– Har levert mer enn nok til å fortjene å lede United mot neste mål

Ingen, absolutt ingen, vet om Ole Gunnar Solskjær og teamet hans er gode nok til å ta United helt til topps i Premier League.

Sannsynligvis klarer han heller ikke det, siden vi snakker om et toppnivå som er ypperste verdensklasse og konkurranse med et par managere som er anerkjent som verdens beste.

Det ligger i bunn.

Men det endrer ikke noe på at jobben for denne sesongen nå er gjort, og det er levert fra spillerne, Ole Gunnar Solskjær og trenerapparatet.

Noe annet er det ikke mulig å si, mener jeg.

Jeg har sett at noen korrekt nok har påpekt at 66 poeng ikke er ett eneste poeng mer enn i forrige sesong, men da spør jeg: Hvor mange poeng hadde vi da vi tok ligagullet i Treble-sesongen? Hvor mange poeng hadde Leicester da de vant ligaen?

Eller for å si det på en annen måte: Hvem tror virkelig at Leicester da eller Ferguson i mai 1999 brydde seg om antallet poeng?

Hvis vi hadde tatt 5. plass med ti poeng mer denne sesongen – hadde det vært bedre? For tre år siden så ville nemlig 76 poeng (ti mer enn vi fikk nå) og 30 plussmål gitt 5. plass.

Selvsagt ville ikke det vært bedre.

Når du spiller i en serie handler det om å være best mulig sammenliknet med de andre, og før denne sesongen så visste alle med litt innsikt eller edruelighet at vi var sjanseløse på å hente inn Liverpool og Manchester City allerede nå. Avstanden var for stor.

Derfor var målet videre utvikling, topp fire og en plass i neste års Champions League. Om mulig, gjerne også et trofé på vei.

Før Europa League-sluttspillet starter er det levert på det viktigste i den målsettingen, og da fortjener de som leverte dette ros og anerkjennelse fra alle United-supportere.

Så kan noen også si at: «Ja, men vi havnet 33 poeng bak Liverpool».

Det er også helt korrekt, og den avstanden har gått fra 31 poeng i fjor til 33 poeng denne sesongen.

Samtidig er litt av det perspektivet at Manchester City, Chelsea, Tottenham og Arsenal alle har havnet enda mer på etterskudd mot Liverpool en vi denne sesongen. Sånn sett kommer vi faktisk ok ut av det.

Det er likevel ikke dette som er det viktigste.

Det aller, aller viktigste er som alltid utviklingen, og da mener jeg at man velger å være blind eller vrang hvis man ikke aksepterer at pilene nå over mange måneder har pekt rett vei for Uniteds del.

Jeg vet at det er noen United-supportere som har slitt med å godta, og fortsatt ikke godtar, at Solskjær fikk jobben, blant annet fordi han egentlig ikke hadde de nødvendige resultatene eller trener-erfaringen som de mener at en United-trener skal ha.

Jeg vet også at noen misliker Molde, mener sterkt at han der burde fremstått på en helt annen måte i Babacar Sarr-saken eller også sterkt misliker Solskjærs agent, Jim Solbakken, noe som igjen fører til at de ikke liker United-manageren.

Det må folk gjerne få gjøre.

Det endrer likevel ikke på det som er levert.

3. plass. Bare én eneste gang på de seks foregående sesongene etter at Sir Alex ga seg har vi vært i topp 3.

Vi er ubeseiret i Premier League etter 22. januar. Ingen andre lag kan vise til det samme.

Vi har tatt 32 poeng i ligaen etter 22. januar. Ingen andre lag kan vise til det samme.

Vi har scoret 108 mål denne sesongen. Det er det meste i en enkeltsesong siden Sir Alex Ferguson var manager.

Vi slapp inn 18 færre baklengsmål i ligaen denne sesongen enn den forrige. Det betyr at vi gikk fra defensivt å være på nedre halvdel av Premier League-tabellen til å være 3. best.

Utvikling, utvikling, utvikling, utvikling, utvikling, altså.

Siden 1. februar har vi sluppet inn 12 mål på 20 kamper. Det er mindre enn halvparten av målene for eksempel Liverpool har sluppet inn på færre kamper enn oss i samme periode. Ingen har heller sluppet inn færre mål enn oss i Premier League i samme periode.

Mer positiv utvikling, altså.

Men la oss ta en liten avstikker fra fakta til følelser.

Kjenn noen sekunder på følelsen du nå har som United-supporter, og den vil fortelle deg veldig mye. Den gjør i alle fall det for meg.

Jeg sitter nå med følelsen av at vi også kan vinne Europa League.

Jeg var langt i fra like sikker på det etter 0-2-tapet hjemme mot Cardiff i siste kamp forrige sesong.

Det kan selvsagt også havarere allerede i kvartfinalen, siden sluttspillet der spilles over enkeltkamper grunnet coronasituasjonen, men jeg blir ikke veldig overrasket om vi vinner den turneringen.

På vårt beste har vi i alle fall en brukbar sjanse.

Fra før av har vi altså nå 3. plass i Premier League og semifinale i ligacupen og FA-cupen i lomma.

Forrige sesong så ble vi nummer seks, og følelsen min etter den sesongen var som nevnt langt i fra så god som nå.

Sesongen før det igjen så ble vi nummer to under José Mourinho, og selv om jeg og andre håpet på en videre positiv utvikling så var det etter en helt annen vinter og vår spillemessig enn det vi nå har fått. De tok dessverre heller ikke lang tid den sommeren før vi skjønte at det var skjær i sjøen for portugiserens prosjekt.

Så er det som nevnt svært usikkert om Ole Gunnar Solskjær kan ta United fra 66 poeng til 90-100 poeng på tabellen – noe som trolig trengs for å ta ligagull igjen, noe som åpenbart må være målet for verdens kanskje største klubb.

Men ingen vet heller at han ikke klarer det. Svaret får vi først senere. Og han har foreløpig gjort mer enn nok til å fortjene sjansen til å prøve seg.

Jeg tror ikke jeg er alene om å se det på denne måten, men selv om man ikke vet svaret på om Solskjær tar oss resten av veien dit vi vil så betyr det ikke at man kan garantere at det er alternative managerløsninger der ute som er bedre.

Det at vi er usikre på fremtiden kan ikke ta fra ham eller de andre noe av det som har vært levert.

La oss gå tilbake til fakta igjen.

Kjøpene har vært gode, og i Bruno Fernandes’ tilfelle direkte fantastisk.

Daniel James kom billig fra Championship, men ble veldig viktig gjennom en vanskelig høst. Aaron Wan-Bissaka og Harry Maguire har tross en del «skjønnhetsfeil» vært sentrale i et forsvar som nå sterkt nærmer seg et baklengs-nivå som må til for å ta titler.

Fernandes har rett og slett vært magisk, selv om han ble tydelig sliten i de siste kampene.

Jeg så selv alle hans kamper denne sesongen i Sporting Lisboa før han kom til Manchester, men han har faktisk vært enda bedre for oss enn han var for dem.

Så godt som alle spillere har faktisk blitt eller vært bedre i mye av sesongen, selv om det er lett å erkjenne at bredden virket tynn da vi etter coronapausen egentlig valgte å fokusere på en førsteellever for å tette luka og klare topp fire.

Det ga en nedtur i FA-cupsemifinalen mot Chelsea, men det ga en gedigen opptur i ligaen – en opptur som trolig betyr enormt for hvilke muligheter vi får til å forsterke førsteelleveren og stallen videre i sommer.

LES OGSÅ: 
BJARTE VALENS KOMMENTAR: – Solskjær har gitt disse to hvert sitt ess i ermet

Totalt har 12 egenutviklede spillere også vært på banen i Premier League. I løpet av søndagens avgjørende kamp mot Leicester brukte Solskjær sju spillere med bakgrunn fra eget akademi.

Det er ikke noe mål i seg selv å bruke unge spillere hvis de ikke er gode nok, men flere av våre egne har altså vært sentrale når United har tettet luka på 14 poeng til Leicester og også passert dem.

Flere av våre egne har vært sentrale når vi siden 1. februar har tatt flest poeng i Premier League.

Mason Greenwood er 18 år, Brandon Williams er 19 og Marcus Rashford er faktisk fortsatt bare 22, for å nevne tre av dem som jeg tror vi vil se en del av fremover.

United hadde i snitt den yngste førsteelleveren i Premier League denne sesongen.

Det betyr, hvis kortene spilles riktig, at det er håp om videre utvikling for de fleste av gutta.

Selv gleder jeg meg like mye over alle samtalene med de som har vært innenfor dørene på treningsfeltet det siste året.

Uten unntak så snakkes det om et helt annet miljø og en klubb som nå sammen fra akademiet og opp til førstelaget jobber mot samme mål.

Der en av våre tidligere managere ønsket mer skille har Solskjær og teamet hans lyktes med å skape samhold, også på tvers av gruppene og ulike aldre.

Jeg er ingen fotballtrener, men det er å lett å innbille seg at det betyr noe, at det gir positiv verdi i en klubb som jager utvikling.

For meg er dette også et soleklart pluss i Solskjærs bok.

Det er mange som mener mye om Ole Gunnar Solskjær og teamet hans taktisk, men er det et tegn på taktisk inkompetanse at man vant begge ligakampene og en cupkamp mot Pep Guardiola, av mange omtalt som verdens beste manager? Er det et tegn på taktisk inkompetanse at man vant begge ligakampene og en cupkamp mot Frank Lampard, selv om man tapte FA-cupsemifinalen?

Solskjær, teamet hans og spillerne tok seks av seks mulige poeng mot Brendan Rodgers og fire av seks mulige poeng mot José Mourinho. United spilte fire kamper i ulike turneringer mot den kloke Wolverhampton-manageren Nuno Espirito Santos uten å tape.

Så ble det bare ett av seks mulige poeng mot Liverpool, men United var i alle fall ett av seks lag som tok poeng fra Liverpool. United var faktisk også det eneste laget som tok ligapoeng fra Liverpool frem til februar.

Bortetapet mot Liverpool var Uniteds eneste ligatap mot noen av de andre topp seks-lagene.

Jo da, selvsagt er det mange enkeltavgjørelser man kan være uenig i, jeg mente for eksempel selv at United burde hvilt flere av de beste i den nevnte cupsemifinalen mot Chelsea – siden belønningen for å lykkes i ligaen – var så mye større.

Vi kan diskutere enkeltbytter og noen taktiske valg eller aller mest hvorfor så det ut «sånn» i den kampen og «slik» i en annen kampen, men sånn er det da for de aller fleste lag, uansett om manageren heter Pep, Jürgen, Mauricio, Antonio eller Ralph.

United tok til slutt totalt 23 av 30 mulige poeng mot de andre topp seks-lagene. Pep Guardiola, av mange regnet som verdens beste trener, tok 13 av 30 mulige poeng.

Uniteds akilleshæl, det man kan ta Solskjær og gutta for, var kampene mot de svakeste. Der fant de ikke gode nok løsninger.

I alle fall lenge.

På de ti første kampene denne sesongen, fra august til og med jula, mot de ti lagene som endte mellom 11. og 20. plass på tabellen tok United ekstremt svake 9 av 30 poeng. Målforskjellen mot ligaens ti svakeste lag var negativ – 11-14.

Det var fryktelig svakt, og hadde det fortsatt sånn så ville de fleste av oss enkelt innsett at det måtte et managerskifte til.

Men som denne saken allerede har vist.

Det fortsatte ikke sånn.

Og det er nettopp det som er essensen i det meste med dette United-laget akkurat nå. Det er utvikling, og den går riktig vei.

Fra og med 1. februar møtte vi nemlig åtte av de ti dårligste lagene på ny, men da tok vi 18 av 24 mulige poeng, tapte ingen av kampene og den negative målforskjellen på 11-14 på de ti første kampene mot disse lagene ble snudd til 20-6 på de åtte siste kampene.

Positiv utvikling igjen, altså.

Så er spørsmålet jeg tror alle stiller seg: Kan vi levere like godt mot de beste neste sesong? Og kan vi bli så stabilt gode mot de dårligste som vi har vært det siste halve året?

Antakeligvis ikke, siden det krever noe ekstraordinært å nå den stabiliteten, og det må leveres på det i en sesong hvor dette mannskapet også skal forsøke å levere i Champions League.

Ingen rom for feilskjær, altså.

Vi vet imidlertid ikke hvordan dette går.

Det vi imidlertid vet er at Uniteds toppnivå det siste halvannet år med Ole Gunnar Solskjær har vært høyt. Det er derfor United stort sett har levert mot de beste under Solskjær både i 2018/19- og 2019/20-sesongen.

Selv er jeg spent på om David de Gea (eller Dean Henderson) kan ta et steg slik at vi igjen sitter med Premier Leagues beste keeper neste sesong.

Jeg er spent på om Aaron Wan-Bissaka neste sesong kan fortsette den fremgangen som var så tydelig offensivt midtveis i denne sesongen, selv om han har slitt med det i de siste kampene.

Så er det lett å innrømme at selv om vi holdt fem nuller på elleve kamper etter oppstarten, så følte jeg litt for ofte at Victor Lindelöf og Harry Maguire ikke helt hadde kontroll.

Jeg forstår de som setter spørsmålstegn ved begge de to stopperne våre, men samtidig tror jeg at man kan komme veldig langt med et godt drillet forsvarsspill og det er altså bare ett eneste lag i hele Europa som har holdt flere nuller enn United denne sesongen.

Forsvarsspillet vårt i februar og mars frem til coronapausen var også veldig godt, mye bedre enn de siste ukene, men jeg tror at spørsmålene rundt stopperparet vil være der også gjennom det meste av neste sesong, siden jeg er usikker på i hvilken grad det blir innkjøp der i sommer.

Jeg synes også det har vært altfor enkelt å stå høyt mot oss de siste ukene. Beina og oversikten til Paul Pogba og Nemanja Matic har ikke alltid vært bra nok og risikovurderingen har ikke alltid vært den beste, spesielt ikke på egen halvdel.

Samtidig er jeg usikker på i hvilken grad det skjer som følge av coronakrisen, en spesiell periode og ikke minst noe slitne bein og hoder.

Jeg tror i alle fall selv at det blir feil ikke å erkjenne at alt vi har sett i juni og juli fra alle lag skjer etter og i en unormal periode. 

Samtidig er jeg usikker på hvor normal neste sesong blir, siden denne sesongen og den neste glir inn i hverandre.

Så blir altså utfordringen om United blir gode nok til å slå også de dårligste nå som vi neste sesong skal ut i tøffe Champions League-kamper, noe som betyr at rulleringen i troppen må skje på tvers av Premier League-kampene og spillet i Europa, ikke bare i Europa League som i en del av denne sesongen.

Hvordan vi håndterer det vil avgjøre mye.

Det er neste del av veien for Solskjær og teamet, og vi får en enorm test på kvalitet, bredde, taktisk kløkt og stabilitet.

Akkurat nå er en del av oss fornøyde, men ingen vil være fornøyd om vi kommer til jula og Boxing Day på en 8. plass, sju poeng bak 4. plassen, som vi gjorde det til jula i sesongen vi akkurat spilte ferdig.

Det blir et av de neste målepunktene nå.

Først: Hvilken støtte får Solskjær og trenerteamet på overgangsmarkedet?

Så: Hvordan ser det ut neste sesong, ikke etter seriepremieren, ikke etter andre eller tredje ligakamp, men når alt har fått satt seg og vi kommer et godt stykke inn i sesongen.

Nærmer vi oss City og Liverpool?

Faller vi bakpå, og blir passert av noen av Chelsea, Tottenham og Arsenal igjen?

Selv er jeg, som du som leser sikkert forstår, ganske så komfortabel med situasjonen.

Inntil det motsatte er bevist så tror jeg Jadon Sancho blir United-spiller.

Da vil vi, tross fin form fra Mason Greenwood gjennom sommeren, tette det største hullet vi hadde, ute på høyrekanten. Med en mulig Sancho så vil vi også ha fylt på med enda en verdensklassespiller, noe jeg ikke er i tvil om at en motivert Sancho vil bli.

Vi har sett samspillet mellom Bruno, Rashford og Martial på sitt beste ute mot venstre, og jeg ser for meg at Sancho på høyresiden vil utgjøre en stor forskjell for dette laget.

Så er jeg spent på hvilke andre valg som gjøres. Jack Grealish? En ren spydspiss (jeg mener nei)? En midtstopper?

Samtidig må oppryddingen ellers også fortsette, og jeg er nesten like spent på det som hvem som kommer inn.

Spillere som Phil Jones, Marcos Rojo, Alexis Sánchez og kanskje også Diogo Dalot, Andreas Pereira og Jesse Lingard kan i skrivende stund alle fall ikke forvente mye spilletid neste sesong, men så er spørsmålet hvor mange av dem som er innstilt på å trolig gå ned i lønn for å få spilletid et annet sted.

Like viktig er hvem av dem som er villig til å godta kun å være en reserveløsning. Fornøyde benkeslitere er også viktige.

Noen salg her kan gi noen titalls millioner inn, og ikke minst åpne opp for flere muligheter i lønnsbudsjettet.

Jones, Rojo og Lingard har vel alle cirka 80.000 pund i uka, noe som betyr at de tre alene får utbetalt 12 millioner pund i året av United. Alexis Sánchez alene håver inn cirka 18 millioner pund i året, så det er altså snakk om betydelige utgifter som jeg tror United ønsker å få ned ytterligere hvis det skal komme flere nye inn.

Personlig tror jeg at den korte opptreningen i samlet gruppe før oppstarten etter coronaviruset og påfølgende fokus på én ren førsteellever ga dårligere rammebetingelser for en del av de andre.

Jeg utelukker derfor ikke at for eksempel Fred, Scott McTominay, Daniel James og kanskje også et par av de andre viser seg i bedre form igjen fra september og utover høsten.

Jeg tror i alle fall at det blir for lett å si at det vi så nå i juli fra de nest beste – på tampen av en veldig merkelig periode på slutten av en veldig merkelig sesong – blir den nye virkeligheten.

Vi trenger imidlertid mer kvalitet og mer bredde.

Så får vi se hvordan Ole Gunnar Solskjær og trenerteamet klarer å bygge dette videre, hva han får ut av spillerne sine.

Foreløpig har han fått fire nye spillere av ledelsen, noe som faktisk er ganske så lite.

Det er i alle fall lett å vise til at Pep Guardiola og Jürgen Klopp trengte mye mer enn det før de gikk helt til topps, selv om Pep hadde en fordel ved at City hadde bygget etter hans spesifikasjoner i god tid før han faktisk ankom Manchester.

Jeg tror vi må være tålmodige før vi igjen er helt der oppe, men med Bruno og ett eller flere gode offensive kjøp i sommer så er det lov å håpe på bedring mot lavtliggende, svakere lag, samtidig som vi får nok drypp også neste sesong av det beste fra de siste månedene mot de andre gode.

Så får vi telle opp etter hvert for å se om det da er godt nok.

PS: Uniteds Premier League-vinnende lag i Treble-sesongen tok 79 poeng, noe som ville gitt 3. plass 20 poeng bak Liverpool på tabellen denne sesongen. Leicester vant ligaen i 2015/16 etter 81 poeng, noe som også ville gitt 3. plass denne sesongen.

Om Dag Langerød

Ansvarlig redaktør i Supporterklubben, Dag Langerød, skriver ned sine tanker i forbindelse med de fleste United-kamper eller andre store begivenheter rundt klubben.

Ønsker du å lese flere av kommentarene hans så ligger de alltid i menyen. Du kan få oversikten her.