Mine tanker om Jose Mourinho

Ansvarlig redaktør Dag Langerød skriver ned sine tanker i forbindelse med de fleste United-kamper, og også noen ganger ellers.

Her er en lang kommentar fra ham om ansettelsen av Jose Mourinho.

Mine tanker om Jose Mourinho

Jeg skjønner og vet at måten Sir Matt og Sir Alex bygde og ivaretok United på var magisk, jeg har levd hele veien med Sir Alex selv, men United har nok ikke vært like magisk hele veien fra 1878.

Jeg er likevel ikke noe mindre glad i at vi vant våre første ligagull og trofeer for over 100 år siden. Jeg har ikke helt kontroll på nøyaktig hvordan vi så ut på banen den gangen, men United ville ikke vært det vi er uten de triumfene, spillerne og historien også fra den gangen.

Sandy Turnbull – og flere andre – ble tatt for matchfiksing noen få år etter det første trofeet, men jeg tenker bare positivt om dem.

På 70- og 80-tallet drakk spillerne så mye at det selvsagt er grunn til å lure på om det hadde vært annerledes og bedre hvis hverdagen bare hadde sett litt annerledes ut.

Eric Cantona anklaget en gang klubben for å behandle ham som «dritt».

Med Alex Ferguson ved roret både truet og utestengte United jevnlig journalister, fordi Ferguson/United ikke likte måten de gjorde jobben sin på. For bare noen år siden kalte Sir Alex dommer Alan Wiley egentlig «tjukk», selv om ordet han brukte var «unfit».

Wayne Rooney, en legende, stilte spørsmålstegn ved Uniteds ambisjoner, og et par år etter sa plutselig Sir Alex at Rooney hadde bedt om å få dra igjen, selv om sannheten vel senere viste at historien ikke var helt slik den skuffede skotten ga uttrykk for.

Hvor vil jeg med dette?

Jo, vi har en sammensatt historie, fylt av legender, magikere, men også ekte mennesker. Og mennesker gjør feil.

Det er gjerne slik at med tiden så husker man bare det positive. Det overskygger alt annet, og derfor er forholdet til gamle dager ofte romantisk.

En del bagasje…

Den ferske saken med Chelsea-lege Eva Carneiro, som ikke er avsluttet, virket også fullstendig unødvendig, og Mourinho har bare seg selv å takke for at det ble en sak, både ved å trekke det frem etter kampen og å ha brukt ordene han er «tatt for» å ha brukt om henne.

Han gikk knallhardt og feilaktig ut mot den svenske dommeren Anders Frisk etter et 2-1-tap borte mot Barcelona i en Champions League-kamp i 2004. Chelsea-fansen reagerte voldsomt, Frisk fikk knallhard kritikk også fra andre og mottok drapstrusler fra Chelsea-fansen. Det gikk så langt at Frisk til slutt ga seg som dommer.

Mourinho kom heller ikke bra ut av det, og det er noe som jevnlig nevnes om ham.

Samtidig er jeg fascinert av hvordan fotball-fans husker og hvordan media påvirker våre alles tanker.

For å ta en sammenlikning: Norske Tom Henning Øvrebø fikk også gjennomgå etter å ha dømt en Champions League-kamp mellom Chelsea og Barcelona, men jeg spør: Hvem av dere husker hvem som var manager for Chelsea og kalte dømmingen «det verste han hadde opplevd» eller hvilken av spillernere kalte Øvrebø for en tyv etterpå? Øvrebø fikk også draptstrusler.

Vel, det var faktisk Guus Hiddink som var manager den gangen, mannen som erstattet Mourinho i Chelsea denne sesongen, men hvor mange ganger har det blitt holdt mot ham i det siste?

Og selv om Mourinho stakk fingeren i øyet på Vilanova, en hendelse han har beklaget, skal han da dømmes for det igjen og igjen og igjen?

Eva Carneiro-saken er fortsatt ikke avklart, selv om den, i mine øyne, virker fullstendig meningsløs, og det er null tvil om at den ble elendig løst av portugiseren.

Sir Alex Ferguson klaget en masse på dommere. Andre managere gjør også det, selv om de etter hvert har begynt å svare at «jeg kan ikke si hva jeg mener, for da må jeg se de neste kampene på TV».

 Det kommer til å bli Mourinho-show bortimot hver eneste dag i United, og jeg håper virkelig at vi slipper episoder som den med Vilanova og Eva Carneiro. Som jeg har vært inne på tidligere i denne kommentaren så er det imidlertid mange som ikke er feilfrie her i livet.

Det er også lov å mislike Jose Mourinho, jeg har selv stilt meg hoderystende til mye av det jeg har sett av ham, men som nevnt – jeg har også stilt meg hoderystende til en del både Louis van Gaal og tidligere United-managere har gjort.

Men verdens beste manager siden 2002

Og selv om det blir Mourinho-show så er det noe fakta man ikke kommer unna:

Hver eneste gang Jose Mourinho har overtatt en klubb så har det endt med ligagull, og det innen to år.

Hver eneste gang han har overtatt en ny klubb har det minst endt med Champions League-semifinale i den klubben.

Hver eneste gang han har overtatt en ny klubb har det også endt med cuptriumf.

Jose Mourinho har, i motsetning til både Sir Alex før og Louis van Gaal denne sesongen, aldri blitt slått ut av gruppespillet i Champions League.

I ni av de 12 sesongene han har fullført i en klubb hittil i karrieren har han ledet laget sitt til Champions League-semifinale eller bedre.

Han har aldri endt en sesong dårligere enn på 3. plass.

Ingen av verdens managere har flere trofeer enn Jose Mourinho siden han overtok Porto i 2002.

Ingen managere, selv ikke Sir Alex, har bedre seiersprosent enn Mourinho i Premier League.

Det er mange som er skeptiske til fotballen hans, men i sju av de 12 sesongene han har fullført i samme klubb i karrieren så har laget hans scoret flest mål den sesongen i ligaen. 

I hele 11 av de 12 nevnte sesongene har Mourinhos lag scoret mest eller nest mest i ligaen.

Så er det også sant at lagene hans holder nullen oftere enn noen andre.

Chelsea holdt nullen 100 ganger på de første 185 kampene hans. Det var rekord, etter at han nådde milepælen 29 kamper før Sir Alex gjorde det, 37 foran Rafael Benitez, 49 foran Arsene Wenger og 80 foran George Graham.

Men det kan da ikke være en dårlig ting at lagene hans alltid scorer mest (eller nesten mest) samtidig som de stenger igjen bakover?

Så behøver selvsagt ikke en 3-0-seier være fantastisk. Man kan stenge sjappa eller «parkere bussen» på 1-0 eller 2-0, og så sette punktum etter det.

Men skal det være et argument mot Jose Mourinho at han faktisk er en trener som klarer å ta grep som kan drepe kamper?

Jeg er selv blant dem som ble glad da Sir Alex Ferguson faktisk begynte å ta hensyn til at vi spilte på bortebane i Champions League, selv om det betød en haug med 0-0, 1-0 og 1-1-kamper borte i Europa. Jeg er også blant dem som skulle ønsket at vi i 2012 «parkerte bussen» da vi ledet 4-2 hjemme mot Everton.

For meg betød i alle fall gleden over angrepsviljen i den kampen lite når Manchester City løftet ligagullet på bedre målforskjell enn oss noen uker etter. Smerten over den tapte tittelen stakk tusen ganger dypere enn gleden over den «spennende» 4-4-kampen.

Har han endret seg?

Så har jeg selvsagt fått med meg at Mourinho har sett noe annerledes ut de siste årene.

I Porto, hans første tid i Chelsea og også Inter fikk han spillerne – så godt som alle – til å gi alt for ham. Det sier ganske mye når en stopperbauta som Marco Materazzi gråt fordi Mourinho dro videre fra Inter til Real Madrid.

Det er også ganske så interessant i historien om Mourinho, at Zlatan Ibrahimovic, en spiller portugiseren solgte til Barcelona etter ett år i Inter, mange år etter bare er full av lovord om ham.

I Real Madrid var historien annerledes.

Det var turbulens bortimot hele veien, og det som virket som en usunn kobling til Jorge Mendes.

Hvis rapportene er sanne skal han ha krevd at spillerne løy overfor pressen, og også at sentrale klubbpersonligheter sa nøyaktig det han selv ønsket i media. Noen av historiene fra Real Madrid-tiden hans er så spesielle at det nesten ikke er til å tro.

Samtidig er det fascinerende at, til tross for turbulensen, så scoret altså Real Madrid, under Mourinho, over 100 mål i hver eneste av hans tre sesonger der. Det tok ham bare to år å vinne alle trofeer som mulig var i Spania og han vippet altså Barcelona ned fra toppen i sin andre sesong – et Barcelona-lag som lekte med United på Wembley i Champions League-finalen rett før og kanskje er det beste fotball-laget verden har sett i moderne tid.

Da han returnerte til Chelsea i 2013 hadde ikke London-laget vært ordentlig med i gullkampen på tre år, men under Mourinho ble de umiddelbart involvert, bare for at de faktisk mistet gullet på oppløps-siden i 2013/14-sesongen.

I 2014/15 ble det imidlertid gull igjen der, på andre forsøk.

Det sier en del at Chelsea har vunnet tre gull på Mourinhos fem sesonger der, mens de kun har vunnet gullet en gang på de seks sesongene han var borte.

Så gikk det riktignok galt denne sesongen, og han ble sparket på ny.

Jeg skal ikke late som om jeg har full kontroll, men Roman Abramovich er en sterk og meget involvert eier. Før inneværende sesong fikk han en liste med overgangsmål, men leverte ikke som Mourinho ønsket. En dårlig start førte til enda tøffere krav fra manageren overfor spillerne sine, det ble gnisninger og til slutt gikk det skeis.

Det er også fakta at Chelsea faktisk fikk inn mer penger på spillersalg enn de brukte på spillerkjøp i hans to siste sesonger der.

Så vidt jeg har skjønt var det også Abramovich’ innblanding som var en av de største årsakene til at det gikk skeis i Chelsea i hans første tid i klubben.

Florentino Perez er også en meget involvert president i Real Madrid.

Kanskje vil det passe Mourinho bra at Ed Woodward ikke er spesielt sterk sportslig og Glazers er mest opptatt av penger? Det er i alle fall en tanke som har slått meg de siste månedene. Det har vært mye prat om en sportsdirektør, og en fungerende sportsdirektør kan være viktig for Uniteds utvikling som klubb, men jeg lurer på om Mourinho faktisk er best desto mer makt han egentlig får.

Det eneste jeg frykter er at koblingen Mourinho/Mendes kanskje blir for sterk, slik at den misbrukes, men så skal det også sies at United allerede har hatt tett kontakt med Mendes i mange år, og at superagenten tross alt representerer flere av verdens aller beste spillere. Om noen av dem havner i United, med Mourinho som sjef, så har jeg vanskelig for å tro at det blir feil. Det kunne nok også skjedd uansett.

Kanskje er United også drømmejobben hans?

Kanskje kan han forandre seg?

Jeg tror personlig at United kan være en drømmematch for ham. Jeg registrerer i alle fall at han kommer til en klubb som alle elsker å hate. Det pleier han å like. Ingen likte jo Chelsea-satsingen med Abramovich-milliardene og i Italia var også Inter klubben alle håpet skulle mislykkes. Tidligere har det utgangspunktet appellert til ham.

Og jeg har faktisk tro på at han blir en vinner også i United. Alt han har tatt i har endt med titler hittil i karrieren, og jeg tror han kommer til oss både såret og revansjesugen. Jeg tror bare det gjør ham bedre.

Når det gjelder at han skal endre seg, som noen håpefullt har nevnt, så tviler jeg imidlertid på det. Kanskje i starten, men min erfaring er at mennesker er som de er og at det etter hvert også blir synlig, selv om de kanskje klarer å vise andre sider av seg selv i starten.

Jeg tror også Mourinho må være seg selv 100 prosent for at vi skal få det beste ut av ham.

Forvent store endringer i stallen

Så tror jeg bare vi må akseptere at noen av denne sesongens spillere forsvinner, og det må og kan vi leve godt med. Det måtte vi uansett levd med. Van Gaal ville ryddet videre, akkurat som en annen manager også ville gjort det.

Ser man på valgene og kravene han satte til sitt siste Chelsea-lag så vil imidlertid også Mata være sterkt i faresonen.

Så er jeg mindre urolig for Marcus Rashford og Timothy Fosu-Mensah. Fosu-Mensah har fysikken med seg, Mourinho liker sånt og Rashford har også noen ekstremegenskaper. Klarer han å utvikle seg videre er jeg ikke redd for ham, selv om vi må ha ny (e) spiss (er).

Det er mange som mener mye om Mourinhos bruk av unggutter, men selv om det ikke er lett å komme med på Mourinhos lag så har han også en lang overgangs-historie bak seg hvor han faktisk har hentet unge spillere til klubbene sine.

Skal man være dønn ærlig så må man også svare på spørsmålet: Hvor mange av unggutta man har sett i United i år tror man egentlig kan bli Europa- eller verdensstjerner, og det er faktisk det nivået United må sikte mot. Er det flere enn Fosu-Mensah og Rashford?

Jeg tviler på om Borthwick-Jackson, McNair, Poole, Love, Varela, Goss, Riley, Rothwell, Weir, Ashley Fletcher, Powell, Keane, James Wilson eller også Andreas Pereira blir fast førstelags-materiale for United (eller andre toppklubber). Hadde én av dem klart det, fantastisk, men jeg tviler.

Det kan heller ikke være slik at United skal bruke en unggutt bare fordi han er spennende. Når målet er ligagull og suksess i Europa så man faktisk ha det i tankene når man setter sammen en tropp.

Det vil være synd om rekorden med 3.803 kamper på rad med egenproduserte spillere i kamptroppen brytes, men samtidig var det nære på at den røk også under Van Gaal, og uansett hvem som overtok United så kunne den vært i faresonen.

Mourinho brukte imidlertid et par tenåringer da han guidet Porto til suksess, Arjen Robben, John Terry og Petr Cech var heller ikke så veldig gamle da han dro til Chelsea for 12 år siden, og av de andre unggutta fra Chelseas akademi den gangen var det vel ikke så mange som tok fotballverdenen med storm.

I Inter hentet Mourinho opp 17 år gamle Davide Santon til førstelaget da han kom dit.

Så kunne kanskje Jese og Alvaro Morata fått flere sjanser enn de gjorde under Mourinho i Real Madrid, og Mourinho var selv svært offensiv på Chelsea-spillerne Loftus-Cheek og Solankes vegne. Han uttalte offentlig for et par år siden at han ville ha feilet som manager om de ikke ble internasjonale topp-spillere. De fikk imidlertid ikke mange sjanser, men Mourinho forsvant også en del raskere enn han trodde fra den jobben.

Mitt inntrykk er likevel at Mourinho stort sett har levert bra på overgangsmarkedet. I alle fall ikke dårligere enn andre. Han har ofte hentet spillere til helt spesifikke roller, fått dem til å fremstå som en enhet sammen og skapt vinnerlag.

Han kommer med bagasje, men for meg har de aller, aller fleste det. Bagasjen er også pakket hos andre, og jeg mener faktisk at United-fans bør la ham få starte med blanke ark.

Så kan vi bare håpe at han fortsatt er den vinnermaskinen han faktisk har vært overalt ellers i karrieren.

Og titler er viktig.

Tenk bare på FA-cupfinalen. Det var deilig å vinne noe igjen, ikke sant?

Tenk så tilbake på 3. runde-kampen mot Sheffield United i januar, da Rooney avgjorde på straffe etter en direkte grusom kamp fra Uniteds side. Den kampen glemmer man imidlertid lett når man får slike opplevelser som på Wembley forrige lørdag.

Fordi vi vant en tittel.

Nå har vi fått verdens beste manager til å vinne titler.

Da kan jeg bare si at jeg gleder meg til å se hvordan dette går. Det blir show, det blir masse, masse Mourinho, mer enn mange United-fans vil like, fordi Mourinho gjerne inviterer til det for å trekke fokus bort fra spillergruppa og fordi pressen elsker ham.

Sannsynligvis blir det også noen titler. Kanskje mange.

Jeg er veldig spent på hvilken Mourinho vi får, den ufeilbarlige eller den som også har sett noe annerledes ut de siste årene, men uansett så tror jeg at det nå blir tittelkamp. Trolig på flere fronter. Med en gang.

Jeg kan ikke si annet enn at jeg gleder meg. Jeg synes valget er rett, og som jeg skrev i kommentaren om Louis van Gaal for et par dager siden: Med Jose Mourinho vil de andre frykte oss. Uten ham ville de ikke gjort det. Den forskjellen er viktig.