Mine tanker etter Burnley

Følelsen fra 0-1 og ut kampen: Like ille som det verste under David Moyes, Louis van Gaal og José Mourinho.

En enorm motløshet.

Vi skapte ingen ordentlig målsjanser etter at vi kom under.

Null. Nada. Nix.

Vi tapte kun én kamp per måned før nyttår, og Ole Gunnar Solskjær snakket om at de søkte enda mer stabilitet slik at bare ble ett tap annenhver måned dette kalenderåret.

Vi lekte med tanken på at 2020 – to ganger 20, som altså var Solskjærs draktnummer – skulle bli Solskjærs år.

I stedet står vi med fire tap på sju kamper.

Så visste vi at dette kom til å bli en sesong med ustabilitet. Vi vet også at det har kostet å miste de nøkkelspillerne som har manglet gjennom mye av sesongen.

Men ingenting av det kan forsvare onsdagens prestasjon.

Vi var som Burnley håpet – ikke gode nok

På meg virket det halvveis, eller på 70-80 prosent fra start av. Og det mot et Burnley-lag jeg ikke lot meg imponere av. Det er én ting å slite mot et godt Sheffield United-lag. Det er en annen ting å tape mot et lag jeg ikke synes er eller var spesielt godt.

Det sier nemlig alt om oss selv.

Ja, vi skulle selvsagt ledet før Burnley tok ledelsen, men hvor overrasket er vi at vi ikke scoret på noen av de fire sjansene vi skapte på 0-0 nå som Rashford også har forsvunnet ut?

Jeg har skrevet om mangelen på kvalitet i dette laget flere ganger tidligere i sesongen, men denne gangen var behovet skrikende synlig.

Vi spilte tregt og det virket på meg som om det var en mangel på intensitet og trøkk. Antall dårlige valg i ganske så mange gode posisjoner før pause var skremmende.

Men én ting er det å misbruke sjanser på 0-0 og så komme under 0-1.

Det er så uendelig mye verre når det nærmeste man kom etter 0-1, de siste 54 minuttene av kampen, var et Mason Greenwood-skudd like utenfor ti minutter før full tid.

Det stokket seg helt, noe som selvsagt henger sammen med kvaliteten.

Jeg følte faktisk også at Burnley ga oss sjansen. De tenkte åpenbart at våre elleve var middelmådige, og at her var det muligheter. De turte å stå høyt, de ga bort mellomrom, men de vant på det.

Fordi vi i denne kampen var akkurat som det Burnley trodde og håpet – ikke gode nok.

Trist å se mange spillere

Burnley leverte på det de ønsker å være gode på: Først mål etter en dødball og to dueller vunnet i 16-meteren. Så mål etter et høyt press på et United-innkast, fordi de regnet med å vinne den påfølgende duellen – selv om selve scoringen kom etter et drømmetreff.

Jeg synes vi så slitne ut, selv om vi visstnok løp langt.

Det var noe halvveis over Aaron Wan-Bissaka, Brandon Williams og mange av de andre. Det var sjelden jeg satt med følelsen av at det gikk i hundre.

Det var trist å se Anthony Martial med ryggen mot mål og nesten aldri på plass foran kassa som en ordentlig spiss. Selvtilliten til Daniel James er også borte. Han ser ikke ut som den spilleren som utfordret og herjet tidligere i sesongen.

Fred var svakere og det var som skrevet noe tregt og nølende over hele linja.

Det var greit at Mason Greenwood ble byttet inn i pausen, men var det virkelig ikke andre muligheter til å forsøke å endre kampbildet, Ole Gunnar Solskjær? Alternativene på benk var ikke det store, men jeg skulle ønske vi så tydeligere endring.

Tre poeng tapt hjemme mot Burnley var grusomt for topp fire-håpet vårt.

Tungt, men svært lite nytt

Men da kommer vi til det viktigste: Hva betyr dette for Solskjær? Hva er det som er nytt siden sist som teller mot manageren.

Helt seriøst: Nesten ingenting.

Det var dessverre svært lite som overrasket med onsdagens kamp.

Så vet jeg at det er kjedelig og egentlig irriterende å lese det, men utgangspunktet for sesongen var en langtidsplan, en ryddesjau, å starte noe som skal bli bra på sikt, men også forventet ustabilitet på grunn av de valgene man tok.

Det var også et håp om at vi etter seks år med hyppige managerskifter og mange spillerkjøp helt uten en rød tråd – at vi nå hadde valgt en retning, vår retning og at det var støtte til den retningen og en tro på den planen fra øverste hold – uansett om resultatene kom til å variere.

Jeg har fortsatt et håp og en tro på det.

For selv om Ole Gunnar Solskjær ikke er uerstattelig så tror jeg faktisk ikke at manageren er det største problemet. Jeg er også svært usikker på om for eksempel en Mauricio Pochettino er svaret, i alle fall i den klubbstrukturen, med det presset og de midlene som dyttes inn til spillerkjøp.

Som jeg har skrevet og sagt hundre ganger: Ingen utvikling går rett til værs. Spesielt ikke når vi har hatt de skadene vi har hatt.

Det er derfor Ole Gunnar Solskjær fortsatt har cirka like mange seirer som Jürgen Klopp og Mauricio Pochettino hadde etter like mange kamper i Liverpool og Tottenham (da argentineren var der).

Bla, bla, bla, nå maser han om skadene igjen, sier du kanskje.

Ja, de må nevnes, fordi de spiller en betydelig rolle.

For å bruke en kjapp fakta: Ole Gunnar Solskjær har kunnet bruke spillerne fra sin «foretrukne førsteellever» i 22 prosent av Premier League-kampene. De andre lagene i topp seks har i snitt kunnet bruke sine elleve foretrukne spillere i 65 prosent av tiden.

Det er en enorm forskjell.

Så en tynnere stall enn på lenge, en tynnere stall enn mange av konkurrentene og mye flere skader. Det er ikke vanskelig å forstå at det fører til ustabilitet, noe vi har sett hele sesongen.

Ustabilt er ordet

Nå har vi to tap på fire dager etter at vi forrige uke vant to kamper.

Før det gikk det tre kamper uten seier før vi vant to kamper. Før det igjen var det ett tap og så var det fem kamper uten tap med fire seirer.

Eller sagt på en annen måte: Veldig dårlig mot Burnley, helt ok til tross for tap mot Liverpool, bra nok mot Wolverhampton hjemme, bra mot Norwich, skuffende mot et godt City-lag, grei nok uavgjort borte mot Wolverhampton i FA-cupen, skuffende mot Arsenal, bra nok borte mot Burnley, bra hjemme mot Newcastle og så videre.

Opp og ned, altså.

Men foreløpig ingen kollaps.

Jeg tror fortsatt at det kun er en total kollaps som kan felle Solskjær.

Det betyr ikke at det blir noe lettere for han eller oss å akseptere enhver nedtur. Det blir faktisk bare vanskeligere.

Jeg har selv også snakket om behovet for utvikling, og å gå fra ett tap i måneden før jul til fire tap så langt i januar er ikke positiv utvikling.

Men betyr det at man skal skifte manager fordi det løser mye? Nei, mener jeg.

Problemene er mer sammensatte.

Hvis stallen er så svak som en del argumenterer for så kan det jo faktisk også argumenteres for at en 5. plass er en ganske så ok prestasjon.

Noen liker å hevde at kvaliteten på alle lagene bak Liverpool, City og Leicester er så dårlig for tiden, men da må jeg svare med at det (selv foruten City og United) var fire engelske lag i europacupfinalene forrige sesong – og at også alle de engelske lagene er videre til knockoutspillet i Champions League og Europa League denne sesongen.

Er svak kvalitet årsaken til at de fleste kan slå hverandre eller kan det være andre grunner, for eksempel bedre staller generelt i ligaen siden det er sprøytet så mye penger inn og også et så tett kampprogram at det er vanskelig for de beste å holde sitt beste nivå stabilt over tid?

Glazers-protesten

Så har vi alle i noen av de siste kampene hørt ropene mot Glazers.

Vi så selv hvordan tilskuerne dro hjem før kampslutt onsdag kveld, og enda verre: Det var ledige seter selv til ligacupsemifinalen mot City for et par uker siden.

Dessverre så er jeg så kynisk at jeg har svært liten tro på at ropene fører til spesielt mye.

Ja, vi kan håpe at signalet er så tydelig at det skaper et ekstra press som igjen gir Solskjær bedre rammebetingelser.

Men å tro at Glazers-familien blir så frustrert at de skal selge seg ut eller bytte ut Woodward? Beklager, men det har jeg ingen tro på. For dem handler det om bunnlinja i et langsiktig perspektiv, og fortsatt så er det knallgrønne tall over hele linja der.

Jeg støtter ropene, det er viktig å si fra og jeg skulle veldig gjerne hatt andre eiere selv, i alle fall om det var en britisk gruppe ala Red Knights, hvor de sentrale personene hadde sterke bånd til United.

Men generelt sett så er inntektene på kampdagen mindre viktig for United enn noen gang tidligere. Folk flest kommer heller ikke til å droppe å dra til Old Trafford, slette appen, slutte å kjøpe effekter eller kutte ut TV-abonnentene sine. De største inntektene kommer fra TV-avtaler, sponsoravtaler og europacupspill som vi supportere har svært liten mulighet til å påvirke med mindre vi slutter å se fotball på TV eller bry oss om United, og det virker naivt å tro at en samlet United-verden skal slutte med dette.

Dette kunne kanskje fungert på et lite sted, på et tettsted eller i en liten by, men jeg har liten tro på at et lag med så mange supportere og fans og ikke minst så mange ulike supportere og fans skal klare å gjennomføre det.

Det blir litt som med bruken av ordet «ManU».

Jeg bruker det ikke, har du et mål om å bli akseptert også av engelske United-supportere så bruker du det heller ikke det, men det er flere som gjør det, det er flere som nesten presser på for å rettferdiggjøre at de skal få si nøyaktig hva de selv vil og enda flere som ikke vet bedre.

Det er vanskelig å koordinere noe så lenge det visstnok er 659 millioner (eller var det mer?) av oss. Da er spørsmålet om det er andre måter å forsøke å påvirke på – som MUST for eksempel forsøker på.

Mye positivt denne sesongen

Når det gjelder Solskjær så solgte han inn til ledelsen det nevnte langtidsprosjektet, behover for en ryddesjau, en kulturendring og en mer bevisst satsing på det beste fra akademiet i klassisk United-ånd.

Det har han levert på.

Som jeg sa i en videosending forrige uke: Etter forrige sesong hadde vi etter mitt syn De Gea, Pogba, Rashford og delvis Martial som sikre håp for en fremtidig gullkamp.

Jeg var usikker på Lindelöf, Lingard, Fred, Shaw og mange av unggutta var uprøvde.

Nå synes jeg at vi kan si at vi fortsatt har De Gea, Pogba og Rashford som fremtidshåp, men også Williams, Greenwood, Maguire, Wan-Bissaka, McTominay, og kanskje også Fred, Martial og James – selv om de ikke er feilfrie og flere av disse altså fortsatt er tidlig i karrierene sine. Jeg vil egentlig også ta med Dean Henderson, som nå har vist kvalitet over såpass langt tid i Sheffield United.

Vi har altså gått fra tre-fire spillere som er spennende for fremtiden til åtte, ni, ti elleve eller også tolv mann som kan ha en klar rolle i fremtidig United-lag.

Likevel er det altså en soleklar mangel på kvalitet – og det er den viktigste jobben for Solskjær og ledelsen den neste tiden. Hvem får de tak i og hvor fort får de tak i dem?

Overvurderte egen stall?

Det største ankepunktet mot Solskjær, mer generelt, er i mine øyne at han ser ut til å ha overvurdert egne spillere. Da tenker jeg ikke på Marcus Rashford eller Paul Pogba, men kvaliteten på de nest beste – spillere som Pereira, Mata, Matic, Fred, Young, Jones for å ta noen.

Det virker også som om han har undervurdert sannsynligheten for skader. Man trenger nemlig ikke å være fotballekspert for å skjønne at det å øke intensiteten på treningen betraktelig faktisk kom til å få noen konsekvenser.

Så er det noe usikkert om det er Solskjær som holder igjen – eller om det faktisk er Woodward og Glazers som holdt igjen på pengefronten, men nordmannen har hele tiden sagt at det er penger tilgjengelig.

Hvis man kombinerer det man faktisk har sett av nåværende stall med Solskjærs uttalelser om at det finnes midler – så må man, i etterpåklokskapens ånd, stille spørsmål ved United-trenernes vurdering av egen stall.

Mangelen på kvalitet har nemlig vært synlig lenge.

Før sesongstart kunne man kanskje forstå tilliten til gutta, men etter en ustabil høst med mange skader og så åpenbar mangel på kvalitet i visse posisjoner, så burde det vel vært forsterkninger klare 1. januar?

Merkelig om Bruno Fernandes

Personlig skjønner jeg lite av Bruno Fernandes-sagaen.

Det virker jo som om United er interessert.

Jeg skjønner også at skadene på Scott McTominay og Paul Pogba – og franskmannens usikre fremtid i klubben generelt – kan ha fått United til å reagere også etter 1. januar.

Men hvis vi faktisk ønsker ham, hvis han er ønsket som en del av fremtiden vår, så burde dette være i boks allerede. Det blir nesten parodisk om United henter ham inn dørene på overgangsvinduets siste dag – når behovet er som det har vært i hele januar.

Min forutsetning er imidlertid at vi faktisk ønsker ham, og ikke bare at han er tilgjengelig.

Vi supportere er veldig flinke til å holde mot United høye lønninger og feilkjøp og selv om det er lett å argumentere for at «alt» ville forbedret denne stallen – så er vi nå avhengig av å kjøpe rett hvis vi skal hente en en spiller som skal ha 100.000 pund eller mer i ukelønn, stor sign on fee og også en langtidskontrakt.

Det er imidlertid enkelt å fastslå at vi trenger mer kvalitet inn.

Det føles også som om det burde være mulig å finne kvalitet selv i januar, selv om jeg kan forstå at det er mye lettere å jobbe mot sommeren da alternativene er mange flere og de beste spillerne også kan være tilgjengelig.

Likevel:

Det virker som gambling av den uansvarlige sorten å tro at vi uten Rashford, uten Pogba, uten McTominay og uten flere andre skal bli mer stabile i resten av sesongen.

Det virker uansvarlig å tro at Brandon Williams, Mason Greenwood, Nemanja Matic, Andreas Pereira, Juan Mata, Jesse Lingard og Daniel James uke inn og uke ut skal kunne bære dette lasset som preges av et enormt press fra omgivelsene og dommedagsprofeti ved hvert eneste tap.

Det virker uansvarlig å tro at en tynn tropp med så mange nøkkelspillere ute skadet skal klare å levere mer stabilt når vi onsdag spilte vår 18. kamp på 60 dager. Så mye kvalitet er det ikke blant de som er igjen.

Forrige gang den tynne og unge stallen hadde en hel uke mellom to kamper var 24. til 31. august. Etterpå har det vært to kamper i uka eller landskamppauser med fullt kjør for de fleste av dem også da.

United hadde scoret ti mål på de tre siste kampene mot på papiret svakere lag, men det å tro at disse gutta skulle fortsette med å score to eller fire mål i slike kamper stabilt hadde liten rot i virkeligheten.

Så kan man helt klart si at man har vært uheldige med skader, men å tro at Pogba, McTominay og Rashford – for å nevne tre av gutta – skulle holde seg skadefrie fra januar og ut sesongen virker i beste fall noe naivt.

Som jeg skrev forrige gang så er jeg personlig fortsatt også usikker på om Solskjær er rett mann til å ta United tilbake til topps, jeg er usikker på om han har et godt nok team rundt seg og i hvilken grad United som klubb gir ham det som er nødvendig på overgangsmarkedet.

Men er en ustabil sesong, seks poeng bak topp fire og avansement i alle cuper nok til å sparke ham selv om vi har tapt fire av sju kamper i 2020 og utviklingen sånn sett er negativ de siste tre ukene? Nei.

Jeg mener personlig at det å sparke Solskjær vil være et signal om mye større problemer i klubben enn vi burde ønske oss.

Hvis vi gir opp et langtidsprosjekt etter sju måneder så har vi nemlig akkurat den ledelsen vi frykter at vi har.

Hvis ledelsen går fra full støtte (som de ga) til Solskjær i slutten av oktober til å gi ham sparken tre måneder senere – etter tre måneder med klart flere seirer enn tap – så sier det alt om vanstyring.

Hvis ledelsen ikke klarer å se på at Solskjærs United vinner seks kamper, spiller to uavgjorte og bare taper en i desember og inni der også vinner fortjent mot Tottenham og City, men så får fnatt av noen tap på tre uker i januar, så har vi ikke en ledelse til å tro på.

Det har vi kanskje ikke uansett.

Men akkurat nå så så er det valgt en plan for fremtiden, og da er det mye viktigere for meg å vite at vi tør å tro på den enn å vite at vi skal sende enhver ny manager på dør hvis ting ikke fungerer optimalt etter 12 måneder.

Jeg mener nemlig fortsatt sterkt at hvis denne troppen forsterkes fornuftig videre, at Solskjær får en tropp som inneholder mer enn bare tre «egne» spillere og troppen etter hvert tar til seg og også tåler den mer intensive treningen – så kommer Manchester United til å vinne veldig mange flere kamper enn de ikke gjør det i fremtiden.

Skal vi derimot sparke en manager hver sesong uten å ordentlig støtte dem på overgangsmarkedet så kommer lappeteppet som nå er en stall med spillere fra fem ulike managere – bare til å bli et enda mer dysfunksjonelt.

Les flere eksklusive «Mine tanker» her.