Ansvarlig redaktør i Supporterklubben, Dag Langerød, skriver ned sine tanker i forbindelse med mye av det som skjer i United.
Her er hans vurderinger etter Newcastle-kampen.
Mine tanker etter Newcastle
Nei, løsningen er ikke å sparke Ole Gunnar Solskjær. For meg vil det i så fall være et signal om at veldig mye håp for fremtiden er ute.
Annonse
I alle fall hvis det skjer nå.
Samtidig er det lett for alle å være samstemte i at det vi så mot Newcastle var altfor, altfor, altfor dårlig. Motstanderen er en av de åpenbare dumpekandidatene denne sesongen, og vi tapte mot dem.
Det sier det meste om United akkurat nå.
Før avspark sa min 13 år gamle datter at dette enten ender 1-0, 1-1 eller 0-1. Det sier veldig mye om hvordan vi har fremstått etter at hun denne sesongen har sett alle kampene sammen med meg.
Jeg svarte at hun skulle vært født i 1996 – ikke i 2006 – så hun hadde fått med seg våre beste år som United-supportere.
Jeg klarte ikke å gi noe prognose for når det kommer til å gå bedre igjen.
Newcastle-kampen viste igjen at:
* Formen vår er svak. * Poengfangsten er altfor dårlig. * Angrepsspillet er fraværende. * Skadesituasjonen er forferdelig.
Annonse
Og da blir det mange «hvorfor».
* Hvorfor ser det ut som det gjør, spesielt offensivt? * Hvorfor likner vi ikke mer på oss selv fra de gode periodene? * Hvorfor ser vi egentlig ingenting fra de gode periodene? * Rashford som spiss igjen? Må da være bedre med ham ute på kant og Greenwood fra start? * Hvorfor tviholder Ole Gunnar Solskjær på 4-2-3-1 da det vel åpenbart fungerte bedre med en mer positiv 4-3-3? * Og ikke minst, hvorfor tviholder han på dette da det virker åpenbart at de defensive midtbanespillerne våre ikke akkurat er fantastiske og den viktige 10eren vår heller ikke er på toppnivå. * Hvorfor var vi så redde – eller direkte feige – i offensiven mot Newcastle? * Hvorforgår det så tregt og så mye på tvers? * Hva er det med de cornerne fra høyresiden som fluktes rolig slik at keeperen kan plukke dem enkelt hver gang? * Hvorfor «står» vi angrep? Hvor er de samtidige løpene? * Hvorfor klarer vi så godt som aldri å true bakrom, slik de fleste lag med respekt for seg selv klarer?
Marcus Rashford slet igjen, og jeg skulle gjerne dyttet ham ut på kant fra start av og gjennom hele kampen. Han er en av våre beste, en av de som kan utgjøre en forskjell så da må vi bruke ham i en posisjon hvor han kanskje kan få ut noe av potensialet sitt. Det gjør han ikke nå. Som midtspiss.
Fred var dessverre svak nok en gang da han fikk en sjanse fra start, og det er umulig ikke å tenke at han dessverre bare er en bom – selv om en del år innen fotballen har lært meg at man aldri skal si aldri.
Juan Mata slet igjen med å utgjøre en forskjell, 1. omgangen mot Southampton er vel hans eneste virkelig gode omgang denne sesongen, Andreas Pereira var som alltid involvert i et par ting, men var totalt sett svakere i denne enn et par av de tidligere kampene.
Men aller verst var som nevnt den totale mangelen på egen offensiv.
Som sportslig ansvarlig er det åpenbart at Ole Gunnar Solskjær må ta en stor del av skylda for at utviklingen er så negativ. Spesielt når det gjelder den nærmest grenseløse tiltroen til at 4-2-3-1 (ja, jeg vet at dette er mest tall, men dere skjønner hva jeg vil) er det beste for oss – selv med over halve laget ute med skader. Og spesielt når det over flere kamper har vært indikasjoner på at det har låst seg i det offensive spillet – uten at vi ser antydning til en endring.
Annonse
Jeg har ikke svaret på spørsmålene jeg stilte over.
Solskjær har åpenbart heller ikke det, ikke foreløpig, men er det én ting jeg er sikker på så er det at verken han eller spillerne vil at det skal se ut som det faktisk gjør.
Det skal uansett være mulig å skape mer enn to store sjanser mot West Ham og én stor sjanse mot Newcastle. Noen trekker frem både Europa League-kampene og ligacupen, men for meg blir det vi gjør med reservene et sidespor. Utfordringen – nøkkelen – ligger i det vi ser med førstelaget.
Alle de involverte må ta skylda.
Solskjær kan riktignok ikke dytte ballen i mål for spillerne, det er heller ikke han som spiller ballen sideveis eller bakover i banen, det er ikke han som misbruker store sjanser eller straffespark i kamp etter kamp, men Solskjær er ansvarlig for at det ikke ser bedre ut.
I mine øyne handler nedturen i hovedsak om to ting: 1) En tropp fullstendig blottet for selvtillit etter en god porsjon marginer imot i innledningen, altså det mentale, og 2) en tynn tropp som ikke har vist seg så god som man håpet når skadene kom. Kort sagt: Manglende kvalitet. (som jeg har nevnt før)
Og da er hovedspørsmålene: Hva må til for at det skal endre seg?
På kort sikt:
Jeg tror det er så enkelt som at flertallet av de skadde spillerne må tilbake.
Vi visste at vi var tynne før sesongen, og seks av de ti utespillerne som var tiltenkt en rolle i førsteelleveren denne sesongen var ute med skade mot Newcastle. Tre bak, én på midten og to foran.
Jeg står fortsatt på at en ellever med De Gea – Wan-Bissaka, Lindelöf, Maguire, Shaw – McTominay, Pogba – James, Lingard, Rashford – Martial er topp fire-materiale.
Annonse
Men De Gea – Dalot, Tuanzebe, Maguire, Young – McTominay, Fred – Pereira, Mata, James – Rashford er ikke det.
Så vi trenger noen av de skadde spillerne tilbake, og de fleste av dem kan vel kanskje være tilbake til Liverpool-kampen etter landslagspausen.
Vi trenger også en opptur, uansett om det er et skudd som går via to spillere før det går i mål.
Selv om Liverpool-kampen er ekkel, fordi nivåforskjellen virker å være så stor som den er for tiden, så er det til en viss grad ikke den verste kampen nå. Tap vil være mer som forventet. Tap var også det vi forventet i februar, men da var vi nærmest seier i en 0-0-kamp. Seier eller også poeng vil være positivt. Lite å tape. Mye å vinne.
Jeg er mer bekymret for Norwich-kampen i ligarunden etter der igjen. Det er jo de kampene vi må vinne.
På lengre sikt:
Ole Gunnar Solskjær skal ikke sparkes verken nå, etter Liverpool eller i november eller desember.
Vi må ha is i magen.
Avstanden opp til topp fire er faktisk bare fem poeng, og sannheten, mener jeg (og jeg tror også United gjør det) er at vi faktisk var best i de fire første kampene, før vi også så slo Leicester etter en solid defensiv i kamp fem.
Deretter kom en svak West Ham-kamp, en ok Arsenal-kamp hvor vi kjempet og prøvde, men ikke evnet nok til å vinne, før det ble nok en svak kamp nå.
Så nei, alt har ikke vært elendig, selv om Newcastle og West Ham var det og poengfangsten har vært det.
Jeg har fortsatt ikke fått noen indikasjoner fra mine kontakter på at det skal være noe spilleropprør eller at Solskjær selv har fått nok, at han skulle gi seg, og da kan jeg ikke annet enn å stole på den informasjonen jeg selv sitter på – og den er litt det samme som The Times skriver om tirsdag – ledelsen forstår at dette vil ta tid, at skadene har ødelagt og stiller seg bak ham.
Annonse
Men hvis Solskjær faktisk skulle få sparken tidlig i høst, som jeg har registrert at noen tror, da er det faktisk nesten ikke håp slik jeg ser det, fordi vi da har eiere og en ledelse som sparker i gang et langtidsprosjekt for så å reagere med en gang det blir motgang.
Og det uten at de faktisk har gravd så altfor dypt i lommene for å støtte managerne på overgangsmarkedet, slik vi har sett i de siste vinduene.
Så er jeg helt enig i – som jeg selv har sagt før – at vi ikke vet om Solskjær er rett mann. Han hadde ikke hatt jobben hvis det ikke var for sin egen forhistorie i United og den gode starten i fjor, men personlig rister jeg på hodet av dem som mener at han, etter drøye 300 kamper som manager på ulike nivåer, ikke kan fotball eller ikke har en stil.
José Mourinho var verdens beste manager til å organisere sine lag, sette opp et forsvar, nulle motstanderen, men det var svært sjelden vi så veldig trygge ut bakerst da han var hos oss.
Er det Mourinho og teamet som da plutselig ikke har peiling eller er dette mer komplisert enn mange vil innse?
Når Brighton spiller ut Mauricio Pochettinos Tottenham i helga eller de også taper mot Newcastle som de gjorde, er det fordi argentineren plutselig er blitt en dårligere fotballtrener?
Er det så sikkert at Uniteds problemer skjer fordi vi har en manager eller et team som ikke har peiling? Eller kan det være mer sammensatt?
Vi liker å se på oss selv som et storlag, men har to topp fire-plasseringer etter Sir Alex. Vi har slitt i store perioder nesten sammenhengende siden 2013. Uansett manager. City, Liverpool, Chelsea og Tottenham har alle jevnlige topplasseringer i en helt annen grad enn United. Chelsea og City har også flere ligagull siden 2014, og en annen klubbkultur enn det vi har nå.
Arsenal er på «vårt» nivå de siste årene. Forrige sesong gikk de 22 kamper ubeseiret ganske så tidlig med Unai Emery, før de plutselig begynte å tape jevnlig – spesielt på bortebane. Var det han som ble dårligere?
Jeg vet noen av dere liker å telle med de svake kampene også mot slutten av forrige sesong under Solskjær, men dette nye prosjektet, oppryddingen, planen – den begynte i sommer. Den er åtte ligakamper gammel.
Man sparker faktisk ikke en manager så tidlig.
Selv ikke Glazers gjør det. Tror jeg.
Mourinho røk i desember, etter 17 ligakamper i sin tredje sesong og da vel i større grad på grunn av det giftige miljøet som gjennomsyret klubben enn resultatene.
Jeg kan ikke tenke meg at det skjer med det nåværende trenerteamet, selv om det garantert de neste ukene vil komme enkeltsaker fra journalister om at «noen» eller «enkelte» i spillerstallen skal være misfornøyde med Solskjær, treningsopplegget eller annet – noe som faktisk er naturlig når resultatene uteblir. Det vil alltid være agenter eller enkeltspillere som mener de kan like mye eller mer enn de som styrer.
Det vil alltid være kilder som gir noe som avisene kan slå opp, uansett hvor tett på maktens sentrum de faktisk er.
Jeg snakket selv med agenten til en spiller som ikke var i førsteelleveren mot slutten av forrige sesong. Tilbakemeldingen var at Solskjær ikke var tøff nok med spillergruppa. Det kan være sant, men det kan også være den umiddelbare, frustrerte meningen til en som mener han burde spilt og at han sitter med løsningen.
Akkurat som at en del av dere som leser dette også føler at dere sitter med løsningen: «Bytt system, pensjoner Matic, få bort Fred, få i alle fall bort Young, sett innpå alle ungdommene med en gang og spill mer offensivt. Det er jo ikke vanskelig.»
Skulle Solskjær ryke så vil det i så fall være snakk om å hente en Allegri, en Pochettino eller en eller annen som vil kreve sine spillere, sine milliarder til disse spillerne og sin kurs og da er vi tilbake til start igjen – med noe som heller ikke er garantert suksess.
Og det følgende er ekstremt viktig: Vi starter da på nytt igjen i en struktur (eiere/ledelse) som med Moyes, Van Gaal, Mourinho og da også Solskjær ikke har lyktes, med en ny plan og det som garantert blir kortsiktige løsninger – løsninger som ikke garanterer noe som helst.
Kanskje hadde det vært løsningen: Gi alle managere seks-åtte måneder. Uten veldig klare tegn på bedring, uansett prestasjoner eller skader eller utgangspunkt, så er det bye-bye – helt til vi eventuelt skulle treffe.
Jeg er ikke der.
Jeg vil se hvordan dette går hvis vi gir det den tiden det må få – selv om vi nå sliter offensivt.
Det vi har fått er en manager som er mer opptatt av klubbens identitet og fremtid enn kortsiktig, egen ære. Han vil kun Uniteds beste. Ikke vær i tvil om det.
Vi har fått en manager som har begynt en opprydding i stallen, kvittet seg med de som ikke ville være med og så langt denne sesongen har gitt noe eller en del spilletid til fem egenproduserte spillere som så vidt hadde vært innom før sesongen.
Vi har fått en manager som faktisk, slik jeg ser det, har hentet tre spillere til troppen, og alle tre ser ut til å være gode kjøp, selv om det selvsagt aldri var meningen at Daniel James skulle være vår største offensive trussel – slik han har fremstått i flere av de siste kampene.
Men det er bare tre spillere: Han må få fortsette å bygge sitt lag, sitt United.
Vi har også fått en manager eller et team som sier nei til spillere som eventuelt vil til United av «feil» årsaker. På kort sikt kan det være et soleklart tap, det skjønner de fleste, men på lang sikt er jeg ikke i tvil om at det er rett. Det betyr ikke at jeg tror at kun ungt og engelsk er fremtiden, men det er et greit utgangspunkt hvis man krydrer det med det beste verden ellers kan gi oss.
Vi har akkurat også begynt på det vi visste var et langtidsprosjekt, og da har vi faktisk bare ett valg selv om det nå er blytungt. Vi må stå i det. Du gir faktisk ikke opp en langsiktig plan allerede nå – selv om det så svakt ut mot West Ham og veldig svakt ut mot Newcastle og poengfangsten er urovekkende liten.
Så er det på en trist måte et fascinerende utgangspunkt.
Vi har trøbbel. Masse trøbbel. Det ser ikke bra ut. Solskjær og trenerteamet trenger desperat også noen seirer og vi supportere trenger å se et tydeligere offensivt mønster.
Jeg tror egentlig at vi som supportergruppe tåler tap, men vi trenger bare så veldig litt tydeligere bevis på en offensiv stil og vilje.
Hvis Solskjær og teamet faktisk klarer å snu dette nå så vil det være en ganske klar indikasjon på at de fortjener mer tid.
Hvis de ikke klarer å snu det, hvis det egentlig bare blir verre, fraværet av en offensiv stil fortsetter og vi blir vakende på nedre halvdel av tabellen også når vi kommer til jul og har spilt cirka 20 kamper til totalt denne sesongen, da skjønner jeg mye bedre managerdiskusjonen.
Personlig mener jeg at vi må stå i det hele sesongen og også gjennom neste sommer og overgangsvinduet da og så se an høsten 2020 før vi konkluderer, fordi dette er en helt ny start og vi faktisk må ta de nedturene som kommer (i det ligger det ikke et nedrykk, nei), men jeg skjønner at det vil være så godt som umulig uten at vi ser klare indikasjoner på en tydeligere stil og resultater som gjør at vi er i nærheten av topp fire.
Så er det selvsagt også nå noen som gjentar #Glazersout, og det er meget innafor å ønske seg andre eiere, men samtidig er det jo helt urealistisk slik situasjonen er akkurat nå.
Noen ønsker også Ed Woodward bort, men å tro at Glazers fjerner ham eller at han frivillig vil gi fra seg makt virker også å være en illusjon.
Utgangspunktet er altså at vi har de eierne vi har og Ed Woodward i en sentral rolle også sportslig. Ingen behøver å like det, men det ligger egentlig i bunn for enhver diskusjon.
Dermed er jeg også mindre opptatt av en sportsdirektør enn det en del er.
Hvorfor? Jo, dette har jeg snakket om før på video, men strukturen i United er ikke bygd slik at en sportsdirektør vil få den makten som trengs, og jeg har ingen tro på at vi kommer til å se de strukturelle endringene som må til for at han skal få en rolle som på sikt faktisk kan utgjøre en stor forskjell for oss som klubb.
Trist, men sant slik jeg forstår situasjonen.
Vi er altså stuck med Glazers, Woodward og i «beste fall» enda en «mann» som skal jobbe med og hjelpe det sportslige apparatet med avgjørelsene rundt eventuelle spillere inn. Det er egentlig ingen stor endring, men heller bare «en ekstra mann» til «transferkomiteen», trolig enda en mann som kjenner klubben fra før av, men ingen stor og avgjørende strukturell endring.
Jeg har i alle fall ikke sett noe som tyder på det.
Nå har eierne og ledelsen i tur og orden forsøkt David Moyes, Louis van Gaal, José Mourinho og Ole Gunnar Solskjær. Fire fullstendig forskjellige managere med hver sin filosofi.
Jeg vil ikke tilbake dit hvor vi ansetter og sparker managere på måfå, fordi jeg tror at enhver ny manager stort sett vil måtte leve med det vi har sett en god stund allerede: Stor glede når det går bra, men kritikk og negativitet mot manageren og enkeltspillere så fort det blir et tap eller to. Null tålmodighet og et ekstremt press – det største presset i fotballverdenen.
Forrige gang vi la en plan og stod med den selv i svært tunge tider så endte vi opp med at Alex Ferguson ble Sir Alex Ferguson.
Så sier jeg ikke at Solskjær blir Sir Ole, overhodet ikke, men akkurat nå mener jeg at den beste sjansen vi har til å få tilbake et United vi virkelig kan tro på – er å stole på at de som nå styrer får gjennomført sine planer.
I alle fall mer enn åtte kamper.
Helst frem til høsten 2020, mener jeg.
Så vet jeg at dette var dårlig med trøst for de som har sagt at de av og til bruker mine kommentarer som det, trøst, eller tekst som gjør dem litt mer optimistiske enn de var før de begynte å lese.
Jeg vet også at de som har gitt opp eller er sterke i troen på at de sitter med en annen og bedre løsning i sin egen sofa eller på sin egen kontorstol – de vil fortsatt riste på hodet av dette. De vil fortsatt mene at Solskjær må sparkes eller kommer til å få sparken om kort tid, eller at Allegri eller Pochettino eller en tysk trener eller Brendan Rodgers eller noe annet «hot» er løsningen.
Jeg har flere ganger sagt at jeg ikke vet om Ole Gunnar Solskjær er rett mann til å føre United tilbake til toppen, men selv etter Newcastle, selv etter ni poeng på åtte kamper inn i dette prosjektet, så fortjener han en ordentlig sjanse.
Det handler ikke om at det er Solskjær eller en nordmann, men at alle fortjener en sjanse. Jeg kan legge til at David Moyes fikk ti måneder, selv om han var nede på 9. plass i desember. Han forsvant først da Champions League var en matematisk umulighet. Louis van Gaal vant tre av sine 11 første kamper, men fikk to sesonger. José Mourinho fikk to og et halvt år.
Så selv The Glazers sparker ikke managere etter åtte, ni eller ti kamper.