Mine tanker etter 2-0-seieren

Ansvarlig redaktør i Supporterklubben, Dag Langerød, skriver ned sine tanker etter de fleste United-kamper.

Her er hans kommentar etter seieren mot Stoke.

Stoke – United 0-2:

Bunnsolid. Rett og slett.

Stoke skaper ikke én stor sjanse. Vi skaper heller ikke mange sjanser, men det er vi som styrer og kontrollerer, og det er vi som skaper det som er av litt mer ordentlige sjanser. Værforholdene var grusomme den første halvtimen, for all del, men vi må være ærlige og fastslå at fotballen i perioder da likevel så dårligere ut enn den burde gjøre. Feilene som ble gjort på  – begge sider – kom ikke bare som følge av forholdene.

Vi trøblet mer enn vi ønsket med Stoke på Old Trafford i Premier League, da to sene mål av Wayne Rooney og Chicharito ga oss en knapp 3-2-seier.

Nå hadde vi full kontroll – med et dårligere lag.

Moyes sendte utpå et lag med spillere som Young, Cleverley, Anderson og Welbeck lengst framme på banen i en 4-5-1-formasjon, mange av dem er de mest utskjelte spillerne hos deler av fansen, men vi var aldri truet.

Jeg tar dette som en taktisk seier for United-manageren, og det fortjener han faktisk ros for. Han hadde lært av Stoke siden forrige kamp. Jeg minner om at vi møtte et Stoke-lag som bare hadde tapt én av sine siste åtte kamper, som slo Chelsea hjemme i forrige hjemmekamp, som spilte uavgjort mot City og som bare hadde tapt én hjemmekamp tidligere i sesongen.

Tom Cleverley:

Det går ikke an å ikke glede seg over hans siste fire dager.

Jeg registrerte at noen av dere mente at det var en selvfølge at Cleverley forrige uke uttalte at han hadde vært middelmådig denne sesongen.

Jeg er uenig i at det var en selvfølge.

[poll id=»46″]Det var derimot befriende å høre at han hadde såpass selvinnsikt. Jeg kjenner såpass godt til Uniteds pressekontakter at de normalt stopper slikt som dette lenge før det kommer på trykk. Alt skal godkjennes, alle tegn på svakhet blir fort sensurert og sakene de liker best er de hvor spillerne skryter av hverandre og hvor man sier at vi må stå sammen og at vi skal snu dette.

Men Cleverley fikk altså lov til å si at han har vært dårligere enn han ønsket.

Jeg synes det var godt å høre.

Spesielt når han nå har fulgt opp på best mulig måte.

Cleverley spilte sin beste kamp hittil i sesongen mot Aston Villa, og jeg synes han var Uniteds beste også mot Stoke. Det virket som om den positive opplevelsen sist allerede hadde gitt ham mer selvtillit, og dermed ble han mer offensiv og positiv i alt han foretok seg. Det er ingen ulempe at han også viste seg som en ballvinner ved flere anledninger.

Høyresiden:

Grunnet ferie kom ikke «mine tanker» etter Aston Villa-kampen, men høyresiden med Rafael og Antonio Valencia var glimrende da.

Jeg synes også de var gode mot Stoke.

Rafael har hatt en trøblete sesongstart med start-stapp-start-stopp etter noen leie skader, og sånt kan egentlig fort ødelegge mye av resten av sesongen for en spiller.

I fjor var han en av våre aller beste spillere og stort sett skadefri. Van Persie reddet oss ut av trøbbel mange ganger, men Sir Alex hadde stort sett storspillende De Gea, Rafael, Carrick og RvP til sin disposisjon. Moyes har bare kunnet bruke De Gea fast av de denne sesongen.

Nå har Rafael, Carrick og RvP alle vært skadet, og selvsagt påvirker det et lag. Rafael ser likevel ut til å ha funnet tilbake til noe som likner på  fjorårsformen den siste uka. Det er meget gledelig. Høyresiden med Rafael og Valencia kan skape trøbbel for de alle fleste når de er form (selv om finteregisteret og innleggskvaliteten ser ut til å være stabil – uansett hvor god form han er i ellers).

Smalling og Evans:

Stoke skaper ingen store sjanser. På hjemmebane.

Ja, de kommer til et par innlegg som alltid kan bli farlig med Peter Crouch i nærheten, men merk: De ble aldri farlige. Smalling og Evans ryddet opp i stor stil – samtidig med at jeg synes Rafael var strålende i mye av sitt defensive spill.

Ny seiersrekke:

Tre strake seirer.

Tre kamper uten baklengsmål

Ni uten tap på bortebane.

Så er det bare å håpe at vi begynner å vinne hjemme igjen i serien i årets siste hjemmekamp, mot West Ham lørdag.

Darren Fletcher:

Han fikk totalt sju kamper i ulike turneringer fra oktober til desember i 2012.

Men jeg skal være ærlig – jeg synes ikke han var på nivået da.

Jeg synes imidlertid at han ser bedre ut allerede nå i dette comebacket. I fjor brukte han for lang tid med ballen, og ble stygt avslørt også mot en motstander som Reading. Nå er han mer på, tryggere med ball og kjappere i valgene – selv om det skal sies at det er en stor forskjell på å komme innpå når United leder med et par mål kontra det å spille fra start.

Jeg synes imidlertid det han har levert har vært oppløftende. Måtte fremgangen bare fortsette.

Ashley Young:

Samme som med Cleverley. Jeg er glad på hans vegne.

Men gjerne at han ikke er en spiller som er god nok for United videre, men målet var strålende. Det var også godt at Patrice Evra fikk et mål for alt arbeidet opp og ned venstresiden denne sesongen etter en pasning fra Young, og det var synd at kanonkula hans tidlig i kampen gikk på feil side av stolpen.

Young utmerket seg ikke spesielt i resten av kampen, men ble avgjørende.

Så handler det om å bli avgjørende og få på plass enda bedre prestasjoner i kamp etter kamp etter kamp, kanskje spesielt for ham.

Sunderland i semifinalen:

Hjemme- og bortekamp mot Sunderland SKAL bare gi ligacupfinale.

Der møter vi vinneren av Manchester City – West Ham – og trolig blir det City.

Vi har ikke spilt semifinalene en gang, men jeg merker nesten at jeg gleder meg allerede – selv om jeg vet nøyaktig hvor farlig det er å ta ting på forskudd. Det hadde imidlertid vært en fantastisk finale, hadde det ikke?

United-fansen:

Fyttirakkern, som vi leverer på bortebane. Jeg er stolt over å være United-fan når jeg hører den støtten David Moyes, Darren Fletcher og de andre får fra tribunene. På Old Trafford kan stemningen være avventende i en del kamper, men på bortebane leveres det gang på gang på gang på gang.