til Marcus Rashford da han kom alene.

Hadde Pogba selv satt 1-0 og så lagt pasningen til 2-0 fra Rashford ville han blitt hyllet.

Marginene er altså små, men onsdagens kamp viser at vi er sårbare da våre beste menn ikke helt er på – slik blant annet Zlatan var det onsdag kveld.

Det har vært perioder før i sesongen hvor svensken heller ikke har bidratt så altfor fantastisk i selve spillet, og nå er vi i en slik periode igjen. Kombiner det så med null mål så blir det bare frustrerende.

Litt sleivete kunne man argumentere for at det beste Zlatan leverte onsdag kveld var sitatene rett etter kampslutt. Da var han nemlig forfriskende ærlig.

– Jeg så ingen muligheter hvor keeperen gjorde en god redning, alt var tv-redninger. Når han er på avslutningen til Mata, så er det ikke en god redning, men en dårlig avslutning.

Zlatans form og alder og betydningen av å ha flere strenger å spille på i midtspiss-rollen understreker også viktigheten av at Jose Mourinho treffer rett på overgangsmarkedet når han skal finne en ny spiss til sommeren. Vi trenger nemlig en ny spiss. Marcus Rashford eller Wayne Rooney er ikke nok som alternativer.

Så må man også finne et alternativ som kan leve med at Zlatan har en så dominerende rolle i troppen og på laget som han har.  Interessen i Antoine Griezmann er kjent, men som alle vet er han en helt annen type enn Zlatan. WBA-spiss Salomon Rondon ble spilt inn for meg som et alternativ onsdag kveld, og er kanskje ikke så dumt. Jose Mourinho ser jo ofte heller etter typer enn navn, og den 27 år gamle colombianeren er hardarbeidende og sterk fysisk. Han har også målteft.

Det hjalp selvsagt heller ikke onsdag at Marcus Rashford hadde en mindre god dag på jobben. Ja, han kan utfordre, han utfordrer, men onsdag var sluttproduktet lik null. Etter hvert så man også at det gikk inn på ham. Han diskuterte med en lagkamerat MENS ballen var i spill inne i feltet en gang, og da så jeg nesten rødt der jeg satt.

Følelsen var faktisk at vi taklet onsdagens manglende scoringer ganske så dårlig, at vi mentalt ikke var forberedt på at dette kom til å bli vanskelig. Jeg kan nevne Zlatans mange rare «karatespark» inne i feltet med en motstander like ved siden av seg, situasjoner hvor «alle» skjønner at det vil bli blåst, at Rooney kranglet på seg gult eller kroppsspråket til flere av enkeltspillerne.

Skuffende, det også.

Noen fortjener imidlertid skryt.

Jeg synes Phil Jones var strålende i den snaue timen han fikk. Han var komfortabel med ballen, hele tiden godt plassert og tapte vel ikke en eneste duell? I alle fall ikke som jeg husker.

Jeg synes også at Henrikh Mkhitaryan viste at han ville noe utpå der.

Det var mye som ikke var perfekt i United, og da er det én ting som uansett må ligge i bunn: Innsats og vilje. Det viste armeneren.

Jeg liker også at Antonio Valencia er så offensiv som han er på sin høyreback, men samtidig er jo nettopp det hans rolle i dette United-laget. Spesielt mot lag som i perioder blir så dype som Hull ble. Dermed blir en del av vurderingen med Valencia å se på sluttproduktet fra ecuadorianeren, og så mye annet veldig farlig enn forarbeidet til Zlatans skudd utenfor etter en times spill var det jo ikke. Dessverre.

Jeg nevnte Paul Pogbas nydelige langpasning til Rashford, men bør vel også nevne at Ander Herrera la pasningen som åpnet opp forsvaret før Matas gigansjanse. Han gjorde også forarbeidet da Antonio Valencias innlegg endte hos Zlatan som skjøt like utenfor. Det var altså også et par nesten-avgjørende bidrag fra spanjolens side.

Men stor skuffelse og frustrasjon og sinne og irritasjon.

Det betyr imidlertid ikke at Zlatan Ibrahimovic, som er ett mål unna å være toppscorer i Premier Leaue så langt, er ubrukelig. Det betyr ikke at Marcus Rashford trenger en lang periode på benken eller at det bittelille vi ser av Paul Pogbas «opptredener» utenfor banen betyr at han ikke har rett fokus. Det at jeg selv legger ut tøyse-videoer på Snapchat eller Instagram eller andre sosiale medier betyr ikke at jeg er noe dårligere i jobben min. Om jeg hadde gått til frisøren to ganger i uka så betyr ikke det at jeg har feil fokus. Verden er i endring, sosiale medier er kommet for å bli, Paul Pogba er 23 år gammel og er allerede på svært, svært høyt nivå.

I den grad han har behov for å endre fokus er jeg ikke i tvil om at han får bra rettledning fra Mourinho og trenerteamet om det, men det er én grunn til at Paul Pogba har kommet så langt som han har gjort på sine 23 år, og det er nettopp fokuset, vinnerviljen og ønsket om å bli best. Vi har ikke mye tilgang til de største stjernene, vi ser en Instagram-post eller en video på noen få sekunder her eller der og så bruker vi det for å dømme.

For meg blir det altfor, altfor snevert.

Det eneste nå, om noe, måtte være at siden en del fans reagerer som de gjør så burde noen av United-gutta bli hakket mer bevisste på når de publiserer hva. Det er lett å skjønne at det er en forskjell på å tøyse i sosiale medier etter seirer og etter et poengtap.

Onsdagens kamp var langt i fra det verste vi har sett på lang tid, heller. I så fall tar noen korttids-hukommelse til et nytt nivå.

Det er for eksempel mindre enn ett år siden United tapte mot Midtjylland.

DET var elendig, det.

I halvparten av de 10 siste kampene forrige sesong så hadde vi også to eller færre avslutninger på motstanderens mål. Totalt hadde vi to eller færre avslutninger på mål i 15 av de 38 ligakampene.

Denne sesongen har det hittil kun skjedd i tre av 23 ligakamper.

Vi har flere poeng nå enn på samme tidspunkt forrige sesong.

Vi har også scoret mer.

Og vi kommer til enormt mye flere avslutninger og mange flere sjanser.

Det er kanskje greit å minne noen på at vi faktisk bare har ett tap på de siste 20 kampene, og etter det ene tapet, mot Hull borte i ligacupen, så var det vi som kunne «juble» for finaleplass etter kampen. Det som nå for tiden føles som tap er poengtap, ikke faktiske tap.

Vi står med 10 seirer, tre uavgjorte og ett tap på de siste 14.

Så må vi heve oss. Vi må bli mer kliniske. Vi bør helst få opp balltempoet litt, og vi er, som andre, avhengig av at noen nøkkelspillere finner frem til en ny formtopp.

Det blir heller ikke ligagull.

Men alt var ikke bedre før.

Ting er ikke verre nå.

Og det kan fortsatt bli ganske så bra denne sesongen.

Helt til slutt – et ordtak til ettertanke: