Mine tanker etter Palace

Dag Langerød er ansvarlig redaktør i Supporterklubben, og skriver ned sine tanker før og/eller etter de fleste av Uniteds kamper.

Her er hans tanker etter lørdagens kamp.

Pressekonferansen mandag:

Jeg er i Manchester i forbindelse med tirsdagens kamp, og benyttet sjansen til å få med meg pressekonferansen mandag.

Den ga dessverre ikke de svarene man kunne håpe på.

Det var positivt at Van Gaal innrømmer at United er inne i en periode med dårlig form, og at han ikke messet videre på at «vi har vært best». Samtidig understreket han at laget er inne i en periode med så mange kamper at det er vanskelig å få trent noe særlig. Jeg tolket svaret dithen at det er umulig å vite om det snur mot CSKA – eller når det i det hele tatt kan snu. Snurt det så er det nok mer tilfeldig. Det høres overhodet ikke bra ut.

Jeg likte heller ikke at Van Gaal snakket om at Rooney hadde mer «kreditt» å gå på enn andre. Det tyder på at fortiden teller inn i laguttaket når det gjelder ham, og det er jeg direkte uenig i.

Følelsen etter lørdagen:

Jeg kan snakke om perspektiv. At det selv under Sir Alex var perioder hvor det lugget over tid, og at det tok nærmere sju år før han lyktes – til tross for en rekke store spillerkjøp underveis. Med dagens resultatfokus på 80-tallet ville Sir Alex vært skrevet ut av United-jobben nesten før han hadde begynt.

Jeg kan igjen nevne hvordan resultatene faktisk har blitt bedre. At United har gått fra 7. plass under David Moyes til 4. plass i fjor og at uansett hvor frustrerte man er så er United nå for første gang siden Sir Alex med i gullkampen etter 11 ligarunder.

Jeg kan påpeke at det bare er noen uker siden vi slo Liverpool, Southampton og Sunderland, og scoret tre mål i alle. Da var stemningen atskillig bedre, og jeg er ganske klar på at det er farlig å være svart-hvitt, altså at man lar seg prege altfor mye av enkeltkamper eller kortere perioder. Det svinger for de fleste her i verden.

Jeg kan også gjenta at vi har blitt et lag som tross alt dominerer de fleste kamper, og at forsvarsspillet vårt nå for tiden stort sett nå holder et meget høyt nivå.

Jeg kan trekke frem at Chris Smalling, under Louis van Gaal, har tatt skritt som gjør at han nærmer seg europeisk toppklasse, og at svært få andre managere i toppklubber har gitt unggutter så mange sjanser som Uniteds nederlandske manager har gjort.

Jeg kan trekke frem at vi stort sett også har levert varene mot de beste under nederlenderen.

Jeg kan også understreke at svært få i Premier League – egentlig ingen – reiser til Selhurst Park og leker seg. Det finnes få enkle kamper i ligaen.

Samtidig føler jeg egentlig at å gjenta dette blir som å sette alt på repeat.

Foran hver eneste kamp drømmer man om at det løsner offensivt, men Crystal Palace-kampen ble i stedet en påminnelse om at drømmer sjelden går i oppfyllelse. Som jeg skrev forrige gang: Det virker ikke heller som om det bare er små marginer som skiller det offensive fra å blomstre. Louis van Gaals svar mandag, om at han ikke kan garantere noe, gjør meg altså heller ikke roligere.

Det er fælt å si det, men mot Palace så var det hjemmelaget som leverte det vi United-fans egentlig ønsker. Det var mange offensive løp, det var knallharde dueller over hele banen, gjerne litt over streken. Det var perioder med høyt press, midtbanespillere som fylte opp i boks, uredde kantspillere som turte å gjøre ting på egen hånd og spillere som ikke var redd for å miste ball hvis det var en sjanse for at man kunne få et overtall ved å ta et offensivt valg. Det var en mer direkte stil. Det var fotball som fikk hjemmefansen til å tro. Oppsummert: Det vi selv egentlig ønsker.

Fra United fikk vi det samme som før, men med ett unntak: Vi slet mer defensivt. Vi trillet pasninger, utfordret sjelden, lette nesten alltid etter en støttepasning i stedet for å utnytte rom og det var altfor sjelden mer enn én eller kanskje to mann inne i 16-meteren når vi kom så langt.

Derfor hjelper det ikke å snakke om perspektiv eller at det har vært en viss utvikling både resultatmessig og på andre områder eller at vi faktisk er med i gullkampen. Det som presteres offensivt er for dårlig. Altfor dårlig.

Søndag kveld presenterte United.no en enkel oversikt som viste at United er på 89. plass av 98 lag i Europas fem beste ligaer når det gjelder avslutninger så langt i sesongen. Statistikk kan lyve, og nei, den forteller ikke at United har vært veldige effektive, som er bra, men 89. plass av 98!! Det sier veldig mye.

Det snakkes mye om «The United way», og jeg forstår det. Hvorfor ble du fan? Kanskje var det en far? Kanskje var det George Best eller Cantona eller Solskjær? Felles for alt var at United alltid, nesten uansett om tabellplasseringen var 8. plass eller 1. plass , har underholdt.

Akkurat nå gjør vi ikke det.

Uansett hva Louis van Gaal måtte mene.

Nå skal det sies at gode resultater også er underholdning, og selvsagt hadde en 1-0-seier mot City etter 3-0 i sjanser der gjort situasjonen hakket bedre. Akkurat som det hadde vært enklere å dra på jobb i dag om vi faktisk hadde tatt en ufortjent 1-0-seier mot Palace, som vi fort kunne gjort. Så stor var nemlig sjansen til Ander Herrera.

Samtidig ville ingen av oss latt oss lure av eventuelt 2 x 1-0. Prestasjonen mot City var i seg selv bra nok. Noe annet kan man ikke si etter full dominans og 3-0 i sjanser mot den engelske ligalederen. Samtidig var det et City som var der for å slås, uten sine to største stjerner, men vi tok ikke sjansen. Så hadde vi altså flaks som fikk poeng mot Palace. Jeg talte til 7-3 i sjanser til hjemmelaget.

Før kampen – og underveis – tenkte jeg at denne kampen kunne passe United. Rett og slett fordi jeg visste at Palace ikke kom til å legge seg bakpå. De vil fremover, de vil vinne og de tror de kan klare det mot de fleste. Derfor er hjemmelagets fans også så entusiastiske som de er.

Med fasit i hånd så passet det ikke United særlig bra. Det betyr, litt slemt oppsummert, at vi sliter mot lag som ligger dypt, men at vi også kan slite fælt mot lag som tør å angripe oss.

Det er ingen god følelse.

Aller verst er imidlertid følelsen om at vi er så ekstremt langt unna et positivt angrepsspill. Det meste av kreativiteten virker å være sugd ut av spillerne. Entusiasmen på benken er heller ikke stor. Jeg leste akkurat en bok om engelske managere, og Bournemouth-manager Eddie Howe sa noe som jeg nikket anerkjennende til. Han sa at han av og til reiser på seg og går ut på sidelinjen bare fordi han føler at fansen trenger det. Altså, det handlet ikke nødvendigvis så mye om å gjøre et avgjørende trekk, men det handlet om å lese situasjonen, fansen og forventningene. I den store sammenhengen er det bare en liten filleting, men tenk om Louis van Gaal plutselig stod på sidelinjen nå. For eksempel mot CSKA tirsdag eller når som helst – tenk på reaksjonen fra tribunen. Ville det gitt en effekt? Selvsagt.

Så klarer jeg ikke å slutte å tenke: Er manageren så sterk at ingen andre når frem med innspill? Da tenker jeg på stilen. Er dette Van Gaals greie ene og alene?

Det har stått at nøkkelpersoner blant spillerne, Rooney og Carrick, spurte Van Gaal om å endre til den tidligere vellykkede kontrings-taktikken borte mot Arsenal, men at de fikk nei. Men er det virkelig slik at Van Gaal bare turer på uansett? Har ikke Ryan Giggs noe han skulle ha sagt? Stuivenberg? Er de bare ja-personer? Eller er det slik at systemet virker på trening, men bare ikke i kamp. Morgan Schneiderlin sa etter helgas kamp at United scoret en rekke fantastiske mål på trening. Det kan være noe han bare må si, men jeg utelukker ikke at det er sant.

Det må jo være en grunn til at vi fortsetter uke inn og ut på samme måte. Uansett om Van Gaal overkjører alt og alle i stildiskusjonen, så skal det sies at det mot Palace var tydelig at sjefen selv ikke var fornøyd. Det så man på antall ganger han ristet oppgitt på hodet og på alle endringene han gjorde utover i oppgjøret. Rooney ned som venstre kant, Martial frem, Herrera tilbake på midtbanen og Fellaini inni i 10er-rollen, i tillegg til byttene av en høyreside som ikke var veldig god. Selvsagt kom alle endringene fordi han ikke var fornøyd.

Kanskje er det bare marginer som skiller fra at spillerne klarer å løse floken, men det virker ikke slik. Det virker som om det har låst seg. Ikke minst mentalt. Og derfor er perioden vi nå er inne i ganske ille. Hvorfor? Jo, fordi jeg merker at utålmodigheten tar flere og flere. 4. plass – fire poeng bak ligalederen – er ikke bra nok. Det forventes mer. Det forventes mer «The United way».

Min følelse er også at engelske fans, som normalt sett er mer tålmodige enn skandinaviske fans, også begynner å bli utålmodige. Jeg forventer ingen buing, men om fansen mister troen, angrepsspillet fortsetter å være dårlig og United havner enda 3-4 poeng unna ligalederen så er man inne i en spiral hvor vi kommer til å få det som nå nesten hver eneste uke. Som nå betyr en hverdag fylt med negativitet og frustrasjon, og da skal man være en ekstremt sterk leder hvis man som manager skal klare å snu dette internt – eller er en Ed Woodward som faktisk skal stå imot presset utenfra. Van Gaal takket mandag for støtten, ba om fortsatt støtte og har rett i at det er enklere for spillerne, som er de som må prestere, støttes.

Én person sa til meg i helga at han heller vil tape 2-3 og spille offensiv fotball enn å drive på som nå. Jeg er usikker på om det gjelder alle. For å si det på en annen måte. Jeg tror det ville vært like mye klaging om United hadde ligget på 8. plass – ytterligere noen poeng bak City – men hadde spilt mer spennende fotball. Vi ønsker i pose og sekk.

Etter 0-0, 0-0 og 0-0 så får vi imidlertid verken eller.
Det må bli bedre. Ellers er United ute av gullkampen før de fleste av oss begynner julehandelen.

Det føles som om Uniteds problem i størst grad handler om systemet, ikke enkeltspillerne, men noen kom faktisk godt ut av det lørdag.

David de Gea reddet oss.

Og selv om Anthony Martial slet mer enn vi er vant til, så kunne han altså hatt to målgivende til pause. Han burde egentlig hatt det.

I tillegg gjorde Jesse Lingard et godt innhopp igjen. Juan Mata skal ikke ha altfor mange svake kamper til før jeg tror Lingard får sjansen fra start også i ligaen.

Ashley Young skal også ha ros for prestasjonen som høyreback, og jeg blir ikke overrasket om han sendes utpå som venstrekant ganske så raskt. Fordi han gjorde en så nyttig jobb der i fjor, og fordi United må forsøke å løse angrepsfloken.

Wayne Rooney viste på pasningen fra Martial hvorfor han ikke er den altfor mange ønsker på topp lenger, men totalt sett var dette egentlig en grei nok kamp av United-kapteinen. For andre kamp på rad ble han imidlertid fjernet fra spissrollen underveis, og jeg kan ikke tolke det på noen annen måte enn at det må nærme seg et bytte fra start av i en kamp også.

Matteo Darmian og Juan Mata slet veldig, mens resten var omtrent som ventet i min bok.

Neste kamp: CSKA hjemme

Det er en kamp som må vinnes. Det er en kamp hvor forventningen er at vi både dominerer og skaper sjanser. Rett og slett fordi vi fans trenger det og fordi vi trenger det for å ta tre poeng som fort blir veldig avgjørende for om vi skal klare å avansere.

Jeg har også stor tro på seier. Jeg har skrevet det flere ganger før at jeg hele tiden har tenkt minst ett poeng i Moskva (som vi fikk) og så 2 x hjemmeseier mot CSKA og PSV. Slik tror jeg også det går.

Jeg har imidlertid ingen stor tro på at det plutselig løsner offensivt. Jeg ser for meg en 2-0- eller 2-1-seier, etter noen ok perioder, men også lange perioder med mer av det samme mot det vi vet er et godt organisert CSKA.

Jeg håper imidlertid at det løsner. Veldig. Det gjør jeg foran hver eneste kamp. Fortsatt. Jeg har nemlig ikke gitt opp. Det er det heller ingen grunn til. Selv om vi må bli bedre offensivt er ikke alt helsvart. Det er det aldri. Det kan være greit å huske på når man er som mest frustrert for tiden.