Mine tanker etter Liverpool

Ansvarlig redaktør i Supporterklubben, Dag Langerød, skriver ned sine tanker i forbindelse med de fleste United-kamper. Her er hans vurderinger etter 1-1-kampen søndag.

Mine tanker etter Liverpool

Dette var bra.

Og faktisk til en viss grad – det var også som forventet.

Jeg vet godt at noen snakket om braktap, men de som har sett Ole Gunnar Solskjærs United burde ha sett to ting. Jeg har i alle fall sett det og skrevet om det.

1) Selv om det ikke nødvendigvis er fantastisk så blir de sjelden utspilt, og 2) Når de møter gode lag, som gir United rom, så fremstår United selv også mye bedre.

Så er det et par ekstra viktige ting om søndagens kamp, som jeg føler et behov for å understreke.

Vi møtte Europas trolig beste lag (dessverre), de regjerende Champions League-mesterne, et lag som tapte en kamp (heldigvis) forrige sesong og er ubeseiret denne sesongen.  Vi har hatt masse problemer, manglet fire mann fra vår tiltenkte førsteellever denne sesongen og også flere av de som egentlig skulle sitte på benken. De manglet én fra sin førsteellever.

Likevel var vi fem minutter unna seier.

Da kan man selvsagt fokusere på at vi ble for lave utover i kampen, at enkeltspillere burde gjort det bedre på 1-1 (Wan-Bissaka, Rojo, Young) eller at Lindelöf ikke var helt overbevisende i et par dueller, men hallo: Vi mangler flere av våre beste, vi møter Europas beste lag, vi vet at stallen er tynn, men vi slipper nesten ikke til en enste sjanse imot. Solskjær viste endelig også at han var villig til ta grep fra det som ikke har fungert, et godt grep. Jeg vil faktisk si at vi hadde full kontroll helt frem til det 1-1-målet kom ut av intet.

Da må man faktisk gi ros til alle gutta.

Jeg har sett at Victor Lindelöf og Fred få gjennomgå, men prestasjonen deres, over 90 minutter, mot en så god motstander, var bra. Av og til må man, mener jeg, løfte blikket og se perspektivet.

Det vi presterte, i mange faser av spillet i denne kampen, var nemlig på høyt, høyt nivå.

Derfor kan vi med rette være litt skuffet, fordi det var vi som faktisk tok tak i kampen, det var vi som la premissene for kampen med taktisk overlegenhet før pause og det var vi som tok ledelsen. Så ble vi lavere utover i kampen, naturlig siden vi ledet, men foruten et Oxlade-Chamberlain-skudd fem-seks meter utenfor så skapte ikke Liverpool én eneste sjanse etter at vi hadde tatt ledelsen – før utlikningen kom.

Hadde det vært et annet leg som tok ut Liverpools styrker som vi gjorde, og samtidig satte seg selv i førersetet i kampen – så ville manageren og laget fått massiv positiv omtale.

Så skal alle få mene nøyaktig hva de vil, men la deg ikke lure av en bitter Liverpool-manager eller bitre Liverpool-fans om hvordan denne kampen var. For meg var dette et nytt sterkt signal om at vi må la denne gjengen få jobbe videre sammen.

Og:

Ta dette laget, den innsatsen og den viljen. Legg så til en skadefri Martial, en skadefri Pogba, en skadefri Luke Shaw og til og med en skadefri Jesse Lingard.

Da får vi noe av den bredden som vi savnet i går, en mangel på bredde som nok ble avgjørende da vi ikke egentlig hadde særlig alternativer på benken – og gikk tomme helt mot slutten.

Ta så det laget – med Pogba, Martial, Shaw og og eventuelt Lingard for breddens skyld. Så legger vi til én eller to sentrale midtbanespillere, en ny 10er, en høyrekant og en spiss – jeg har så lyst til å se hvordan dette blir når vi virkelig ser manageren med sitt lag – ikke det som faktisk er et lappeteppe med spillere fra fire andre managere.

Daniel James var glimrende. Det er noe Unitedsk med måten han bare kjører på – helt uredd – til tross for trøkk etter trøkk. Litt «We’ll never die».

Marcus Rashford var spesielt glimrende før pause, men for meg var dette som nevnt en prestasjon over pari av alle. Jobben ble gjort over hele banen, taktikken ble fulgt – og det var faktisk noe som egentlig satte Europas beste lag sjakk matt.

Med unntak av det lille sekundet på 1-1-målet så var Marcos Rojo til og med så godt som feilfri – en imponerende prestasjon, også mentalt, med tanke på at han ble kastet ut i det bare noen minutter før avspark.

Vi nullet Europas beste så godt som fullstendig, samtidig som vi flere ganger skaffet oss bra med rom for eget spill. Spesielt før pause.

Så ja, det må roses.

Vi har imidlertid fortsatt bare ti poeng på ni ligakamper.

Men vi har nå ti kamper under Ole Gunnar Solskjær mot såkalte topp seks-lag. Det er blitt seier eller poeng i åtte av dem. Det betyr, at vi vet, at gutta kan levere i de kampene og mot de beste. Selv med klart redusert ellever.

Men, og dette er minst like viktig for mitt budskap i denne kommentaren: Vi vet fortsatt ikke om denne gjengen også klarer å levere mot Norwich, Bournemouth og Brighton i de tre neste kampene. Det å levere hjemme mot Liverpool var noe helt annet enn å levere mot West Ham og Newcastle på bortebane.

Det er de sistnevnte kampene hvor det aller, aller meste må bli bedre. Det er jo der poengene egentlig skal hentes jevnt og trutt og stabilt hvis det noen gang skal bli topp fire.

Det hjelper ikke med en god prestasjon og seier eller uavgjort mot Chelsea, Arsenal, Leicester og Liverpool hvis man ikke klarer å slå Crystal Palace, West Ham, Newcastle (tap mot alle tre) eller Norwich, Bournemouth og Brighton.

Men jo, jeg elsket mye av det vi så mot Liverpool. Da gjenkjente vi det høye presset fra sommeren. I alle fall før pause eller så lenge vi orket. Jeg synes også det var så utrolig synlig at spillerne turte å ta to skritt frem i stedet for to skritt tilbake for å ta duellene høyt og jeg synes vi i atskillig større grad enn tidligere var direkte i spillet vårt.

Akkurat som Solskjær hadde snakket om på forhånd – at vi måtte tørre.

Men så må dette også skje igjen og igjen og igjen mot de lagene som vi skal slå – de lagene vi vet at vi egentlig er bedre enn.

Det er nok andre som har sett Norwich og Bournemouth, våre to neste Premier League-motstandere, mer enn meg, men kanskje er det gunstigere motstandere enn det West Ham og Newcastle var det. Forsøker ikke de to lagene i litt mer grad å spille fotball på egne premisser enn bare å ta ut motstanders styrker? Jeg har i alle fall det inntrykket. Det gir håp – selv om jeg er litt usikker på om jeg lurer meg selv grunnet manglende informasjon her.

Men det vi så søndag på Old Trafford: Hvis vi får (litt) mer av det – med færre skader,  dermed mer kvalitet og noen flere smarte kjøp i de neste overgangsvinduene – så skal det bli lett å like dette United-laget.

Akkurat nå er det imidlertid litt «Jo da, det var bra nok, vi likte det, men hvorfor var det ikke sånn sist og hva får vi i neste ligakamp?».

Håpet mitt er at gutta fikk en slags aha-opplevelse av dette, og at når den umiddelbare skuffelsen har lagt seg så ser de hva de gjorde og forstår mer hva som må til. Solskjær nevnte kulturen før helga, at den var blitt merkbart bedre, og i det så ligger det også hos meg en forventning om en synlig utvikling sportslig, selv om jeg forstår at det ikke nødvendigvis er synlig fra en kamp til en annen.

Men om de gutta lærer av det som skjer, om kulturen som ligger i bunn virkelig er bedre – det vet vi ikke før om mange måneder. Fordi vi må se bedring over tid før vi faktisk kan tro på det – og fordi Newcastle-kampen fortsatt bare er to uker unna.

Det hadde imidlertid hjulpet veldig på mitt humør om de i alle fall viste seg fra en bedre side og tok den første borteseieren siden mars mot Norwich søndag.