Hjemmekamp i Champions League. Seier. Likevel var det ekstremt dødt fra United-fansen på Old Trafford tirsdag kveld. De i syngeseksjonen forsøkte. Noen på Stretford End forsøkte litt, men stille, fryktelig stille.
Annonse
Personlig synes jeg det var fint da Mourinho sa fra om manglende stemning tidligere denne sesongen, men nå har han vel gjentatt dette tre-fire ganger. Jeg vet at han håper det vil bli bedre, men hadde det ikke vært bedre å faktisk gå fansen i møte på hva som kan hjelpe?
Det er flere grupperinger som forsøker, men hvor godt lytter egentlig klubben? Det er mange interesser, det er ikke «bare» å flytte fans, men jeg klarer ikke å se at det fremmer Mourinhos forhold til fansen veldig å gjenta seg selv for mye.
Problemet er nemlig sammensatt. Dette handler ikke bare om turister. Lokale United-fans er ikke alltid så villige til å synge de, heller. Men ved å bare gjenta og gjenta og gjenta, uten egentlig å gjøre så mye mer, så tror jeg fort han kan støte noen fans fra seg, noen av de viktigste, og det er vel ikke poenget.
Forresten, Mourinho reagerte på litt buing da Rashford ble tatt av mot Martial mot Tottenham, han mente det var rettet mot Lukaku og at noen fans mente at han burde vært tatt av, men jeg satt på Stretford End uten å høre noe. Det var altså ikke massivt, så let it go. Han vil aldri klare å komme noe vei med de svært få som klaget da, likevel.
Selve kampen
Jeg håpet på en klar seier og godt spill mot Benfica. Fordi vi nå står med seks kamper på 17 dager uten en virkelig overbevisende kamp. United-hjertet mitt hadde hatt godt av det. Veldig godt.
Så fikk vi seier, men spillet var ikke bra.
Annonse
Med unntak av noen av Anthony Martials raid så var det ikke veldig imponerende. Jeg likte Matic og Smalling (igjen), og det var fint å se at McTominay spilte seg opp utover i kampen. Likevel: Totalinntrykket var at dette var rotete, og langt i fra så solid som vi er vant til.
Ellers ble det som en vanlig Mourinho-kamp. Det er jo egentlig to typer kamper vi er blitt kjent med. Den ene: At vi er klart best og vinner. Den andre: At vi spiller middelmådig, men vinner.
Men for å være dønn ærlig – jeg klarer ikke å irritere meg veldig over at storspillet uteble.
Skuffet? Tja, jeg skulle gjerne sett 5-0 og angrepsfest, men det ble en 2-0-seier i Champions League. Takk for det. Over til neste kamp, please.
Mourinho, som sportslig ansvarlig, må ta sin del av skylda for det, men spillerne må ta enda mer skyld, i mine øyne.
Vi byttet seks spillere. Vi fikk hvilt Antonio Valencia, Phil Jones og Ashley Young, mens Henrikh Mkhitaryan, Ander Herrera og Marcus Rashford slapp unna med 45 minutter eller mindre.
Benfica var bedre enn i Portugal, men vi var vel litt farligere kampen gjennom.
Annonse
Nok til å fortjene seieren.
Vi var også store favoritter. Jeg kunne, før avspark, nesten ikke forstå at vi skulle tape denne kampen. Spillerne visste selvsagt også hvor store favoritter vi var. De visste også at helgas kamp mot Chelsea er uendelig mye viktigere.
Så burde det ikke være slik, men jeg vil tro at det kan være vanskelig å treffe helt rett på innstilling og sult, og tirsdag kveld traff vi ikke, individuelt eller som lag. Det var i alle fall mye rart å se, dårlig press-spill, pasninger i hytt og vær og lite samhandling offensivt.
Mourinho, som sportslig ansvarlig, må ta sin del av skylda for det, men spillerne må ta enda mer skyld, i mine øyne. Så mye rart var det.
For å forenkle det veldig: Det var ikke Mourinhos skyld at Eric bailly sendte ballen rett til en motspiller og skapte Benficas største sjanse.
Isolert sett har sesongen vært vanvittig bra, vanvittig bra.
Samtidig viste jo resultatet at vi kunne levere en middelmådig kamp, med flere av reservene, bomme på et straffespark, men fortsatt vinne med et par mål.
Så da er vi tilbake ved det vanlige veiskillet: Hva betyr mest: Prestasjon eller resultat? Og hvor godt du som fan kan leve med at vi er inne i en periode hvor det er mer resultat enn prestasjon.
Klarer vi virkelig ikke å leve godt med en seier på en middels dag?
Resultatmessig har det nemlig vært en fantastisk sesong til nå.
Vi tok tirsdag vår fjerde seier på fire forsøk i Champions League. Avansementet er så godt som sikret.
Annonse
Vi står med 13 seirer, to uavgjorte og ett tap på de siste 16 kampene denne sesongen. Isolert sett er det vanvittig bra, vanvittig bra.
Vi har scoret 39 ganger.
Vi har holdt nullen i 12 av 16 kamper. Vanvittig igjen.
Vi har ikke tapt på hjemmebane på 38 kamper. Klubbrekorden, på 40 kamper ubeseiret hjemme på rad, kan ryke mot CSKA Moskva i desember, bare vi gjør jobben mot Newcastle og Brighton før det.
Vi dummet oss ut mot Huddersfield, men ellers har vi vært gode nok til seirer på gode dager, gode nok til seirer på middelmådige og dårlige dager og gode nok til ett poeng på middelmådige eller dårlige dager.
Er vi som fans virkelig så kravstore at selv etter Moyes, Louis van Gaal og fire sesonger utenfor topp-3, så er selv ikke seirer bra nok? Noen skal altså ha vært skuffet etter seieren mot Tottenham. Andre igjen etter denne.
Min mening, nok en gang: Vi er et lag i positiv utvikling. Pila peker rett vei. Så er det ikke tvil om at mye kan bli bedre. Jeg elsket seieren mot Tottenham, og jeg tar altså 2-0 mot Benfica med begge hender, og ser frem til neste kamp uten å dvele så altfor mye mer med kampen.
Spesielt når det er så tydelig at flere spillere ikke er i sin beste form.
Derfor føler jeg også at vi ikke er favoritter før helgas kamp mot Chelsea.
Følelsen er at savnet av Paul Pogba er stort, og nesten større for hver eneste kamp vi nå spiller.
Chelsea tapte 3-0 i Roma, og har sluppet inn 12 mål på sine sju siste kamper, men jeg føler litt at vi reiser til Stamford Bridge som underdogs. Mye på grunn av historien, at vi alltid sliter på Stamford Bridge, litt på grunn av tidligere bortekamper med Mourinho og en del på grunn av formen vår.
Og da selvsagt spesielt formen fremover på banen.
Jesse Lingard slet både før og etter smellen i ribbeina mot Benfica, og har vært variabel uansett.
Henrikh Mkhitaryan var ikke mye bedre da han kom inn tirsdag kveld, og etter målpoeng i fem av sesongens første åtte kamper står han nå med null målpoeng på fem kamper.
Juan Mata sliter tydelig også med formen, Romelu Lukaku også og Anthony Martial gikk fra toppklasse til rotete utover i kampen. Så mye bra, spesielt individuelt, men også så mange rare valg.
Følelsen er at savnet av Paul Pogba er stort, og nesten større for hver eneste kamp vi nå spiller.
Følelsen er at Pogba trolig blir en katalysator for formen til Mkhitaryan og Lukaku når han kommer tilbake. Jeg håper i alle fall det.
Sannsynligvis får vi ikke se Pogba igjen før etter landslagspausen i november. Han er i alle fall forhåpentligvis tilbake før desember og da må vi nesten trøste oss med at vi defensivt har vært meget sterke denne sesongen, og at vi viste mot Tottenham at vi kan heve oss mot de beste.
Uansett, seirer er uendelig mye bedre enn tap. Selv på dårlige dager. Og jeg gjentar: Glem ikke hvordan de fire siste sesongene har vært.
Og tenk da, tenk om alt plutselig løsner igjen på Stamford Bridge? Tenk om vi reiser dit og vinner fortjent? Sjansen for at vi taper der er selvsagt til stede, men sjansen for at vi vinner er faktisk også reell.
Nå er en del United-fans litt nede på grunn av seks kamper (Pool, Benfica B, Huddersfield, Swansea, Spurs og Benfica H)) og 17 dager uten virkelig flott fotball. Men siden toget har tøffet på ganske bra også i dårlige tider, så er vi nok ikke mer enn en god kamp fra at så godt som alle ser optimistisk på sesongen igjen.
En sesong som resultatmessig har vært veldig, veldig bra til nå.
Untouchable
Det kan vel oversettes som uangripelig, men dagen etter at Jose Mourinho selv sa at Romelu Lukaku var uangripelig, så beordret han selv Daley Blind til å ta 2-0-straffen fra belgieren.
Untouchable? Tja…
PS. Vi har forresten fått en veldig kjent United-mann med på laget nå her på united.no, en som vi håper vil gi dere medlemmer enda mer innsikt. Følg med på united.no frem mot helga for å få vite hvem.