Mine tanker etter Arsenal

Ansvarlig redaktør i Supporterklubben har siden 2011 hatt spalten «Mine tanker» der han skriver om situasjonen og enkeltkamper, slik han ser dem.

Her er hans vurderinger etter 1-1-kampen mot Arsenal.

Jeg så denne kampen på Old Trafford. Jeg har ikke sett den i reprise, og dermed blir dette mine umiddelbare følelser, hamret ned på hotellrommet rundt midnatt engelsk tid natt til tirsdag.

For å ta oppsummeringen etter 1-1-kampen først:

Dette gjorde meg enda sikrere på de tankene jeg har hatt til nå i sesongen. Dette, synes jeg, er et lag som fortjener min og vår støtte, og det til tross for en del åpenbare mangler. Dette er et lag som vil mye, som kan en del, men som foreløpig ikke evner nok.

Fra tribunen føltes det delvis som om jeg så et sammendrag av sesongen til nå. Vi slet med den offensive samhandlingen, og har for lite kvalitet når vi først kommer til flere av mulighetene våre. Vi hadde igjen lenge stort sett veldig god kontroll defensivt, men til slutt var det likevel en defensiv tabbe som ødela.

Jeg så rett ned på Axel Tuanzebe fra min plass på Sir Alex Ferguson stand før pause, og da var han veldig god.

Etter hvilen var det noe som gikk helt galt på venstresiden, men fra tribunen var det umulig å se hvorfor. Var han selv rett og slett dårlig? Fikk han for lite hjelp av Daniel James og også Paul Pogba? Doblet Arsenal opp enda mer rundt ham?

Så vil mange ta Tuanzebe for den stygge feilen før 1-1, men jeg synes mye av dette var lovende, selv om de offensive bidragene ikke var så mange.

Det virket imidlertid som om Solskjær og trenerteamet løste noen av utfordringene vi fikk på hans side i 2. omgang ved å sette innpå Fred og dytte Pogba frem.

Dessverre var franskmannen da synlig sliten.

Jeg dro til Manchester fredag morgen, og det regnet stort sett hele tiden, også under kamp, og jeg vil tro det var et sugende underlag for en Pogba som har stått over en del treninger og også kamper i det siste.

En del av løsningene/pasningene hans frustrerte meg, men jeg så også lett at han ofte var involvert i det vi skapte. I alle fall før pause.

Han ble imidlertid synlig sliten mot slutten, akkurat som Marcus Rashford var det. Begge to ga av og til synlige signaler til lagkameratene om de ikke måtte spille ballen til dem. Så kjørt var de i sluttfasen.

Fra tribunen var det forresten også synlig at pasningsspillet til Fred er hvassere enn hos en del andre. Det virker generelt som om han bruker færre touch eller har bedre oversikt. Hva med en plass fra start borte mot Newcastle, i en kamp hvor vi starter med å dytte Paul Pogba frem? Dette fordi mandagens kamp ikke førte oss noe nærmere en løsning på tier-utfordringen vår.

Jesse Lingard slet nemlig igjen, men jeg klarer ikke helt å ta ham alene. Eller for å si det på en annen måte: At Jesse Lingard sliter er nok en kombinasjon av hans egen form og vårt offensive spill.

Likevel kommer man ikke unna den tanken jeg har hatt fra ganske tidlig i sesongen:

Gi dette laget litt tid, la det utvikle seg gjennom denne sesongen og gi dette laget et par kvalitetsspillere til. Da kan det faktisk bli veldig mye bedre.

Ashley Young hadde, sett fra min plass på tribunen (og spesielt fra plassen til to engelskmenn på raden bak meg), ingen god kamp, og selv om Solskjær svarte «vet ikke» på når Aaron Wan-Bissaka returnerer så er det noe med Ashley Young på høyreback som nå blir feil. Spesielt etter forrige sesong.

Harry Maguire og Victor Lindelöf hadde gode nok kamper, selv om svenskens pasning til innkast tvers over egen halvdel i sluttminuttene var hoderystende dårlig.

Det kom også et voldsomt sukk på stadion da Lindelöf forsøkte å spille gjennom to ledd, men mislyktes da vi jaget seiersmålet. Min mening er likevel at det er nettopp slike forsøk vi må hylle. Mye heller et forsøk som kan gi en klar fordel enn enda en tversoverpasning. Vi må tørre å risikere. Vi må tørre å være offensive.

Scott McTominay stod på hele veien, var ikke bare fantastisk, men har en egen evne til akkurat å få beinet på ballen før en duell – slik at han får det påfølgende frisparket. Målet var flott fra tribuneplass, men nesten enda bedre da jeg fikk se det i reprise og slow-motion på sosiale medier etter kampen.

Andreas Pereira hadde en klart bedre 2. omgang enn 1. omgang, men før hvilen hadde han jo en stor sjanse, skapt helt på egen hånd ved teknisk briljans. Jeg registrerer dermed at omdiskuterte Pereira altså igjen bidro til en helt konkret målsjanse.

Daniel James bidrar også.

Jeg synes bare det så var så synd at vi ikke fikk satt ham opp enda mer mot Calum Chambers, etter at Arsenal-backen fikk et tidlig gult kort.

Vi slet igjen offensivt i deler av kampen, og Marcus Rashford led under det. Det er lett å innrømme at man gleder seg til Anthony Martial er tilbake. Kanskje mot Newcastle og i alle fall mot Liverpool.

Og dommeren? Vel, fotball er følelser og når man ser en kamp live, en kamp som denne, så mener nok de fleste at dommeren var svak. Det mente i alle fall min 15 år gamle datter, selv om jeg prøvde å fortelle henne at vi ikke alltid har det beste utsynet på tribunen, og at det er en viss massesuggesjon til stede blant cirka 70 000 United-fans på en kamp som denne.

Men jeg er jo enig, da.

Jeg aner ikke hvordan det var på tv, men fra tribunen så var det i alle fall mye rart, og Arsenals utligning – linjemannen vinket jo lenge før avslutningen. Det virket på meg også som om David de Gea så dette og egentlig ikke gikk helhjertet inn i duellen.

Det gjør det ikke noe enklere å godta.

Forresten – VAR – har den egentlig vært på vår side noen gang til nå? Korttidsminnet lenge leve, men føler de største avgjørelsene stort sett har gått mot oss til nå.

Så skapte vi enda en gang ikke nok, men mot slutten så var det fra min posisjon på tribunen tydelig at om det var noen som fortjente å vinne kampen – så var det oss. Og det sier jeg selv om Arsenal hadde en gigantsjanse som Victor Lindelöf fikk blokkert over.

Solskjær sa etterpå at han er fornøyd med seks av sju kamper til nå (West Ham var unntaket), og jeg følger ham delvis på det. Mot mulige topp seks-rivaler har vi nå seirer mot Chelsea og Leicester og 1-1 mot Arsenal.

Det er uttellingen i et par av de andre kampene som frustrerer. Kvaliteten, eller mangelen på kvalitet, har jeg snakket om før, og den var også synlig mot Arsenal.

Men når vi, med de utfordringene og manglene vi nå har i laget, faktisk vinner eller fortjener å vinne mot flere av våre rivaler, så må jeg bare gjenta:

Gi dette laget litt tid og tenk et par nøkkelforsterkninger, så kan mye fort falle på plass over hele banen.

PS! De som er mer opptatt av de store perspektivene må heller lese «Mine tanker etter West Ham» og kanskje spesielt «Mine tanker etter fem av tolv poeng». Det er, slik jeg ser, ingenting i det store bildet som har endret seg. De store konklusjonene er det fortsatt altfor tidlig å komme med.