Mine tanker etter City

Banens beste:

Jeg vil begynne med en hyllest til Aaron Wan-Bissaka.

Gary Neville sa en gang at han etter 20 minutter mot WBA skjønte at han spilte sin siste kamp for United.

Jeg lurer litt på om Raheem Sterling kjente på samme følelse søndag.

Aaron Wan-Bissaka var nemlig, i mine øyne, helt i egen klasse søndag.

Han tok Raheem Sterling fullstendig ut av kampen. Han stengte hele Uniteds høyreside. Det var prikkfritt i godt over én time, og det mot et av verdens beste lag som spilte og spilte og spilte og lette etter åpningen, og det til tross for at han ofte endte én mot én i viktige dueller.

Det var først helt mot slutten at United en gang virkelig ble overspilt på hans side.

Legg til at han gjerne ble med på det offensive presset, og at han har tatt enorme steg offensivt.

En del har veldig lett for å kritisere og en av de mest brukte setningene mot Solskjærs United er «hva er det de egentlig driver med på trening?».

Vel, Aaron Wan-Bissaka, som egentlig altså bare hadde én sesong bak seg for Crystal Palace før han kom til United, ser ut til å ha trent veldig bra. Også på det han ikke var like god på.

Én ting er nemlig den defensive kvaliteten, som har vært der stort sett hele tiden, men en annen ting er at han offensivt har gått fra å smelle ballen rett i motstander til å nesten hver gang få den inn i feltet etter et bra nok rykk først.

Trent Alexander-Arnold vs. Wan-Bissaka i Premier League i kalenderåret 2020 så langt, sjanser skapt i vanlig spil, 11-10 til United-backen.

En annen ting er det at han oftere nå utfordrer, setter fart og bruker et par enkle finter for å komme seg løs inn i motstanderens 16-meter, som mot City da han passerte tre mann med to kjappe bevegelser.

Han er fortsatt bare 22 år, og han har fortsatt bare ganske nøyaktig to år bak seg på toppnivå. Han spilte faktisk sin første tellende seniorkamp 25. februar 2018.

Kanskje stopper også utviklingen hans der han nå er, men jeg vil tippe at sjansene for videre utvikling er enorm.

Jeg kan kun huske én eneste kamp på samme nivå som dette fra ham, og det var da vi slo City på Etihad i desember.

Laguttaket:

Jeg var litt spent før denne kampen.

På min egen ellever hadde jeg Eric Bailly inne i backtreeren, og Luke Shaw i stedet for Brandon Williams som venstre vingback.

Fordi Bailly har vist form mens Williams har slitt mer i det siste.

Samtidig lurte jeg på om det virkelig var plass til Daniel James, all den tid han hadde vært syk i én uke og Scott McTominay var tilbake.

McTominay inn – sammen med Fred og Matic – og Martial og Fernandes som de to mest offensive. Det var min tanke.

Jeg tok feil.

Men Ole Gunnar Solskjær traff perfekt med sine elleve og spesielt lagsammensettingen, med tanke på å velge elleve med rette kvaliteter og vilje til helhjertet å gjennomføre det som var nødvendig i 90 minutter.

Resten av gutta:

Dette ble nemlig en defensiv masterclass fra United.

City skapte én sjanse de første 74 minuttene.

City har ikke vært i nærheten av å skape så lite i en kamp tidligere i sesongen. Faktisk må man tilbake til forrige sesongs kamp mot United (City vant 2-0 med xG 0,52) hvor de lyseblå sist skapte mindre enn de gjorde søndag.

Topp fem-kamper City har skapt minst i denne sesongen:
08.03.20: Man. United (B) – xG 0,62
23.11.19: Chelsea (H) – xG 0,98
29.12.19: Sheff. Utd. (H) – xG 1,13
15.12.19: Arsenal (B) – xG 1,3
10.11.19: Liverpool (B) – xG 1,35

Så er jeg helt enig i at det var en del skjønnhetsfeil, det var noen pasninger som ikke var i nærheten av å nå en lagkamerat (hei, Maguire), det var en del overgangsmuligheter som vi ikke tok spesielt godt vare på (hei, Fred) og så skulle Bruno Fernandes blitt spilt fri til to fantastiske skuddmuligheter (hei, Martial og hei James), men kollektivet United – ønsket om å dekke rom, ta ansvar, hjelpe hverandre og ikke minst konsentrasjonsnivået var på aller høyeste nivå.

Victor Lindelöf rettferdiggjorde tilliten han igjen fikk i startelleveren ved å hjelpe Wan-Bissaka med å stenge sin side.

Harry Maguire ble lurt én gang av Agüero og var variabel med ball, men styrte de rundt seg – også Luke Shaw.

Det føles ganske trygt med Maguire selv når han ikke er fantastisk. Det er et godt utgangspunkt.

Brandon Williams er fortsatt bare 19 år gammel, men gjorde en meget god jobb mot Phil Foden, selv om United-vingbacken kom i trøbbel mot Riyad Mahrez da algerieren ble byttet inn etter timen.

Selv om alt ikke var perfekt med ball så var Fred igjen en herlig ballvinner. Brassen viste også igjen sin enorme motor ved å være nesten overalt, og Nemanja Matic gjorde jobben han var satt til.

Bruno Fernandes var ikke like mye involvert som før, det var ikke overraskende all den tid City hadde så mye ball, men han viste likevel mer enn nok til at kvaliteten skinte gjennom.

Jeg skal ikke dra det for langt etter bare sju kamper, men det er noen spillere du alltid håper skal få ball fordi du vet at da kan det skje utrolige ting. Bruno Fernandes er nå en slik mann for oss.

Det mest irriterende var at han ikke ble sett/brukt de to gangene Martial og James valgte eget skudd i stedet for portugiseren i bedre posisjon.

Martial var imidlertid mer på enn på lenge, gjorde en ordentlig jobb blant annet på defensive dødballer og serverte tre eller fire perfekte nedtak som nesten så umulig ut. Det vitner om stor konsentrasjon, at han var på.

1-0-scoringen: En flott pasning fra Bruno, ja, men en enda bedre avslutning av franskmannen.

Så skulle han, som skrevet, selvsagt sentret til Fernandes som var i bedre posisjon to minutter før scoringen, men valget, selvtilliten og troen på seg selv var kanskje nettopp det som var årsaken til at han rett etter scoret på hel volley.

Martial har startet fem kamper etter vinterpausen, og scoret i fire av dem. Scorer han én gang til i ligaen denne sesongen så setter han rekord i United-trøya.

Daniel James var også nær den beste versjonen av seg selv.

Selv om noen sikkert fokuserer på hans tekniske mangler så gir han også mye. Jeg synes han var bedre, mer direkte og mer truende i spillet sitt mot City enn i en del andre kamper i det siste, selv om det ligger i kortene at med et par forsterkninger eller en Marcus Rashford tilbake så vil James i større grad bli det han egentlig var kjøpt for å være – en spiller til stallen med stort potensial og noen ekstremferdigheter.

At vi kan bytte innpå Scott McTominay (flott oppfattet scoring) sier sitt om utviklingen i troppen vår, og Odion Ighalo var strålende i sitt innhopp. Det å kunne bruke kroppen, holde unna motstandere og levere treffsikkert til en lagkamerat var akkurat det vi trengte i de ti siste minuttene.

Den tekniske detaljen hans noen få sekunder før 2-0-målet var nydelig.

For å si det enkelt: Lånet av den 30 år gamle nigerianeren fra kinesisk fotball må så langt karakteriseres som en suksess. Han skulle kun være en backup, men har gjort en svært viktig jobb som enda et alternativ i denne troppen.

Men alt var ikke bra…

Jeg har nevnt det individuelle, der det var en del feilpasninger og dårlige valg både i overgangs- og angrepsspillet.

Vi kom ikke ordentlig oppi dem de første 15-20 minuttene, selv om vi innimellom forsøkte å stå høyt.

2. omgangen ble en forsvarskamp, hvor vi gjerne skulle vært enda bedre i de nevnte valgene og overgangsspillet vårt.

Da hadde denne kampen vært vunnet tidligere.

Min sjansetelling viste 3-3 av såkalte store sjanser, selv om det også var en del «nesten» for begge lag.

Ingen sjansebonanza, altså, selv om ledelsen, seieren, effektiviteten og det defensive var veldig bra.

Det gule kortet til Fred da han egentlig burde hatt en straffe, var heller ikke bra. Jeg har ikke lest meg opp på reglene her, men å få gult kort for filming når VAR burde gitt oss straffe var mildt sagt frustrerende.

Nå er det mulig jeg har veldig selektiv hukommelse her, men Daniel James fikk noen feilaktige gule kort for filming tidlig i sesongen. Kanskje har vi fått noen fortjente gule kort for filming også, men jeg mistenker at dommerne har bommet mer enn de har truffet.

Jeg må også legge til at det altså bare var noen centimetre fra at dommerne ødela kampen for oss.

Sergio Agüero løp gjennom, linjemannen vinket og fløytet ikke også Mike Dean? Alle stoppet altså så godt som opp, men City-spissen skjøt i mål. Reglene er altså slik at det også hadde blitt scoring hvis han ikke var offside. Jeg liker ikke den måten å dømme på, at det skal godkjennes det som skjer etter at en av dommerne faktisk har grepet inn.

Og konklusjonen blir:

Vi har forresten nå 17-2 i mål etter vinterpausen, men sjansetellingen min viser 44-33 i store sjanser i de siste sju kampene – noe som tydelig viser at vi omsider har fått mer kvalitet og effektivitet fremover i banen, men som også sier noe om marginer.

Det er greit å ha i mente, selv om vi nå har ti kamper uten tap.

Så vet jeg at noen gjerne vil trekke fram at City manglet Kevin de Bruyne, at City ikke brukte absolutt alle av sine beste spillere og at Ederson burde reddet 1-0 og så forærte United 2-0.

Det er sant det, men vi har manglet Paul Pogba hele sesongen og Marcus Rashford i to måneder. Begge manglet også her.

Fotball handler om å gjøre det beste ut av det man har.

Fotball handler også, som vi selv vet veldig godt, om å være best der det virkelig gjelder. Det inkluderer å unngå tabber eller småfeil eller altså å være best mulig inne i hver 16-meter. Det er vi stadig oftere.

Man kan si at søndagen (defensiv masterclass) var et resultat av det vi har sett over lang tid allerede.

Å holde nullen mot Manchester City er nemlig ikke noe sjokk når man hadde holdt nullen i sju av de siste ni kampene før denne.

De siste månedene er det egentlig kun kvaliteten til Liverpool (skulle likt å møte dem nå) som også har vunnet når United har stilt opp med dette trebackssystemet mot andre topp seks-lag.

Vi har nå spilt nesten fire timer, over fem hele omganger med fotball, uten å slippe inn mål mot Manchester City.

Vi har slått dem i tre av fire kamper denne sesongen.

Ole Gunnar Solskjær og trenerteamet har funnet noe som fungerer mot mange av de beste og som gutta tror på. Det siste er viktig, fordi det er hele essensen av det som i England omtales som «cultural reboot». Den handler om holdninger, lojalitet og fellesskap.

Søndag var det mest kollektivet som leverte, men når man har ti kamper uten tap og 24-2 uten baklengs så er det selvsagt også mer enn det kollektive.

Vi fremstår som et bedre fotballag over hele linja.

De aller fleste av de som var med mot City ser ut til å ha blitt bedre under Ole Gunnar Solskjærs ledelse. Det sier mye om gutta selv, men også manageren og trenerteamet hans.

Vi mistet Rashford med skade, Pogba har vi nesten ikke sett, men med bare én fulltreffer på overgangsmarkedet (Fernandes) og en slu lånesignering (Ighalo) så er det flere alternativer, bedre kvalitet, bedre resultater og bedre selvtillit.

Vi ser veldig komfortable ut i trebackssystemet mot de beste, og ser mer komfortable ut med fire bak mot de litt svakere.

Det er riktig at resultatene var for dårlige, men det er også riktig at det har vært grunner til å tro (og tvile) underveis og det er i alle fall sant at pilene lenge har pekt i riktig retning.

For å ta en litt lengre periode.

United har spilt 30 kamper de siste fire månedene (siden 7. november). Det har gitt 17 seirer, 7 uavgjorte og 6 tap. Det gir en seiersprosent på 57 og betyr at United har vunnet eller tatt poeng i 80 prosent av kampene de siste fire månedene. Målforskjellen på de 30 kampene er 60-25. I 15 av de 30 kampene har United holdt nullen.

Da skal noen gjerne få mene at vi underpresterer, men jeg vil heller si at vi nå ser klare tegn på utvikling.

På de siste 19 kampene har det egentlig kun vært ett feilskjær (Burnley), noe som er en enorm kontrast til høsten hvor det ble flere tap mot svakere lag.

Vi ser også bedre ut på cornere imot, det som var et stort ankepunkt. City hadde elleve cornere, men jeg kan ikke huske at jeg var redd. Everton hadde 13 cornere forrige helg, men vi kom unna også der.

Det United-laget vi nå ser, det United-laget Solskjær og trenerteamet har bygget det siste året, er akkurat nå et lag å tro på.

Det betyr ikke at de er verdens beste eller at det ikke fortsatt er flere huller eller mye som kan forbedres.

Det betyr ikke at de nødvendigvis kommer seg til Champions League, garantert blir topp fem eller vinner noe denne sesongen, men United slik vi har fremstått en stund nå er et lag å tro på.

City-kampen ble bare enda et eksempel på det.

Så blir det spennende å se om denne gjengen har nok i seg til stabilt å levere i de cirka 20 kampene som i beste fall gjenstår av sesongen.

Det kan imidlertid bli veldig gøy. Jeg utelukker det ikke.

Og bare det sier en del om utviklingen.