Mine tanker etter City

Ansvarlig redaktør i Supporterklubben, Dag Langerød, skriver ned sine tanker i forbindelse med de fleste United-kamper. Her er hans tanker etter å ha vært til stede på Old Trafford onsdag kveld.

Mine tanker etter City:

Hadde det vært United som spilte den sjette strake kampen uten seier, så ville du sett ordet «CRISIS» i de fleste kamprapporter.

Hadde det vært United som spilte en hel kamp uten et skudd på mål, så ville vi blitt latterliggjort. At akkurat den statistikken samtidig hadde vært «det verste» siden 2012 ville blitt slått opp i krigstyper.

Hadde United byttet «hele» laget – og tapt – så ville Mourinho blitt kritisert for en gedigen feilvurdering.

Om United spilte den sjette strake kampen uten seier OG samtidig ikke hadde et skudd på mål OG det etter å ha byttet størsteparten av laget så ville vil blitt korsfestet.

Men siden det var Guardiola og «lillebror» City som gjorde dette, så var det ikke like interessant. Det er United og Mourinho som selger.

Derfor forsøkte negative Martin Samuel i Daily Mail seg i stedet på at United så vidt slo Citys reserver, selv om bare noen få av disse reservene hadde en verdi på nærmere en milliard.

Les også: Dette skrev avisene etter kampen

Personlig er jeg strålende fornøyd med at United stilte såpass sterkt. Jeg hater å se United tape, og spesielt mot City, Liverpool og Leeds.

I fotball handler det tross alt også om en ting: Å ta ut et lag som er godt nok til å vinne.

Det gjorde United også onsdag kveld.

Til slutt vant vi også fortjent.

Så er det også en del av historien at vi var svake i 1. omgangen, selv om det faktisk så verre ut fra tilskuer-plass på Old Trafford, enn da jeg så 1. omgangen i reprise på TV like etter midnatt.

Vi slurvet fælt i pasningsspillet før pause, men alle verst var det at det var null gnist, få løp da vi først vant ballen og null trussel i bakrom.

Luke Shaw klarte aldri å stoppe Jesus Navas, Zlatan Ibrahimovic’ tversoverpasninger på egen halvdel var grusomme, det virket som om alle stilte med feil knotter, de fleste spillerne var mer opptatt av å vende hjemover enn å søke offensive løsninger og all vilje, entusiasme og aggressivitet man forventer i et byderby var en saga blott.

Jeg sa til kompisen min på tribunen at gamlegutta, med Scholes, Giggs og co, hadde kjørt over dette City-laget, og står på at den vurderingen er rett.

Vi kunne havnet under etter to minutter og vi kunne vel også fått en straffe mot oss etter åtte minutter, men vi slapp med skrekken. Senere skapte vel City egentlig kun sjanser etter et par grusomme pasningsfeil på egen halvdel fra våre spillere.

Etter en halvtime ble det imidlertid noe bedre.

Og etter pausen var det faktisk ganske så underholdende.

Plutselig stemte det for Zlatan, vi ble mer direkte, truet mer i bakrom, Antonio Valencia ble (endelig) igjen et angrepsvåpen og på motsatt side kom Marcus Rashford i atskillig bedre posisjoner mot Citys rookie-back, samtidig som de andre spillerne, over hele fjøla, turte å stå opp og gi støtte til våre mest offensive spillere. Dermed ble det også rom for Juan Matas smarte bevegelser, og med kvalitetsøkningen responderte både fansen – og så spillerne – med den aggressiviteten og offensive innstillingen man ønsker.

Les også: It does Mata

Vi fikk – for en gangs skyld – også målet i en periode vi fortjente det, og da var det helt greit at vi i perioder la oss lavere mot tampen av kampen.

Luke Shaw justerte seg også inn mot Navas, Marcos Rojo var faktisk en av våre beste, og Zlatan, Mata og Rashfords positivitet etter pause er allerede nevnt.

Michael Carrick gjorde også mer enn nok totalt sett til at han bør få spille fra start i helgas kamp mot Burnley, en kamp som egentlig vil passe ham enda bedre, siden United nok vil spille mye power play.

Les også: Uslåelige Carrick

Det viktigste med Carrick, synes jeg, er at han er en av få som evner å slå avgjørende gjennombruddspasninger, han ser hele tiden etter pasningsmuligheter gjennom motstanderens ledd, samtidig som at han (som regel) er klok nok til å gi balanse defensivt. Positive kamper mot Northampton, Fenerbahce og nå City burde være nok til at hans kvaliteter foretrekkes foran Marouane Fellainis i neste kamp.

Prestasjonen var altså varierende, men resultatet var som ønsket selv om det hadde vært enda mer perfekt om Zlatan (hvordan kunne han bomme på den ene sjansen etter pause???) eller Pogba hadde punktert kampen med en 2-0-scoring på en av sine sjanser.

Slik jeg ser det var det ingenting negativt med laguttaket. Det er ikke slik at vi har byttet «hele» laget til alle kamper i Europa League eller ligacupen tidligere i år, heller. Det er for eksempel bare noen få uker siden Pogba, Zlatan, Rashford og Mata, for å ta de offensive, startet både mot Leicester, Zorya og Stoke i løpet av en uke.

Chris Smalling var vel offisielt skadet, men kunne vel også fort blitt vraket. Personlig er jeg i alle fall tilhenger av at det settes knallharde krav på det nivået vi er – og det nivået vi ønsker å nå. De spillerne som takler det er velkommen med videre. De som ikke gjør det er kanskje ikke skapt for det vi ønsker å oppnå. Det er hvordan spillerne reagerer på nedturer, skuffelser og vraking som viser hvem de egentlig er, og om de er skapt for å være en del av det vinner-laget vi alle ønsker å se.

Vi gjorde fire bytter fra Chelsea-kampen, fem hvis man legger til at Daley Blind spilte stopper og ikke back. Vi vant med et stopper-par de færreste vel hadde trodd at vi kom til å se under Mourinho.

Seieren ble, til slutt, også fortjent.

Se også: Matas vinnermål mot City

I motsetning til hva vi var vitne til under Louis van Gaal, så har denne Mourinho-utgaven faktisk også evnen til å ri av hektiske slutt-minutter. Det er sjelden ordentlig kaos nå.

Det betyr at vi endelig vant mot en rival igjen.

Det betyr at vi for andre gang på en drøy uke holdt nullen mot en utfordrer.

Det betyr at vi, etter den svake uka mot City (ligaen), Feyenoord og Watford, fortsatt bare har tapt den ulykksalige kampen mot Chelsea, da alt sviktet fra første minutt. Ett tap på åtte, altså.

Det betyr at vi faktisk kun har ett hjemmetap på de siste 18.

Det betyr at vi kan se fremover – i stedet for nedover. Det betyr at jeg personlig slipper å drive med det som kan kalles «brannslukning», fordi så mange blir fortvilte etter tap.

Les også: Reaksjonene fra Mourinho og andre etter kampen

Det betyr ikke at vi er friskmeldt, prestasjonen var altfor variabel for det, men jeg velger å kopiere meg selv litt. Vi vant fortjent og scoret mange mål mot Leicester. Vi var enda mer overbevisende, men uheldige mot Stoke. Mourinho viste at vi har flere strenger å spille på da vi nøytraliserte Liverpool, og innimellom der har vi også noen seirer i ulike cuper.

Så nei, alt er ikke negativt. Det var det heller ikke etter Chelsea-kampen, selv om den kampen, isolert sett, var utelukkende negativ.

Samtidig er sannheten at alt ikke er positivt, heller. Slik vi fremstår akkurat nå kan det nok ta en stund før vi er tilbake i Champions League-finalen igjen. Det er i alle fall veldig mye som kan bli bedre, og jeg er svært usikker på hvor mange av spillerne som nå slo City, som er igjen når Mourinho har gjennomført enda flere av sine utskiftninger etter neste sommers overgangsvindu.

Vi har voldsomt mye å gå på kollektivt og indivduelt i angrepsspillet, og vi er nok avhengige av at noen av nøkkelspillerne våre finner formen ganske så fort.

Det vi leverte før pause var også så middelmådig eller svakt at vi fort hadde blitt straffet enda hardere om City hadde stilt toppet.

Det betyr imidlertid lite nå.

Vi kan ikke gjøre annet enn å forsøke å vinne de kampene vi faktisk spiller. Vi kan ikke gjøre annet enn å slå de spillerne vi faktisk møter og onsdag kveld vant vi fortjent mot City.

Så må det følges opp med en seier mot Burnley og Swansea i ligaen, og jeg tar gjerne en kontrollert en-poenger (eller mer) borte mot Fenerbahce i Europa League innimellom de to kampene.

I så fall blir det høyinteressant å være verter for Arsenal igjen i første kamp etter landslagspausen i november.

Før City-kampen var «tro og optimisme» byttet ut med noe kjipere «håp, men skepsis» hos meg. Likevel føler jeg egentlig ikke at vi er så langt unna noe som kan bli veldig bra, men alt styres av resultater. Sånn sett er vi lit i vippe-posisjon nå og derfor er det egentlig kun en ting som er godt nok den neste uka: Å vinne både mot Burnley og Swansea.