«Hvor skal dette ende?»

3-0 mot Bournemouth er det isolert sett ingen grunn til å rope altfor høyt om. De er et ganske så svakt Premier League-lag.

Det er imidlertid når man legger den seieren til alt det andre vi nå har sett under Erik ten Hags ledelse at det faktisk er grunn til å stille spørsmålet allerede nå: Hvor skal dette ende?

United har nå fire strake seirer, fire strake nuller og 9-0 i målforskjell på de fire kampene etter VM. Ingen andre kan vise til det samme.

Det skjer etter at vi gikk inn til VM-pausen med 9 seirer, 2 uavgjorte og 1 tap, noe som betyr at vi etter 6-3-tapet mot City har 13 seirer, 2 uavgjorte og ett tap på de siste 16 kampene i alle turneringer. Målforskjellen er 30-10.

Selv om vi drar perspektivet helt tilbake til før City-kampen, til etter de to første kampene med tap mot Brighton og Brentford, så ser det bra ut.

United har siden 20. august, tatt fem poeng mer enn Manchester City, tatt åtte poeng mer enn Liverpool og Tottenham og 13 poeng mer enn Chelsea. Det er kun den suverene ligalederen Arsenal som i samme periode har vært bedre, tre «små» poeng.

Alt dette er fakta.

Så kan man også putte en masse annet opp i gryta.

For å begynne med det kanskje viktigste: Husk hvor vi var for bare et halvt år siden?

Husker du da vi lå under 4-0 mot Brighton etter en time på tampen av forrige sesong? Husker du at vi var sjanseløse på Anfield og tapte klarte mot Arsenal? Husker du hvor lite futt det var i gjengen selv da Erik ten Hag satt på tribunen og så oss tape mot Crystal Palace i siste serierunde? Husker du at vi tapte de seks siste bortekampene våre og slapp inn 19 mål i de kampene på veien under Ralf Rangnick?

Husker du at vi fikk 58 poeng i serien, det verste noensinne i Premier League? Vi var blitt vant til å havne et godt stykke bak ligavinneren, men nå var avstanden opp hele 35 poeng.

Og så begynte altså denne sesongen med et hjemmetap mot Brighton, før vi lå under med 4-0 etter 35 minutter mot Brentford.

Se høydepunktene fra Bournemouth-kampen her:

Dette siste skjedde for mindre enn fem måneder siden, men det føles allerede som en evighet siden.

Takket være Erik ten Hag, som rett og slett har totalforvandlet United.

Ja, det ble brukt penger, Antony var dyr, Casemiro og Lisandro Martinez kom heller ikke på billigsalg, men United har gått fra å være en gjeng der ulike klikker dro i hver sin retning og gjerne var flinke til å snakke de andre ned til å bli et sted alle jobber mot ett og samme mål.

United har gått fra å være et sted spillerne åpent snakket om hvor ille det var, til å bli en seiersmaskin.

All ære må tildeles Erik ten Hag og teamet hans.

Jeg både sa og skrev det før sesongen at den viktigste og største overgangen i Premier League ikke var Erling Braut Haaland eller andre spillere. Den var Erik ten Hag, fordi hans betydning for et United som var i fritt fall, krise, kall det hva du vil, sannsynligvis kom til å overgå alt annet.

Jeg er så ekstremt glad for at det ser ut til å bli en sannhet.

Han begynte med å sende Alejandro Garnacho i fryseboksen i Asia, fordi unggutten ikke klarte å møte når han skulle det.

Reglene, kravene, ble nemlig satt fra første stund, og hvis du ikke fulgte dem så var det ingen nåde.

Det har vi sett i hele høst.

Cristiano Ronaldo (fra startelleveren) og spillerne som ble hvilt i treningskampen mot Rayo Vallecano, men tenkte at det var greit å forlate lagkameratene for å dra hjem før kampslutt, fikk merke det.

Ronaldos oppblåste ego skapte mer trøbbel, og med en annen leder og United på et annet sted så kunne det faktisk gått ganske så galt, både for et miljø som var i ferd med å blomstre og resultater som var på oppadgående, men Ten Hag var urokkelig i hva som må ligge i bunn for å lykkes.

Jadon Sancho har fått merke det.

Marcus Rashford var den siste som fikk merke det.

Og så vet alle at Harry Maguire, Luke Shaw, til og med Casemiro og ikke minst Fred, etter sin 10er-prestasjon mot Tottenham, har måttet lide (les: vente på sidelinjen) av sportslige grunner. Fordi sjefen har ment at det var best.

Ronaldo kunne helt klart vært et våpen på tampen av bortekampen mot Chelsea, men var da suspendert på grunn av at han nektet å bli byttet inn mot Tottenham. Marcus Rashford var åpenbart savnet før pause mot Wolves, og uten en fungerende Jadon Sancho så er United en spiller minus på kantene, og det også i en periode før og nå etter VM hvor Antony har vært skadet.

Men det betyr ikke noe.

Reglene og kravene til alle, uansett om du er en purung Garnacho, en aldrende Ronaldo, et dyrt kjøp som Sancho eller en formspiller som Rashford, betyr ingenting, fordi reglene er like for alle.

Jeg elsker det, selv om vi i en alternativ verden fort hadde tapt mot Chelsea og ikke vunnet mot Wolverhampton.

Etter en liten måned med tellende kamper i sesonginnledningen så slo vi Arsenal, og vi er fortsatt det eneste laget de har tapt mot. Liverpool er slått, Tottenham ble knust og vi reiste til Stamford Bridge og overkjørte Chelsea den første halvtimen, før de klarte å justere seg inn.

Vi har nå holdt nullen i 10 av de siste 14 kampene, selv om vi i den perioden har stilt med seks ulike stopperpar (Varane/Shaw, Martinez/Lindelöf, Martinez/Maguire, Martinez/Varane, Lindelöf/Maguire, Casemiro/Lindelöf), og også brukt reservebackene i flere av kampene.

Så igjen, hvor skal dette ende?

Jeg vet ikke, men vi får noe av svaret nå etter hvert i januar og februar.

Under Sir Alex så var følelsen min alltid at vi var best, at det var vi som måtte slås og så fikk de andre forsøke seg på det, nærmest uansett hvor gode de var.

Jeg har ikke den følelsen nå.

Om halvannen uke så kommer City til Old Trafford, og i mitt hode nå så vil til og med ett poeng være bra og i alle fall helt ok.

Så skal vi til Emirates uka etter. Selv om vi nå har begynt å vinne på bortebane, stort sett med ett mål så er jeg spent på hvordan dette laget matcher de beste på bortebane. Chelsea var ganske gøy, men City-kampen 6. oktober var ikke det.

Vi vet også at det er huller i dette laget.

Anthony Martial har hatt to mindre gode kamper nå, og hvilket nivå kan han levere på utover? Klarer han nå for første gang på ett år å være skadefri?

Hva med Jadon Sancho – får vi ham tilbake i januar eller februar som et friskt pust?

Donny van de Beek er ikke en ordentlig erstatter i 10er-rollen for Bruno Fernandes, og ble uansett meid ned på stygt vis tirsdag kveld. Hvor raskt kan egentlig Donny komme seg etter det?

Og fantastiske Casemiro – kan han holde seg skadefri og i toppform de neste 20-30 kampene? Hva gjør vi hvis han trenger hvile eller blir skadet?

Får Ten Hag den støtten han ønsker i overgangsmarkedet i januar? Normalt vil man jo si at når et lag mister en sentral spiller i troppen (les: Ronaldo) i november, når manageren så sier klart i fra at han ønsker en ny spiller inn for ham, så klarer de fleste lag å levere på det til 1. januar.

Men ikke United.

Så hvor ender dette?

Vi vinner nå kamper vi tidligere hadde tapt poeng i. Vi snur kamper vi ligger under i og vi scorer avgjørende mål på overtid. Vi scorer nydelige mål bortimot hele tiden, vi scorer også på dødballer og husker du egentlig hvilken spiller som var den forrige som scoret mot oss?

Alt dette handler om en gradvis utvikling i spillet, der vi sakte, men sikkert har skapt mer og mer, men samtidig stengt igjen bakover. Som united.no skrev om her om dagen – vi har blitt dobbelt så gode defensivt bare i løpet av de siste par månedene.

Manchester United er blitt et lag igjen, et ordentlig fotball-lag.

Det er ikke altfor lenge siden vi gjerne sa at hvis Bruno Fernandes eller en nøkkelspiller ikke hadde dagen så var vi i trøbbel. Sånn er det ikke nå.

Tirsdag ble Bruno dyttet ut på kant i deler av kampen, Martial hadde ingen stor kamp, det tok tid før Rashford fikk til noe, vi manglet Antony og Sancho og på benken satt verdensmester Martinez, finalemotstander Varane og en Diogo Dalot, som kanskje er selve kroneksempelet på utviklingen under Ten Hag.

Likevel vant vi altså ganske komfortabelt 3-0.

Det var en stund ikke altfor fantastisk, Casemiro-målet på Eriksens frispark var vår eneste ordentlige sjanse før pause, men det ble til slutt likevel mer enn godt nok.

Se også på spillernes utvikling under Ten Hag.

Nå er det ikke lenger noen grunn til å være særlig nervøs når David de Gea får ballen i beina, Dalot har blitt en spiller av toppformat, Varane ser ut som den superstjernen han ble hentet for å være, Martinez er en vinner, Luke Shaw kan plutselig gjøre absolutt alt, Marcus Rashford ser minst like god ut som på sitt beste, vi har fått en ny stjerne i Alejandro Garnacho, den beste kampen av en enkeltspiller denne sesongen er det Fred (mot Spurs) som har levert og til og med Aaron Wan-Bissaka ser nå bra ut igjen.

Så er det nevnte Casemiro og Eriksen.

Brassen har vært like god som vi håpet på, egentlig bedre i mine øyne og for ordens skyld med Eriksen – han ordnet 1-0 mot Bournemouth tirsdag, han ordnet 1-0 mot Nottingham Forest, han scoret selv 1-0 mot Burnley og Fulham (i tillegg til å servere til vinnermålet på overtid), han bidro til at 1-2 ble til 4-2 da han kom innpå i ligacupen mot Villa, han serverte Rashford til det avgjørende 1-0-målet mot West Ham og ordnet også 1-0-målet mot Europa League noen dager før det igjen.

Da snakker jeg om avgjørende dansk betydning i sju av de siste ti kampene våre.

Så hvor skal dette ende?

Vi fikk altså 58 poeng forrige sesong, men så langt i sesongen ligger vi an til 78 – en fremgang på 20 poeng, hvis vi klarer å holde dette gående.

Vi ligger sju poeng foran Liverpool, ti foran Chelsea og hvis ikke Manchester City slår Chelsea i sin ligakamp torsdag så kan vi passere City på tabellen hvis vi slår dem hjemme om halvannen uke. Erling Braut Haaland har scoret en masse mål for dem, men Erik ten Hags kollektiv har likevel utjevnet den fordelen de har i det.

Så er det selvsagt altfor tidlig å tro på gullkamp og sånt, men hvis det jeg akkurat skrev skjer så vil det være fokuset i alle medier før vi reiser til Emirates uka etter.

Så tør ikke jeg å tro på sånt. Til det har jeg fått altfor mange slag i ansiktet de siste 10 årene.

Jeg er vant til at håp om en bedre fremtid har bitt slått brutalt ned. Det gjaldt etter triumfene mot de beste under Louis van Gaal, det gjaldt 2. plassen under José Mourinho, starten til Ole Gunnar Solskjær og ikke minst også nordmannens 2. plass.

Hver gang når vi har lurt på om det kanskje har snudd så har det vist seg at United likevel ikke var gode nok. Knyttneveslaget i magen har kommet via baklengsmål.

Likevel så kommer jeg ikke unna at det føles annerledes denne gangen, selv med hullene, selv med spørsmålstegnene.

Defor spør jeg: Hvor skal dette ende?

PS. Den forrige spilleren som scoret mot oss var forresten Daniel James.