Problemet er at det fortsatt er ganske lett å forstå både de som er optimister og pessimister på hans vegne.
Uansett om Ole Gunnar Solskjær selv forrige uke sa at han føler at det har vært ganske så stabilt siden februar så har de første 23 månedene hans nemlig hatt ulike daler og topper.
Noen mener at han aldri skulle hatt jobben, at Molde og Cardiff var for liten bagasje å overta United med, og de har aldri klart å se forbi det.
Noen mener at det har vært for lite utvikling, resultatmessig eller stilmessig eller begge deler.
Noen mener at han blir en kinaputt i managerverdenen når en gigant som United hadde hatt behov for nyttårsaftenens største fyrverkeri til å erobre tronen i fotballverdenen igjen.
Personlig så er jeg ikke der, eller sagt på en annen måte, jeg mener det er for tidlig å dømme Solskjær. Det er for tidlig å være skråsikker på at dette ikke vil fungere, men selvsagt var det en fordel for både Jürgen Klopp og Pep Guardiola at begge hadde vært i en Champions League-finale før de kom til England.
DE TO STØRSTE: Pep Guardiola og Jürgen Klopp er nivået Solskjær må opp til for å lykkes som United-manager.
Det viktigste, mener jeg, er likevel hva Solskjær har levert på som United-manager, og så langt er det som følger.
Annonse
23 måneder som manager
2018/19:
Han overtok et United som lå på 11. plass, 11 poeng bak topp fire, men kom inn som en frelser, gikk rett i angrep, vant alt, ga United håp om likevel å klare topp fire, før det kollapset i siste halvdel av sesongen. Til slutt ble United nummer seks, samme plassering som de hadde da nordmannen kom inn.
PSG ble slått ut etter en minnerik Champions League-kveld i Paris, men United var sjanseløse mot Barcelona i kvartfinalen.
For variabelt, med negativ avslutning. Varene ble først levert så til de grader, men til slutt sviktet det nesten like spektakulært som det startet godt.
2019/20:
Han fikk forsterket forsvaret sitt før sin første hele sesong.
Harry Maguire ble hentet inn for verdensrekordsum, Aaron Wan-Bissaka skulle overta høyrebacken på fast basis, mens unge og uerfarne Daniel James ble hentet inn for å gi mer fart og bredde lengst fram i banen.
Annonse
Det begynte dårlig, to seirer på ni i serien, og diskusjonene rundt Solskjærs posisjon gikk for alvor i oktober, november og tidlig i desember.
Men med nordmannen ved roret har United ofte vært som best mot de beste, og ofte levert når det har vært nødvendig.
Det føltes forrige sesong som at det nærmet seg slutten da United hadde 18 poeng etter 14 kamper. Det var 22 poeng opp til Liverpool, 14 til Leicester, 11 til City og 8 til Chelsea.
Så ventet kamper mot Tottenham og City.
Men United vant begge, Solskjær fikk et lite pusterom og da det igjen begynte å murre etter et hjemmetap mot Burnley i januar så svarte United med ikke å tape i noen av de siste 14 ligakampene.
United var best i Premier League fra februar og ut.
Det ble tre semifinaletap i cupene, men det ble 3. plass i serien – Uniteds nest beste tabellplassering etter at Sir Alex ga seg.
Det er å levere varene i mine øyne, selv om det igjen var en klart todelt sesong.
PUR GLEDE: Anthony Martial og David de Gea etter at Champions League-plassen ble sikret i juli.
2020/21:
Denne sesongen er varene imidlertid ikke levert godt nok.
Det er bare å ta en titt på tabellen. 15. plass er altfor lavt, selv om sommeren ble rar og selv om United har én kamp til gode på mange av dem foran på tabellen.
Annonse
To seirer på seks kamper i ligaen er uansett for lite.
Annonse
Fire hjemmekamper uten seier er rett og slett grusomt.
Det tror jeg alle er enige om.
Ulike vurderinger rundt samme fakta
Uenigheten kommer først når man vurderer dette. Det er nemlig flere måter å vurdere dette på.
Uansett hvor gode United var etter coronapausen i sommer så ble det også den sommeren med Europa League-sluttspillet som bet laget i halen da man skulle starte opp igjen. Det fysiske grunnlaget var ikke der, og United var bare ett av mange lag som gikk langt i Europa i august som så slet i hjemlig liga i september.
Det var så ille at man kan si at United hadde flaks som stod med tre og ikke null poeng etter kampene mot Palace, Brighton og Tottenham.
Men hvor mye holder man den beviselige vanskelige sommeren mot Solskjær? Hvor avgjørende føler man de første 14 dagene var, når så godt alle andre lag i samme situasjon også slet?
Jeg mener ikke at vi kan dømme Solskjær for de 14 dagene. Omstendighetene var for spesielle. Alle vet at det normalt må en rekke treningskamper eller i all fall noen uker med ordentlig grunntrening til. Europa League-sluttspillet ødela for det.
STRAFFE IMOT: Victor Lindelöf fortvilte etter en av flere VAR-avgjørelser mot United i ligaåpningen mot Crystal Palace.
Derfor må det et større perspektiv til, mener jeg. Det samme gjelder åpenbart Pep Guardiola og andre strålende managere som slet med lagene sine innledningsvis.
Det er for tidlig å dømme.
Men hva er rett perspektiv? Hvor lenge skal vi vente? Eller sagt på en annen måte: Hvis vi skal se bakover – hvor langt skal vi se for å finne det riktige perspektivet?
Da kommer vi til enda en ting som det er uenighet rundt.
– For lite kamper til å konkludere i 2020/21
Til en viss grad så må man jo dømme etter det som skjer i hver enkelt sesong, og så langt denne sesongen er det 15. plass i ligaen, to flotte seirer mot fjorårets finalist og -semifinalist i Champions League og avansement til kvartfinalen i ligacupen.
Det er spilt 10 kamper, det er blitt seks seirer, én uavgjort og tre tap. Isolert sett i alle fall ok, men det store ankepunktet er at bare to av de seks seirene har kommet i ligaen.
Til tross for seirene i Champions League (og ligacupen) så er det for meg ganske lett å konkludere at med bare to seirer på seks i ligaen så har sesongstarten vært for dårlig.
Men samtidig mener jeg sterkt at man ikke kan dømme en manager for de første seks kampene, spesielt da samme manager fikk maksimalt ut av forrige ligasesong med 3. plass.
Det er fortsatt meget kort vei oppover på tabellen.
– Og formen var klart bedre for kort tid siden
Til tross for tapet mot Arsenal så er ikke formen – over en viss tid – fortsatt heller dårlig, selv om det her også blir en vurdering på hvilke fakta man forholder seg til.
Jeg har selv vært blant dem som har trukket frem Uniteds form de nå siste 35 kampene, kamper som gir deg 23 seirer, sju uavgjorte og fem tap.
23 seirer og bare fem tap på 35 kamper er bra i min verden. Godt nok.
Hvis Solskjær leverer en seiersprosent på cirka 65 også videre så vil han trolig være veldig safe også denne sesongen, og det vil bli veldig mye mer å glede seg over for United-supporterne med ham ved roret.
SEIERSPROSENT PÅ 66: Hvis vi ser på Solskjærs siste 35 kamper som United-manager.
Men så har vi innvendingen her. Hvorfor ta akkurat 35? Jo, de som gjør det velger selvsagt det utvalget fordi det var da det begynte å gå veldig bra forrige sesong.
Ok, så la oss dra det lengre, da.
Sannheten er også at hvis vi ser på de siste 42 kampene i stedet for de siste 35, altså at vi tar med den dårlige perioden i januar 2020 så er resultatene 25 seirer, åtte uavgjorte og ni tap.
Da ser det ikke like bra ut, men en seiersprosent på 59 i kalenderåret 2020 er fortsatt innafor totalt sett hvis man klarer å holde seg der.
Sir Alex endte for eksempel med en seiersprosent på 60,1 som United-manager.
Litt dårligere i Premier League
Hva om man kun ser på ligaspillet?
Først 12 seirer, 4 uavgjorte og 5 tap den sesongen han overtok midlertidig og så ble fast.
Deretter 18 seirer, 12 uavgjorte og 8 tap forrige sesong da det ble 3. plass, og 2 seirer, 1 uavgjort og 3 tap til nå.
Det gir 32 ligaseirer, 17 uavgjorte og 16 tap.
Det gir en seiersprosent på 49, og her er nok den største innvendingen rent resultatmessig.
Det er helt fint å vinne i ligacup, Fa-cup, Europa League og enda bedre å vinne i Champions League, men det er Premier League de fleste ønsker størst fremgang i. Det er der avstanden frem til de beste må kuttes, men er Ole Gunnar Solskjær god nok til det?
Det vet vi fortsatt ikke. Han var god nok til å levere 3. plass forrige sesong, det jeg personlig tabellmessig mener var en maks-prestasjon, men hva får han ut av denne sesongen?
Jeg mener at 3. plassen forrige sesong og den tross alt positive utviklingen formmessig siden februar gjør at han fortjener godt med tid også denne sesongen.
Det er umulig å være uenig i at det resultatmessig og også prestasjonsmessig ble mye bedre fra februar og ut, men det frikjenner ikke første halvdel av samme sesong, og denne sesongens ligastart, 15. plass, forsterker bare usikkerheten hos de fleste av oss – uansett om det var spesielle omstendigheter rundt ligastarten og har vært en rar sesong for mange.
Så vil dette være omdiskutert, men for meg startet sesongen til en viss grad ordentlig mot Newcastle for drøye to uker siden. Det var først da det var tydelig at United var godt nok rustet rent fysisk.
SCORET SITT FØRSTE: Aaron Wan-Bissaka borte mot Newcastle.
Etterpå har vi fått:
Newcastle (B) 4-1: MEGET BRA
Paris St. Germain (B) 2-1: SVÆRT BRA
Chelsea (H) 0-0: BUNNSOLID
RB Leipzig (H) 5-0: MEGET BRA
Arsenal (H) 0-1: SVAKT
Det er disse fem kampene jeg mener virkelig er målbare.
Den svake Arsenal-kampen tar heller ikke livet av de fire foregående gode eller svært gode kampene.
Så er det helt greit om noen er uenig, men når jeg ser på form så er det først og fremst disse fem kampene jeg ser på denne sesongen, og forventningen min er egentlig at det er denne formen, de resultatene og de prestasjonene vi var sett de siste 14 dagene vi vil få se mer av utover.
Kanskje tar jeg feil, men hvis jeg har rett blir det mye å glede seg over utover.
Hva så med spillestil?
Det er et argument jeg ofte hører blir brukt mot Solskjær og for Mauricio Pochettino. Jeg kan forstå det, spesielt etter Arsenal-kampen vi ble servert søndag.
Jeg kan begynne med å skrive at jeg var en av mange som ble begeistret av det argentineren gjorde først med Southampton og så med Tottenham.
DEN STØRSTE UTFORDREREN: Den dagen Ole Gunnar Solskjær eventuelt mister jobben som United-manager fremstår Mauricio Pochettino som den store kandidaten, all den tid han er ledig på markedet.
Jeg har før skrevet om hvor imponert jeg ble da Pochettino overtok Southampton. Samme måned tok han med seg sitt nye lag til Old Trafford og Southampton så ut som et helt nytt lag, uten frykt og med en klart definert og positiv stil.
United var heldig som vant den kampen 2-1 i Sir Alex Fergusons siste sesong.
Det er heller ingen tvil om at Pochettino sakte, men sikkert utviklet Tottenham gjennom de årene han hadde der, men det er noen punkter folk ser litt for fort forbi. Det er nemlig en enorm forskjell på å lede Tottenham og Manchester United.
I Tottenham forventes det ikke at man vinner hver kamp, og uansett om totalen over mange år var positiv så gikk heller ikke Pochettino-pila i Tottenham rett til værs.
Det henger kanskje ikke helt på greip det jeg skriver nå, men selv om jeg tror Pochettino ville implementert en tydeligere stil så er jeg ikke sikker på hvor mye bedre vi ville blitt.
Solskjær har nå altså ledet United i 65 ligakamper, med en seiersprosent på 49. Pochettino hadde en seiersprosent på 50 etter sine to første hele sesonger og 76 ligakamper i Tottenham, i en atskillig enklere arbeidshverdag der enn han ville fått i United.
Pochettinos Tottenham kollapaset fullstendig i gullkampen mot Leicester i hans andre hele sesong der, samtidig som de ble knust av Dortmund i Europa League.
Det kunne skje der, men alle vet hvordan reaksjonene hadde vært hvis det samme hadde skjedd i United.
Kritikken, negativiteten og ønsket om en annen manager ville sannsynligvis vært der tidlig. Pochettinos manglende evne til å lede lagene sine til trofeer ville blitt understreket og forsterket. Supportere ville begynt å tvile, og så var vi i gang igjen.
Noe av det viktigste for meg er at vi som klubb og supporterskare ikke kan ende der at én dårlig måned eller en dårlig periode er ensbetydende med at vi skal godta at det blir #oleout eller #pochettinoout eller #hvemsomhelstiheleverdenout.
Men et tydeligere presspill og en mer definert stil med Pochettino? Ja, det tror jeg ganske klart.
– Jeg ønsker mer struktur
Så mener jeg selv at friheten jeg tror at Solskjær gir spillerne spesielt offensivt er noe som fort kan ødelegge for ham fordi det er en hindring for å nå det absolutte toppnivået.
Jeg tror nemlig ganske så sterkt på at vi fint kan vinne fotballkamper med det vi nå gjør, men vi er mer avhengige av enkeltspillerne.
Hvis jeg skal generalisere veldig så tror jeg det er en fordel med strammere tøyler så fort Fernandes, Rashford eller Martial har en dårligere dag, og derfor skulle jeg gjerne sett en mye klarere offensiv struktur.
VELDIG AVHENGIG AV STJERNENE: United slik vi nå fremstår.
Igjen, veldig generalisert, men det virker åpenbart at en klar struktur og frihet er en bedre kombinasjon enn klart mest frihet.
Det er derfor det er en større sjanse for at en 18-åring som kastes innpå på backplass i City eller Liverpool får suksess, fordi grunnspillet er så innarbeidet og tydelig.
Men dette er mer komplisert enn som så.
United var jo det laget i Europa som holdt flest nuller bakover forrige sesong, selv om en del av dem kom i Europa League. United har også scoret tre mål eller mer i halvparten av årets kamper, og to mål eller mer i seks av ti.
Du får faktisk ikke det uten struktur eller fasong både defensivt og offensivt. Flaks har absolutt en del å si i fotballen, men United handler om mye mer enn flaks.
Forrige sesong avsluttet United med to mål eller mer i 16 av sesongens siste 25 kamper, så det er ikke det at det ikke fungerer, men jeg lurer på om vi kan nå den stabiliteten som trengs for å nå 80-90 poeng i en sesong.
Så vet jeg at noen igjen kanskje spør: Hvorfor tar du bare de siste 25 kampene, men poenget er mest å vise at dette langt i fra er så ille som noen forsøker å presentere det.
Det skal Solskjær ha ros for.
Det handler om å velge spillere, sette dem sammen, gi dem rammer og så få dem til å levere, noe han altså var veldig god til mellom februar og august.
Så sprudlet det ikke offensivt mot Chelsea eller Arsenal, men da José Mourinho fikk sparken i desember 2018 så hadde jeg null forhåpninger før noen av kampene mot de beste.
Nå har jeg håp om at vi kan vinne hver gang vi møter City, Liverpool, Chelsea og selvsagt Arsenal og Tottenham selv om vi akkurat tapte for begge.
Frem til og med FA-cupsemifinalen i sommer så har vi stort sett også levert glimrende mot de beste, selv om den statistikken også har fått en smell i sesongstarten nå.
Fortsatt ikke helt hans lag
Så vet jeg at Solskjær har sluppet til Greenwood, gitt Rashford og Martial nøkkelroller og brukt De Gea fast, men jeg merket meg at da Solskjær valgte sine menn til Arsenal-kampen så var det kun tre mann fra start, Maguire, Wan-Bissaka og Fernandes, som er hentet mens han er sjef.
Jeg tillater meg å tenke at dette laget kunne vært enda mer hans lag hvis han hadde fått enda mer støtte – støtte som i alle fall Guardiola og Klopp fikk så tidlig i sine jobber i City og Liverpool.
Sannheten er jo at Solskjær begynte med Jones og Smalling og også Rojo en del på stopperplass, at Ander Herrera var fast på midtbanen, forsvant og så ble forsøkt erstattet med flere forrige sesong, også Andreas Pereira og Jesse Lingard, og også denne sesongen har Solskjær forsøkt å sette sammen en midtbane bestående av i hovedsak fire ulike spillere, Matic, Pogba, McTominay og Fred.
Jeg mener altså at han har lett litt eller forsøkt å sette sammen konstellasjoner av det han stort sett har overtatt fra andre.
Med tanke på resultatene og denne famlingen blir det desto mer uforståelig at den ene som hadde en ordentlig preseason og faktisk er ny, Donny van de Beek, ikke er brukt.
OMDISKUTERT: Det er ikke mange utenfor Carrington som forstår hvorfor Donny van de Beek har spilt så lite som han har gjort i viktige kamper.
Solskjærs godt kjente og sterke forsøk på å få kloa i Erling Braut Haaland, Jude Bellingham og Jadon Sancho understreker også at han har ønsket andre typer og enda mer egne spillere.
Uansett hvor lojal Solskjær er så er det ingen hemmelighet lenger at manageren ønsket et par andre spillere i sommer, men at ledelsen satte ned foten.
Den først mislykkede spillerjakten førte så til at det ble tatt noen grep på overgangsvinduet siste dag i et forsøk på å bedre bredden og kvaliteten, grep som United fortsatt ikke har tjent på fordi de skjedde for sent.
Så kan man mene hva man vil om Jadon Sancho, prisen på ham og hva han ville tilført, men her tenker jeg først og fremst på andre, spillere som United kunne hatt råd til, som Solskjær ønsket, men hvor eierne blandet seg opp i det sportslige og satte ned foten fordi det var en eller annen ting de ikke likte.
Det er også hverdagen til en United-manager, den strukturen, den ledelsen og de amerikanske eierne vi har. Jeg synes personlig folk for lett glemmer det.
Det blir i stedet #moyesout, #LVGout, #mourinhoout og nå #solskjærout.
Den strukturen og de amerikanske eierne kommer heller ikke til å endre seg, verken med Maurico Pochettino eller noen andre, og uansett om sannheten også er at United absolutt bruker penger på spillere så er det, i mine øyne, et stort problem, når Solskjær får nei fra Joel Glazer på sportslige vurderinger.
Men tilbake til spillestil
Så nevnte jeg stil, noe som er vanskelig å finne klare fakta på.
Min personlige mening er at United har mye å gå på både i presspillet, det kollektive angrepsspillet mot lavtliggende motstander og også den etter hvert mye omtalte frispillingen bakfra.
Selv da United var på sitt beste i sommer så mente jeg det.
Jeg tenker av og til, spesielt etter tap som mot Arsenal, på Michael Carrick, Mike Phelan og Kieran McKenna, Solskjærs nærmeste menn og de viktigste på treningsfeltet, om de er gode nok, men har ingen informasjon som tyder på at de ikke skal være det.
DE FIRE MUSKETERER: Carrick, Solskjær, Phelan og McKenna.
Samtidig så viser det målbare her altså at United defensivt var tredje best i Premier League forrige sesong, og holdt flest nuller i hele Europa.
Sånn har det ikke vært så langt denne sesongen, selv om det skal påpekes at etter forrige landslagspause så har United bare sluppet inn tre mål på fem kamper. De to første var selvmål. Det tredje var straffen Paul Pogba ga bort på klønete vi mot Arsenal.
Det er altså fem kamper uten et spillemål mot oss.
Men jo, jeg er helt enig i at her kan mye bli bedre totalt sett, men defensivt har det til tross for frispillings-utfordringen bakfra over en lengre periode ikke vært så aller verst, selv om tre baklengs mot Palace og seks mot Tottenham ødelegger mye i totalbildet.
Selv om man også kan stille spørsmål rundt den offensive samhandlingen, evnen til å få folk inn i boks og ikke minst angrepsmønsteret mot dyptliggende lag så har Uniteds altså scoret en del mål over tid nå.
Ni mål på seks ligakamper denne sesongen blåser riktignok ingen av banen, men tre mål eller mer i halvparten av sesongens kamper er bra. To mål eller mer i seks av ti er også ok.
Fortsatt for variabelt
Så kan man igjen diskutere hvordan man skal vurdere utvikling – eller mangel på det – på rett vis, men jeg har forsøkt å sette noen skillelinjer her. Jeg har tatt bort de ulike cupene siden motstandere her har variert.
2018/19:
Da Mourinho fikk sparken hadde United 29-29 og 26 poeng på 17 kamper den sesongen.
Det gir 1,71 – 1,71 per kamp i målforskjell, og 1,53 poeng per kamp.
Ut samme sesong så øke Solskjær poengfangsten fra 1,53 til 1,9. Han leverte også 1,71 mål per kamp, men fikk orden på defensiven slik at den sank til 1,19.
Forbedring på poeng og baklengsmål med en gang, altså. En grei start.
2019/20 første halvdel:
I første halvdel av forrige sesong, 2019/20-sesongen så sank imidlertid nivået på alt dette. Antall mål fremover på banen gikk fra 1,71 til 1,58. Antallet baklengsmål økte også så vidt, fra 1,19 til 1,21 per kamp og antallet poeng per kamp gikk fra 1,9 etter at han overtok i 18/19 til bare 1,47.
Derfor var Solskjær også i trøbbel utover høsten, spesielt i oktober, november og desember.
Det var ikke bra nok.
2019/20 andre halvdel:
Men så endret det seg.
I de siste 19 ligakampene forrige sesong økte målantallet til 1,89 per kamp, antall baklengsmål falt til 0,68 per kamp og United tok to poeng i snitt per kamp.
Da fant man et ok nivå.
Finner man den stabiliteten videre så er man på 72-26 i målforskjell og 78 poeng i sesongen.
Ser man kun på de siste 14 kampene etter Bruno Fernandes’ ankomst blir det enda bedre, men igjen – så langt denne sesongen har vi ikke vært på det nivået.
Det viser ustabilitet, eller hvor vanskelig det er å levere over en hel sesong, kanskje spesielt når man også må levere i midtuka i Champions League hele tiden. Viser det mangler hos manageren eller hull i førsteelleveren eller troppen? Jeg tror vi ser en blanding av alt. Også at toppfotball handler om marginer, at ting tar tid og at svært liten utvikling går rett til himmels hele veien.
Jeg elsker Solskjærs lojalitet til spillerne utad, til media og at han i stedet tar de tøffeste overhalingene og dramaet internt. Jeg er heller ikke i tvil om at for ham så handler dette om United og ikke om Ole Gunnar Solskjær. Han vil kun Uniteds beste.
Det store spørsmålet er om han og vi igjen kan finne den stabiliteten som United hadde utover i forrige sesong, og hvor raskt vi eventuelt klarer å finne det nivået.
Det svaret får vi i løpet av høsten, vinteren og våren, og det er først da vi får et ordentlig svar på Ole Gunnar Solskjærs kvaliteter, om han også kan utfordre de aller beste.
Så langt står han han altså med 56 seirer på sine første 100 kamper.
Det er seks flere enn det Klopp hadde på sine første 100 i Liverpool, og fem mer enn Pochettino klarte i Tottenham til tross for gullkamp underveis og to sesonger i Europa League med sitt tidligere lag.
Kanskje kan man skrelle bort mye av diskusjonen og si at det er så enkelt som at når Solskjær har flere seirer på sine første 100 kamper enn disse to så har han gjort mer enn nok til å fortjene en del kamper til.
