Mine tanker etter Leicester

Ansvarlig redaktør i Supporterklubben, Dag Langerød, skriver ned sine tanker i forbindelse med de fleste United-kamper.

Her er hans vurderinger etter 1-0-seieren borte mot Leicester.

Mine tanker etter en ny borteseier

Seier.

Seier.

Seier.

Seier.

Seier.

Seier.

Seier.

Seier.

Uavgjort.

Seier.

Der har du de 10 ordene som sier det aller, aller viktigste om Ole Gunnar Solskjærs tid som United-manager.

Så var det mye å sette fingeren på mot Leicester. Vi klarte å holde unna, men de siste 70 minuttene søndag var ikke veldig bra.

Likevel:

• Siden Solskjær overtok i desember har ingen lag tatt flere poeng i ligaen enn United.
• Ingen andre av Premier League-lagene er ubeseiret i alle turneringer samme periode.
• Ingen har scoret flere mål i ligaen enn United.
• Og ingen har sluppet inn færre.

Vi har i perioder sprudlet offensivt, vi kontrer nådeløst, vi ga aldri opp mot Burnley hvor vi til slutt fikk poeng i en kamp vi kunne tapt og vi har vunnet på litt dårligere dager, som mot Brighton og Leicester. Kort oppsummert, som alle vet: Det er litt som i gode, gamle dager.

Så lurer du kanskje på hvorfor jeg begynner med dette.

Jo, jeg synes at gjengen har gjort seg fortjent til å spille en slitekamp som mot Leicester, et lag som faktisk er ganske bra, og faktisk få ros for at de ror en sånn kamp i land.

Jeg er nok i rollen min i Supporterklubben litt var for fan-reaksjoner i sosiale medier og på united.no, jeg legger merke til all skuffelse og negativitet og én sa til og med til meg søndag kveld at han ikke klarte å glede seg over seieren.

Jeg tar imidlertid sliteseirer hver eneste dag av uka – så lenge det faktisk krydres med gode kamper innimellom, som mot Arsenal for en drøy uke siden.

Leicesters form er riktignok ikke fantastisk, men de hadde spilt tre kamper mot topplag siden Solskjær ble ansatt 19. desember. Resultatene i de kampene var 1-0-seier borte mot Chelsea, 2-1-seier hjemme mot Manchester City og 1-1 borte mot Liverpool. Så tapte de altså mot oss.

Men nei, det var en del som ikke var bra.

Én god, mange variable

Slik jeg så kampen så var det kun David de Gea som kan karakteriseres som veldig god.

Herrera, Bailly, Lindelöf og Matic kom også ok ut av det, selv om jeg vet at noen av serberens balltap gir enkelte fnatt og min umiddelbare oppfatning også var at Lindelöf og Bailly slet på flere av dødballene imot.

Scoringen signert Paul Pogba og Marcus Rashford var ypperste verdensklasse, og mange var gode de første 20 minuttene, inkludert Alexis Sánchez som har fått ufortjent mye tyn etter min mening.

De siste 70 minuttene var nemlig, i mine øyne, verken Rashford, Sánchez, Lingard, Pogba, Shaw eller Young spesielt gode, og selv om jeg mener det blir helt feil å snakke om flaks – så hadde vi i alle fall marginer på vår side.

Det er nemlig mer marginer enn flaks når en midtstopper bommer på ballen i en presset situasjon i motstanders felt, en corner under sterkt press heades utenfor, en halvbrasse fra Jamie Vardy går rett på keeper eller et frispark fra 25 meter ikke går inn på en keeper som David de Gea.

Begge Rashfords sjanser, etter to og ni minutter, den grove bommen og det strålende målet, var større sjanser enn alt Leicester hadde.

Det som kalles «expected goals» var også bortimot likt, selv om vi vel ikke hadde en mulighet mellom Rashfords scoring etter ni minutter og Lukakus avslutning etter 87.

Men tilbake til Alexis Sánchez.

Han har fått fortjent med tyn tidligere, men jeg er uenig med dem som mener at han var veldig mye dårligere enn resten søndag.

Jeg så det i alle fall ikke selv, selv ikke da jeg så kampen i opptak senere på kvelden.

Jeg misliker den tendensen jeg ser ved at han – og Romelu Lukaku – skal bli de nye hakkekyllingene.

United sliter mot Leicester siste 70 – fokus etterpå: Sánchez er ræva.

United sliter mot Leicester siste kvarteret – elendig innhopp av Lukaku.

Personlig synes jeg det blir urettferdig i en kamp hvor det var så mange som åpenbart slet utover. Sánchez tok atskillig mer defensivt ansvar enn Jesse Lingard, var svært delaktig i et presspill som riktignok ikke helt satt og endte, hvis man ser på statistikken, egentlig ikke spesielt dårligere enn noen av de andre.

De første 20 var imidlertid bra.

Da spilte vi «Solskjær-fotball», med et kjapt og fremoverrettet angrepsspill og flere samtidige bevegelser.

Så vet jeg ikke helt hva som skjedde, men etter hvert falt i alle kvaliteten på det som ble prestert. Det var i alle fall følelsen. Vi ga fra oss ballen for lett, og i stedet for, som mot Arsenal, da vi var gode i overgangsspillet og tok av press på den måten, så mistet vi her ballen på vei fremover gang etter gang – og fikk dermed en ny angrepsbølge mot oss.

Etter hvert så vi plutselig slitne ut igjen, og jeg er spent på hva som eventuelt har foregått på treningsfeltet.

Hadde jeg vært til stede på en pressekonferanse er det faktisk det jeg ville spurt om nå: Har de lagt inn flere uker, til og med nå, med knallhard trening for å være best mulig rustet til siste del av sesongen? Er det først nå, denne uka før Fulham og PSG, at de slipper opp? Eller hva er grunnen til at de har virket spesielt slitne mot Brighton først og nå Leicester?

Håpet mitt er at gutta er blitt kjørt ganske så hardt i disse siste ukene hvor det stort sett har vært 5-7 dager mellom alle kamper – og at det er nå det skal slippes opp slik at vi kanskje ser et overskudd utover i februar og mars.

Hva er viktigst: Fulham eller PSG?

Nå er det Fulham lørdag og Paris St. Germain tre dager senere. Jeg forventer derfor en del endringer.

Førsteelleveren, i mitt hode, akkurat nå er ganske enkel: Det var 10 av de som startet mot Leicester, men Anthony Martial inn for Sánchez – selv om jeg er litt spent på om Eric Bailly faktisk spiller mot PSG – men hans fart mot Mbappe er kanskje et bedre alternativ enn Jones eller Smalling.

Det betyr at vi mot Fulham fort kan få Romero, Jones, Smalling, Dalot, Darmian, Fred, kanskje Andreas Pereira igjen, Sánchez, Lukaku og Mata.

Men – og det er et ganske stort «men».

Hvis du bare kunne vinne én av de to neste kampene: Hvem vil du da vinne?

Er ikke Fulham nesten viktigere?

Med seier der – og City-seier mot Chelsea – så vil vi jo faktisk ligge på topp-4 – og er ikke ligafotballen det viktigste nå – og PSG mer enn bonus?

Sjansen for å slå Fulham borte med tilnærmet toppet lag vil jeg anse som høy.

Sjansen for å rote seg bort med for mange endringer er absolutt til stede – og PSG-kampen har vi vel ingen garantier i – selv med toppet mannskap.

Ole Gunnar Solskjær og teamet har noen viktige avgjørelser foran seg.

Da er det greit å vite at de har truffet ganske så bra så langt med de valgene som er tatt til nå.