– Som et gufs fra fortiden. Dette er det ikke mulig å forsvare

Dette er det ikke mulig å forsvare.

Dette handlet ikke om en tidlig ligastart etter en vanskelig sommer.

Dette handlet ikke om å sende utpå et rent reservelag, og å hvile de beste fordi Everton venter tidlig lørdag.

Ole Gunnar Solskjær sendte utpå et lag for å få med seg et resultat fra Tyrkia, en seier, og så sviktet det over hele linja.

Jeg vet at noen mislikte 0-0 mot Chelsea, at enda flere var skuffet etter 0-1 mot Arsenal, men 1-2-tapet mot Basaksehir var som et gufs fra en fortid jeg har forsøkt å glemme.

En slik prestasjon, med såpass mange gode spillere, minnet om kampene mot West Ham og Newcastle for ett år siden.

Alle utfordringene våre ble forsterket.

Defensivt hang vi plutselig ikke sammen. Offensivt skapte vi egentlig null og niks mot et lag jeg fortsatt vil påstå er klart dårligere. Det virket like idéløst som på det verste under Solskjær, men enda verre i mine øyne: Individuelt virket flere nøkkelspillere rett og slett å være slitne. De gjorde i alle fall så mange dårlige valg, det var så mange feilpasninger, at det nesten var vanskelig å forstå.

Kanskje aller verst: Bruno Fernandes ble nøkkelen da han kom i februar, men akkurat nå er han ikke til å kjenne igjen. Det er bare ett eksempel.

Jeg sliter virkelig med å se at han plutselig kan komme på banen mot Everton i sin beste versjon igjen.

Det er nærmest ufattelig at en del av de samme spillerne for bare en drøy uke siden leverte nærmest feilfritt defensivt mot tre av Europas bedre lag, og så fremstod på denne måten nå mot et atskillig dårlige lag.

Det er akkurat den ustabiliteten jeg tidligere i uka skrev om som Solskjærs United må bort fra.

Det var denne høsten vi skulle og måtte bli stabile, eller kanskje bedre sagt: Hvis dette skal fungere på lang sikt, og da tenker jeg på denne spillergruppa med denne manageren, så må vi denne høsten igjen uhyre raskt finne stabiliteten vi hadde fra februar og til august.

Ansvarlig for alt dette er altså Ole Gunnar Solskjær, og det sier seg selv at for hvert tap, for hver dårlige prestasjon, så øker presset.

Jeg har selv vært blant dem som har nevnt at Solskjær faktisk har ganske gode resultater sammenliknet med blant annet Jügen Klopp og Mauricio Pochettino (i Tottenham) på sine første 100 kamper, men samtidig er sannheten sjelden svart hvitt, noe jeg også har forsøkt å få frem i tidligere kommentarer.

Det har vært for lett å forstå både optimistene og pessimistene.

Og for å være dønn ærlig: Det er lett å forstå kritikerne etter en kamp som denne, og jeg tør nesten ikke tenke på hvordan det blir om vi faktisk taper også lørdag.

Angående de første cirka 100 kampene og fakta: Sannheten er nå at Solskjær har tapt 25 kamper som United-manager, etter 101 kamper totalt.

Jose Mourinho brukte 133 kamper før han hadde 25 tap. Mourinhos situasjon var mye mer sammensatt siden han hadde klart å forpeste miljøet rundt seg, men da han forsvant hadde han tapt 28 kamper.

Da Louis van Gaal ble sparket etter to sesonger så hadde han 24 tap etter 103 kamper.

Sånn sett er situasjonen altså at Solskjær er i det samme området nå. Den mye omtalte stabiliteten bør derfor komme ganske så raskt.

Det må riktignok sies at David Moyes først fikk sparken da Champions League-muligheten forsvant.

Det skal også sier at Louis van Gaal først fikk fyken da sesongen var over, FA-cupfinalen var spilt og vunnet, men han hadde mislyktes i Champions League.

José Mourinho er den eneste av disse som fikk sparken før Champions League var en umulighet, men han hadde påvirket spillergruppa og klubben negativt, United lå 11 poeng bak topp fire etter 17 kamper og hadde akkurat vært sjanseløse mot Liverpool. Da måtte han også gå.

Med alle disse scenariene i hodet så tror jeg ikke at Solskjær får sparken selv med tap for Everton, selv ikke om Maurico Pochettino lurer i kulissene.

Det er for tidlig. Det er lagt en langtidsplan, og noen av tapene denne sesongen (Palace og Spurs) kommer med en slags forklaring, under formildende omstendigheter, og United så som kjent gode ut i en lang periode før det igjen.

Fra februar og ut sesongen var United både gode defensivt, gode mot de beste og stort sett også gode mot lavtliggende motstandere de måtte spille ut i etablert spill, selv om spillergruppa helt på tampen av sommeren hang litt i repene.

Etter den neste landslagspausen venter imidlertid kamper mot WBA (H), Basaksehir (H), Southampton (B), PSG (H), West Ham (B), Leipzig (B), Man. City (H), Sheffield United (B) og Leeds (H) og så Everton (B, ligacup kvartfinale) før jul.

Det sier seg selv at hvis United fortsatt er ustabile, har havnet mer på etterskudd i ligaen og til og med kanskje rotet det til for seg i Champions League-gruppa så føles det vanskelig å skulle snu dette.

Den eneste resepten er egentlig først nå seier mot Everton og så seier mot WBA og Basaksehir igjen etter landslagspausen.

Deretter må Champions League-avansementet sikres, samtidig som det også leveres mot West Ham, City og Sheffield United, slik at United er godt på skuddhold for topp fire når vi skal feire jul.

Hva kan vi ta med oss fra onsdagen?

Jeg tar med meg at Luke Shaw og Anthony Martial scoret et flott mål onsdag kveld.

Jeg vet også at vi fortsatt ligger godt an til avansement i Champions League, og i skrivende stund, sent onsdag kveld, er jeg veldig glad for at vi møter Everton tidlig lørdag. Det gir oss en utfordring med tanke på hviletid, men akkurat nå trumfer ønsket om å kunne legge dette bak oss og å kanskje snu dette.

Personlig så gir jeg også et lite pluss til Donny van de Beek og Shaw for prestasjonene deres rent individuelt, selv om det egentlig er litt vanskelig å gjøre det når vi ikke hadde bedre balanse i det vi leverte før pause.

Solskjær er altså ansvarlig, og når han sendte utpå et så godt lag som ikke leverte så er det også lett å være etterpåklok på at det var feil.

Jeg mente selv før kampen at i alle fall Bruno Fernandes og Marcus Rashford ikke skulle spilt, jeg mente også at Brandon Williams eller Timothy Fosu-Mensah kunne gitt Aaron Wan-Bissaka hvile, men hadde vi ledet 2-0 etter en time, de hadde blitt byttet ut og vi hadde reist hjem med seier så hadde jeg nok ikke vært like dømmende på dette.

Jeg må anta at Solskjær, trenerteamet og spillerne selv har en slags kontroll på det rent fysiske, selv om det så elendig ut for en del nøkkelspillere onsdag kveld.

Det er ti måneder siden United sist tapte to kamper på rad, som vi nå står med.

Det er 19 måneder siden United sist tapte tre på rad.

I den tre kamper lange rekka da så var det også Everton borte, et 4-0-tap, den soleklart verste opplevelsen totalt sett i en enkeltkamp fra United under Solskjær.

Lørdag må United heve seg mange, mange hakk både fra det som ble vist den gangen og det som ble vist mot Basaksehir. Jeg tror noe handler om det fysiske, det taktiske og prinsippene, men akkurat nå er det mentale også ekstremt viktig.

Jeg er uhyre spent på hvilken versjon vi får av United lørdag, og optimismen min etter Newcastle, PSG, Chelsea og Leipzig er nå dessverre erstattet av en nervøs bekymring.

Med så mange kamper og så tett kampprogram denne sesongen er det nemlig svært liten tid til annet enn hvile og restitusjon, og at vi da først fikk Arsenal og så denne prestasjonen mot Basaksehir har nok dessverre gjort noe med mange av dem som så langt både har trodd, håpet og støttet manageren helt og fullt.

Det har i alle fall gjort noe med meg.

Så er jeg selv blant dem som igjen og igjen understreker at mange av Uniteds problemer og utfordringer stikker mye dypere enn manageren, men jeg forstår at for folk flest blir det underordnet i dårlige tider.

Vi blir heller ikke kvitt eierne. Vi får heller ikke forandret spillertroppen altfor mye.  Alle vet at hvis det ikke fungerer, hvis det blir så ille at det må endringer til, hvis det fortsetter så ustabilt, så er det egentlig bare en person og hans utvalgte nærmeste støttespillere som må ta støyten.

Dessverre.