På tide å anerkjenne Jesse Lingard?

Søndag imponerte han igjen. Som så ofte før denne sesongen. Som så ofte for United – og England.

Jesse Lingard har blitt topp europeisk klasse.

Likevel er han ekstremt undervurdert.

I alle fall av et stort flertall av United-fansen.

Det er mitt inntrykk.

For: Hvor mange av dere vurderer han egentlig som førstelagsmateriale for United kommende sesong?

Det kan hende det er noen av dere som gjør det, men jeg husker faktisk ikke å ha sett en eneste kommentar med det fokuset – i stedet for et fokus som mye heller handler om Anthony Martial eller at vi må ha en ny høyrekant eller kanskje til og med en spiss.

Lukaku, ja, Sánchez, ok, Rashford, gjerne, Martial, veldig gjerne.

Men så punktum.

Ingen – i alle fall svært få – nevner Jesse Lingard som én de forventer å se eller vil se fra start for United kommende sesong.

Slik har det vært veldig lenge.

Selv om han egentlig har de fleste ingrediensene fotballfans ønsker fra en spiller. Han gir alt, løper mye, vet nøyaktig hva Manchester United handler om og gir gjerne noe tilbake til fansen.

Og viktigst – han gir seg aldri.

Da forrige fotball-VM ble sparket i gang hadde han akkurat avsluttet et låneopphold i Brighton i Championship. Han var 21 år gammel, men han var tålmodig.

Han satt på benken for United i november 2011 og januar 2012, men det tok 33 måneder fra den første turen på benken til han debuterte.

Det skjedde i første ligakamp i 2014/15-sesongen, men belønningen var at han måtte gå av banen etter 23 minutter med en skade som holdt ham utenfor i et halvt år.

Da Angel di Maria ikke orket mer av Manchester eller United, var det Jesse Lingard som stod frem i den påfølgende sesongen.

Selv om Henrikh Mkhitaryan kom inn, så fikk Jesse Lingard bare enda mer spilletid.

Og da Alexis Sánchez skapte enda tøffere konkurranse offensivt, så var det egentlig Jesse Lingard som vant kampen mot Anthony Martial, Marcus Rashford og Juan Mata om den siste plassen offensivt.

Wayne Rooney, Danny Welbeck, Phil Jones og Chris Smalling var alle med i Englands VM-tropp i fotball-VM i Brasil 2014, men få brydde seg om det engelske U21-landslagets kamp borte mot Wales på Liberty Stadium like før det mesterskapet.

Lingard var eneste United-spiller som var med, men det interessante er å se hvor mange av den gjengen som har tatt steget opp på A-landslaget siden den gangen.

England U21 den kvelden: Butland – Jenkinson, Keane, Moore, Garbutt, Chalobah, Ward-Prowse, Ince (Kane inn 79, Forster-Caskey inn 85), Lingard, Redmond, Ings (Berahino)
Andre innbyttere: Browning, Bond, Obita, March

Harry Kane var der. Som innbytter.

Jack Butland er reservekeeper i VM.

Og så Jesse Lingard.

Men det er alt.

Det sier veldig mye om utviklingen.

Han debuterte for A-landslaget høsten 2016, og har raskt blitt en av nøkkelspillerne der, med konstant løping og smarte bevegelser i Gareth Southgates 3-3-2-2-formasjon.

Med Lingard fra start har England aldri tapt.

I åpningskampen i VM var han den engelske spilleren som løp lengst og spurtet mest.

Mot Panama ble han tatt av banen etter 66 minutter, men det var likevel bare én engelskmann som sprintet mer enn ham i hele kampen.

Han er også blitt en nøkkelspiller for United – selv om flertallet av United-fansen altså ser ut til å slite med å akseptere det.

Han er kanskje den spilleren med størst fremgang den siste sesongen.

Er det ikke på tide å omsider erkjenne Lingards fremgang, kvaliteter og betydning for Manchester United?

Må vi virkelig ha inn en ny stjerne som gjør at Lingard benkes eller flyttes ut i skyggeland igjen?

Og bare så det er klart: Jeg er ikke noe bedre enn noen andre her.

Jeg har riktignok ikke tenkt så mye annet enn Lukaku, Sánchez og Lingard som de tre mest sannsynlige offensive spillerne våre neste sesong, men jeg har selv drømt om en offensiv løsning hvor Martial vil fortsette – og så lykkes.

Men hvorfor klarer vi ikke å hylle en Jesse Lingard som elsker Manchester United minst like mye som oss selv, én som gir alt uansett, én som aldri slutter å løpe selv når han og United sliter?

Jeg tror det handler om hvordan det er å være fotballfan.

Vi drømmer alltid om noe bedre.

I alle fall nå når vi ikke lenger er best.

Vi har sett toppnivået til Rashford og Martial. Derfor drømmer vi om å se det hver eneste uke, selv om Lingard var bedre enn begge disse to forrige sesong.

Det er også derfor vi drømmer om de beste spillerne i verden og er så opptatt av overgangsvinduet – fordi vi drømmer om at de skal gjøre det samme for oss som de har gjort i en annen liga, et annet land og med atskillig mindre oppmerksomhet – selv om vi har en haug med eksempler på mislykkede overganger de siste årene.

Nei, jeg må skjerpe meg.

Vi må skjerpe oss.

Og de av dere som har brukt de siste sesongene til å hetse eller harselere med Jesse Lingard – skam dere.

Dette har jeg sagt før også, men det er en stor forskjell mellom å diskutere form og kvaliteter og en del uttalelser som er mer mobbing eller direkte hets.

Gi meg en United-spiller som ikke vil blø eller jobbe for drakta, som gir blaffen i fansen eller bare er i United for å dra ut noen av de pundene vi spytter inn i klubben, så kunne vi diskutert om de fortjener å få gjennomgå i alle fall litt – men Jesse Lingard? En av våre egne? En som hadde stått side om side med oss på Old Trafford om han ikke ble fotballspiller selv?

Det er på tide at det blir historie.

Det er på tide å anerkjenne Lingards store kvaliteter og betydning for United, og holde diskusjonen saklig til hvorvidt formen hans er god eller mindre god i øyeblikket og om andre derfor fortjener å spille i stedet.

Men mot Leicester, i ligaåpningen i august, fortjener han å spille – hvis det som skjedde i 2017/18-sesongen faktisk betyr noe.

PS. Ashley Young fortjener også en hyllest, etter måten han har slått tilbake på både i United og for England, men den hyllesten får vi komme tilbake til.