Om korttidsminne og bortskjemthet

– 1-1 mot Stoke? Vi skal feie lag som Stoke av banen med 5-0. Hver gang.

Det var en av tilbakemeldingene etter uavgjort-kampen vår på Britannia tidligere i høst. Det er også helt greit at noen av dere mener det.

Men inni meg rister jeg på hodet.

Akkurat som jeg gjør det da folk klager og uffer seg over sesongen vår så langt. Nei, spillet har ikke vært sprudlende hver gang. Og ja, det gjorde vondt å tape stort hjemme mot du-vet-hvem.

Vi har spilt 23 kamper (inkludert Community Shield) denne sesongen. Vi har vunnet 15. Kun to av dem er tapt. Vi har scoret 51 mål i alle turneringer. Vi har sluppet inn 23.

I fjor hadde vi sju seirer og sju uavgjorte etter 14 kamper. Vi stod med 28 poeng i serien. Nå har vi 33 – fem bedre enn i fjorårets gullsesong.

Vi hadde kun én borteseier i serien på samme tidspunkt i fjor. Nå har vi fem.

Jeg synes alltid det er pussig at noen supportere mister så til de grader bakkekontakt, at de klarer å være negative etter en sånn sesongstart. Selv om jeg vet at det er fordi vi er blitt bortskjemt de siste 20 årene.

Som jeg liker å si: En sesong består av noen 8-2-seirer og par med 5-0. Men den handler mest om å vinne 1-0 eller 2-1 på middels dager og i de tøffe kampene.

Det er sånn man vinner trofeer.

Og det er sånn United har levert også i år.

De fire siste seierne våre har vært med 1-0. Det har skjedd i en periode hvor vi sliter med store skadeproblemer. Skal vi krisemaksimere, da?

Nei.

Jeg klarer i alle fall ikke det.

Jeg har sett et United-lag som lekte seg offensivt i starten av sesongen. Jeg har sett et United-lag som har slitt med spillet, men likevel skaffet seg resultater i den dårlige perioden. Og – og dette er viktig – jeg har sett et United-lag som har vært i mye bedre form de siste ukene. Glem Crystal Palace-kampen. Jeg snakker om førstelaget. Vi var klart best og burde vunnet med to eller tre mål hjemme mot Benfica. Vi spilte også godt nok til å slå Newcastle med to eller tre mål.

Og vi var i en egen klasse mot Aston Villa før pause. Så fullførte vi jobben etter hvilen.

Og så var det Manchester City, da.

Er dere virkelig redde for City? Husker dere kampen – eller la oss si – kampene – mot dem denne sesongen?

På Old Trafford styrte vi banespillet fullstendig frem til de scoret på sin første sjanse i kampen. Så ble Jonny Evans utvist, og ja, etterpå, med ti mann, da ble vi utspilt.

Men med 11 mot 11? Ja, med like mange på banen hadde jeg trodd på seier.

Jeg husker nemlig også kampen mot City i Community Shield. Jeg vet at det «kun» var Community Shield, men jeg var til stede på kampen. Jeg så hvor mye City-spillerne – og fansen – la i den kampen. Men faktum var at vi hadde lekestue med dem i 75 minutter. Det var kun jevnt i 15 minutter. Da scoret de to mål, og tok ledelsen 2-0. Men vi fortsatte å kjøre karusell med dem etter hvilen, og vant uhyre fortjent 3-2.

Vi burde vunnet 4-0 eller 5-0. Så suverene var vi.

Så om jeg er redd for City? Ja, de har en masse gode spillere. De har matchvinnere på topp. Men redd eller frykter dem? Nei. Jeg kan ikke være redd for et lag vi egentlig har dominert fullstendig mot i de tre omgangene vi har møtt dem med like mange spillere på banen denne sesongen.

Men jeg har fire små ønsker før 2012.

Jeg trenger ikke å spørre julenissen om å få dem innfridd, heller.

Vi har jo Sir Alex.

Ønske 1) La oss få slippe unna med litt mindre skader resten av sesongen.

Ønske 2) La oss få ha 11 spillere på banen mot City.

Ønske 3) La oss vise igjen at vi er bedre enn dem, og sende dem ut av FA-cupen.

Ønske 4) Vi avgjør serien og sikrer oss gull nummer 20 borte mot dem i tredje siste serierunde.

Og selv om noen av dere har revet dere i håret over store deler av årets sesong, har det hele i stedet styrket meg i troen på at dette faktisk vil gå i oppfyllelse.

God jul!

Enig eller uenig? Si gjerne din mening i kommenterfeltet nederst.