Mine tanker etter Sheffield United

Hadde noen tilbudt meg uavgjort etter 70 minutter så ville jeg slått til uten betenkningstid.

Frem til da var det nemlig sesongverste.

Så snudde alt, dessverre to ganger og da dommeren blåste av satt jeg gretten og skuffet igjen i sofaen selv om jeg fikk det poenget jeg med glede hadde tatt bare 25 minutter tidligere.

Jeg merket også en side ved meg selv som jeg ikke har kjent på en stund: Den dårlige taperen, Det boblet opp til syne ved en ekstrem frustrasjon mot VAR – selv om det selvsagt ikke var det som var årsaken til at det gikk som det gikk.

Det er lett å ta det positive fra denne kampen:

1) At vi faktisk snur og tar poeng i det som virket som tapt med 20 minutter igjen å spille.

2) Avslutningen til Brandon Williams før 2-1.

3) Rashfords innlegg og et nytt Greenwood-mål til 2-2.

4) Det flotte angrepet som ga 3-2-ledelse.

5) Og at David de Gea igjen viste oss litt verdensklasse.

Men det var vel det.

Ellers begynte det forferdelig, fortsatte forferdelig og til slutt avsluttet det også forferdelig da seieren glapp.

VAR

De av dere som har vært medlem av den lukkede Facebook-gruppen vår vet at jeg ikke er spesielt stor fan.

Hadde det vært brukt til å ta de åpenbare feilene – helt topp, men jeg klarer ikke å se hvordan dette beriker fotballen når det stort sett er flere avgjørelser i hver eneste Premier League-runde som jeg ikke forstår.

Jeg er personlig heller ikke glad i handsregelen (at alle offensive hands skal tas), og det er teknisk bevisst at det å fryse et bilde og så forsøke å måle offside eller ikke på milimeteren inneholder så store feilmarginer at bare der blir det helt feil å bruke flere minutter på å trekke noen linjallinjer.

TV 2s Kasper Wikestad har for meg det foreløpig beste forslaget rundt VAR og offside: Om VAR ikke i løpet av ti sekunder klarer å finne ut om det er offside eller ikke så lar man dommeren ta den endelige avgjørelsen.

Så skal jeg ikke gå all inn med «krangling» om VAR i søndagens kamp, men etter å ha brukt litt av søndagskvelden på å se situasjonene om og om og om igjen så mener jeg at begge kunne vært tatt, eller sagt på en annen måte: I en annen kamp kunne utfallet blitt annerledes – selv om Phil Jones bommet stygt på posisjoneringen før hjemmelagets spiss dunket inn i ham der han kom i høy fart skrått, bakfra.

Men greit, VAR får vi ikke gjort noe med, men jeg synes generelt at det er vanskeligere å godta at jeg må bli irritert på både en dommer OG VAR. Det var på en måte enklere å godta rene dommerfeil tidligere.

Jeg synes også det er vanskelig å godta utsagn om at «det trenger bare tid. Se på andre ligaer der det har vært bedre». For å si det sånn: Det skal ikke være slik at man må godta noe som ikke fungerer bare fordi det forhåpentligvis vil fungere i løpet om et år eller to.

Selve kampen:

For dere som fortsatt måtte være uenig med meg om VAR-synspunktet: Nei, jeg mener IKKE at det var VAR som var vårt største problem søndag.

Vårt største problem var oss selv og motstanderen.

Det er lett å være etterpåklok, og mange vil mene mye om noen av enkeltspillerne, men jeg har en hovedtanke om det med å legge skylden på én eller to enkeltspillere:

Slik vi fremstod i de første 70 minuttene så tror jeg ikke én eller to andre enkeltspillere ville hjulpet så mye. Min følelse var heller at vi bommet taktisk og ble utkjempet av et godt lag.

Det kan skje.

Grunntaken var nok brede spisser mot deres bakre treer, men vi ble overspilt over det meste av banen og ikke minst inne sentralt.

Uten våre to beste midtbanespillere (faktisk mangler vi nå de tre som hadde mest tillit de første to månedene av sesongen), så gikk vi på banen mot et ekstremt hardtarbeidende og høytpressende Sheffield United med et mindretall på midtbanen.

Det taklet vi rett og slett elendig.

Så hadde vi ikke altfor mange endringer å gjøre, men jeg synes personlig at det var så ille før pause at jeg helst skulle sett klare endringer allerede da. Etterpåklokskap, ja, men det var så tydelig at det vi ønsket faktisk ikke fungerte.

Phil Jones er åpenbart oppe til diskusjon, og jeg kan innrømme at da vi i redaksjonen diskuterte ulike mulig laguttak før kampen, så vraket vi trebacks-systemet siden det da betød Jones inn på laget.

Med Marcos Rojo, som nå er skadet, mye greiere, med Phil Jones, ikke like greit.

Så synes jeg faktisk at Jones traff bra det første kvarteret, men han har en vill side i seg, er inn og ut av den bakre treeren og uansett om jeg mener at han faktisk fikk en dytt på 1-0 så var han feilposisjonert. Det var en elendig skjerming.

Dessverre er det litt av det som alltid følger med Jones, altså, følelsen av at noe negativt kan skje.

Andreas Pereira ble altfor lett på den sentrale midtbanen, og var direkte skyld i 2-0. Fotball betyr også korttidshukommelse, men det er lenge siden jeg har sett en United-spiller som var så dårlig til jobben han var satt til. Sånn sett ble kampen en påminnelse på hvor vond den Scott McTominay-skaden på overtid mot Brighton sist faktisk ble for oss, selv om jeg tror vi ville slitt selv med skotten i denne kampen.

Jeg kan ikke huske sist jeg så Marcus Rashford og Anthony Martial like svake som de var de første 70 minuttene, selv om Rashford (2) og Martial (1) var involvert i den påfølgende snuoperasjonen. De ti minuttene da 2-0 ble til 2-3 fritar dem imidlertid ikke for resten.

David de Gea var heldigvis tilbake på sitt beste. Ellers ville vi sannsynligvis ha tapt denne kampen. Reaksjonsredningen på 1-0 er en kandidat til sesongens redning, og han kunne ikke lastes for baklengsmålene. 2-0 er rett og slett for bra satt såpass hardt nede i hjørnet som den var og 3-3 gikk dessverre via Maguire.

Ole Gunnar Solskjær snakket etter kampen om forskjellen fra Everton i april til denne kampen, hvordan gutta aldri ga opp nå, men mitt inntrykk var faktisk at de fleste unntatt David de Gea hadde gitt opp helt frem til reduseringen kom. Det var en motløshet i spillet vårt også i mye av 2. omgangen, selv om alt endret seg ved reduseringen.

Jeg klarer ikke å hisse meg opp for byttet av Axel Tuanzebe mot Anthony Martial. Ja, det gikk skeis siden de utliknet, men for meg var det et ganske så standard grep som veldig mange managere ville gjort. Det er ikke slik at sånt skal gi skryt hvis vi vinner 3-2 eller slakt hvis det blir 3-3.

Så synes jeg det er én ting jeg ikke har sett nok av, og det er faktisk ros til motstanderen. Av og til er det greit å holde hende i været og si «Well played» også til dem.

Jeg vil påstå at ingen av Sheffield Uniteds spillere søndag en gang ville blitt vurdert til Uniteds stall. På papiret er de et Championship-lag, men med Chris Wilder så er de alt annet enn et Championship-lag. Jeg  forstår at Sheffield United-supporterne elsker det de nå får servert, å se laget sitt legge ned den arbeidsinnsatsen, spille så ekstremt og så faktisk kjempe jevnt med det beste fra Premier League.

Så må det også nevnes: Såkalte expected goals for kampen endte på 1,29 – 1,28 i favør hjemmelaget. Helt jevnt, altså.

Så ville jeg ikke vært «positive Langerød» uten en litt annen tilnærming til hvordan det endte.

Dette United-laget, helt uten vår vanlige midtbane og fortsatt med åtte skader, slapp faktisk ikke hjemmelaget til mer enn det et toppet Liverpool-lag gjorde tidligere i sesongen.

Dette United-laget har sine klare utfordringer og skader, men snudde altså det som virket fullstendig håpløst på bortebane mot et av Premier Leagues beste lag denne sesongen.

Dette United-laget, som lenge virket vaksinert mot å score, har nå scoret tre mål i hver av de tre siste kampene. Søndag var det tre nye mål fra såkalt åpent spill.

Dette United-laget, med sine mangler, har fem seirer, to uavgjorte og ett tap på de siste åtte kampene.

Søndag kom unge Brandon Williams og Mason Greenwood på scoringslista, to spillere som sannsynligvis ikke hadde fått så mange sjanser om det ikke var for den ryddesjauen Ole Gunnar Solskjær startet i sommer.

Og hvis noen skulle være i tvil om det har skjedd noe i United under Solskjær:

• Sju førstelagsspillere ble solgt, dro av egen fri vilje, fikk ikke fornyet kontraktene sine eller ble leid ut i sommer.
• Og selv om det er lett å forstå hvorfor det stilles spørsmål ved spesielt noen av de nye kontraktene til Pereira, Jones, Mata og Young, så har også nøkkelspillere som De Gea, Rashford, Martial, McTominay, Henderson, Tuanzebe, Greenwood, Levitt og også Lindelöf forlenget med United i 2019.

Som jeg har skrevet flere ganger: Tenk hvordan dette kan se ut om noen overgangsvinduer, med det beste av det som er nevnt rett over, unggutter som har fått enda mer muskler og kamper i kroppen og flere gode kjøp.

Så vet dere som jevnlig leser denne spalten at for meg er det foreløpig godt nok at det ble valgt en retning med dette United-laget i sommer. Den planen og de valgene som er tatt støttes selv om vi så langt har måttet tåle for dårlige resultater, en foreløpig 9. plass, og en poengfangst som bare innebærer cirka 50 poeng totalt hvis den fortsetter ut sesongen.

Det kreves imidlertid utvikling over tid, og det er tegn på det etter bare ett tap siden 7. oktober.

Så kan vi gjøre lite annet enn å se hvordan dette utvikler seg – om det faktisk kan bli stabilt bra eller bedre eller om vi hele tiden møter en ny skuffelse rundt neste sving.

Lurer du på hva Langerød mener om at Pochettino er ledig på markedet så skrev han om det forrige uke. Les den saken her.