– Var dette bare 1. omgang? Jeg glemmer ikke egoismen og grådigheten

Dag Langerød skriver med ujevne mellomrom ned sine tanker om alt som skjer i United.

Dette er den tredje kommentaren på tre dager om Uniteds Superliga-planer – planer som døde sent tirsdag kveld.

MANDAG: – Jeg føler at de drar meg også ned i søla
TIRSDAG:  – Jeg har fire store håp som kan drepe Superligaen

Enorm lettelse.

Men også en ganske stor porsjon stolthet.

Det er det jeg kjenner på nå.

Lettelsen handler selvsagt om utfallet av Uniteds Superliga-deltakelse.

Stoltheten handler om den massive motstanden alle, også du har stått for, og jeg skriver bevisst «du» – siden vi supportere stort sett har fremstått som én i denne saken – med samme mål.

Det var to tøffe dager med voldsomme følelser.

Allerede søndag fikk jeg de første tilbakemeldingene fra supportere som lurte på hvorfor all vi i alle dager ikke brukte tiden på dette da United møtte Burnley. Bare for å gjøre det klart: Det var min avgjørelse alene. Jeg beordret gutta til å få ferdig kampen først.

Det var imidlertid en klar og tidlig indikasjon på hvor viktig dette var, noe jeg selv har kjent på de siste dagene.

Jeg har, som alle andre, tenkt på mitt forhold til United, hvordan dette skal ende og om jeg klarer å være like glad i klubben på den andre siden.

Siden dette også er jobben min overrasker det vel ikke om jeg også legger til at jeg har tenkt mye på Supporterklubbens fremtid, hva slags Supporterklubb det eventuelt blir og om det er en naturlig rolle også som jeg klarer å være hundre prosent komfortabel med i den nevnte Superligaen.

Det var spesielt å gå fra 3-1 mot Burnley, en bedre sesong enn på lenge og et ganske godt fungerende united.no (mener jeg) og så måtte tenke gjennom det meste i eget liv.

Mange fastslo at deres forhold til United var over hvis dette ble noe av.

Like mange kom med forslag til hva som måtte gjøres for å kjempe mot det. En del meldte seg også ut av Supporterklubben. Noen meldte også Manchester Uniteds død.

Jeg var, som de av dere som leste kommentarene mine vet, aldri der, og akkurat nå – dagen derpå – så føler jeg på mange måter et sterkere forhold til United enn før helga, men da selvsagt til alle oss supportere, spillerne og egentlig alt som foregår under eierne.

Jeg har aldri hørt om liknende irritasjon og direkte raseri som jeg fikk i den andre enden da jeg var i kontakt med en United-kontakt den siste uka.

Det var faktisk godt å høre på – at også innad i United, uansett om de måtte være forsiktige utad, så var det minst like sterke reaksjoner som hos oss.

Mandag var jeg usikker på når jeg kom til å reise tilbake til Manchester igjen.

Nå tripper jeg i stedet etter å reise tilbake, både for å støtte opp om manageren og laget, men ikke minst for å ta en øl sammen med andre United-supportere.

Samtidig er følelsen akkurat nå at Glazers er mer svekket enn noensinne, og jeg kjenner allerede på en grunnleggende tanke om at disse to siste dagene kanskje, på sikt, kanskje kan ende med enda større endringer.

Jeg tror imidlertid det kun kan skje hvis én ting skjer, og det er at vi United-supportere står samlet, og også jobber sammen med supportergrupperinger i Liverpool og alle de andre store klubbene.

Hvis det skal være noe som helst håp så må det være at absolutt alle trekker i nøyaktig samme retning. Koordinert.

Jeg lot meg ikke imponere av Arsenals beklagelse tirsdag kveld, eller Liverpool-eierens beklagelse på video onsdag morgen, eller Joel Glazers åpne brev til United-fansen.

Vi skal ikke glemme at dette var et angrep på fotballen slik vi kjenner den, et angrep som handlet om én eneste ting – grådighet – og at dette ble gjort fullstendig uten å lytte til oss supportere, spillerne, manageren eller ofre én eneste tanke til bakgrunnen eller historien vår.

De var villig til å ødelegge fotballen slik vi kjenner den bare fordi de selv – uten å snakke med noen andre – mente de satt på sannheten og løsningen om hvordan fotballen skal drives.

For en gjeng, en liten gruppe fotballedere som opphøyde seg selv til at det var de og de alene som satt på løsningen for fotballens fremtid.

En liten gjeng som mente at fordi de hadde roller i noen av de største klubbene i dagens moderne fotball så krevde de monopol på pengene og titlene og mulighetene for all fremtid – eller i alle fall de neste 23 årene.

23 år, forresten? Hvilke bedrifter er det egentlig som inngår avtaler på dette nivået som skal gjelder for 23 år?

Det handlet altså om egoisme og grådighet, og i den grad det har vært noe som helst tvil blant noen – så viste eierne våre og til de andre klubbene sitt sanne ansikt.

Da blir en beklagelse, som Liverpool, Arsenal og til slutt Joel Glazer kom med tirsdag og onsdag bare hul for meg. Jeg ser ingen grunn til tilgivelse.

Jeg tror imidlertid sterkt på at den videre kampen mot Glazers og disse eierne må koordineres. Videre protester må selvsagt også skje fra klubb til klubb, men ikke minst må det fortsatt skje på myndighetsnivå – der MUST for eksempel denne uka var i posisjon til å snakke med Storbritannias statsminister, Boris Johnson.

Det hjelper lite hvis bare én klubb protesterer også.

Mulig utfall? Jeg aner ikke. Sjansene for å få nye eiere som vi faktisk ønsker oss? Trolig små.

Hva kan jeg så bidra med selv?

Det er et spørsmål som alle oss som har vært krasse kritikere må stille oss. Det er veldig lett å være tastaturkrigere, og selv er jeg egentlig ikke en type som går i protesttog eller utfordrer politiet. Jeg har imidlertid muligheten via min rolle som ansvarlig redaktør til å minne dere lesere på dette, United.no har også en mulighet til å ta en plass og ikke minst Supporterklubben – som brobygger til disse andre interesseorganisasjonene. .

Men: Orker de som bor i Manchester eller Liverpool eller London å protestere over tid hvis ingenting skjer? Det er jeg spent på.

Det er én ting å skrive kommentarer her på united.no eller i sosiale medier, men det er noe helt annet å fronte dette om og om og om igjen. Spesielt hvis ingenting skjer.

Akkurat nå føles det imidlertid  mer naturlig enn før å tro på at en endring kanskje, kanskje kan være mulig.

Jeg anser personlig MUST som de naturlige førerne her, men helst sammen med alle andre, også meg og deg og Supporterklubben. Jo flere som er med på laget, desto større sjanse for å få til noe. Jeg tror faktisk det.

Noen av dere har sikkert lenge vært skuffet over MUST, men også Supporterklubben og mange andre for måten Glazers er håndtert på.

Jeg har over tid lenge tenkt på hva jeg har sagt på hvilken måte om Glazers. Har jeg vært for positiv? Har jeg stilt de riktige spørsmålene? Har jeg i for stor grad forsøkt å se alle sider?

Den største tabben, som jeg selv føler på, er kanskje mest at de har fått forbigå i stillhet i for stor grad, at jeg bare har akseptert at de eide United, og at vi bare måtte leve med det.

Jeg har kanskje i for stor grad passet på å understreke når ting har gått bedre i stedet for å se på de litt større linjene som handler om måten de har tatt penger ut av United på, lagt gjeld på klubben og at de deretter lot Ed Woodward få hovedansvaret samtidig med at Sir Alex forsvant.

Det er lett å være etterpåklok, men snaue ti år etter at det skjedde så er det ingen tvil om at det var en grusom eieravgjørelse. Vi har vinglet, fullstendig manglet en rød tråd og gått fra en skotsk manager, til en som stod for totalfotball, en som skulle være trofégarantist og så en tidligere spiller – altså i fire ulike retninger.

Nå går det sportslig bedre, men det skulle nesten bare mangle at de ikke traff ok med én av disse valgene over en periode på så mange år.

Glazers har likevel vært grusomme for klubben totalt sett. Selv om de antakeligvis har vært bedre på kommersialiseringen enn de fleste andre kunne vært så er totalen helt forferdelig for oss som klubb.

Vi var gjeldsfrie. Vi var verdens beste. Se så på hvor vi er og ikke minst hvor vi akkurat var.

Jeg tror likevel at både Supporterklubben og MUST kan utgjøre en forskjell. I alle fall sammen hvis det jobbes mot eierne også på øverste nivå, helst med å endre lover og regler for eierskap.

Noen har spurt meg de siste par dagene: Hvor mye penger får United fra oss fordi vi er en offisiell Supporterklubb? De har vel lurt på om de ved å støtte Supporterklubben direkte støtter United.

Svaret? United får ingenting.

For å si det enda mer brutalt – om vi har 30 000, 40 000 eller 50 000 medlemmer er ikke ekstremt viktig for United akkurat.

Det er imidlertid ekstremt viktig for oss.

Så skal det sies at vi, som alle andre, selvsagt må betale klubben for de drøye 500 sesongkortene vi har, men den store bakgrunnen for at vi har disse 500+ sesongkortene er jo at vi har bestemt at vi skal bidra til at flest mulig til billigst mulig penge skal kunne få oppleve drømmen om Old Trafford – hvis de har den drømmen.

Jeg og de andre som jobber i Supporterklubben får selvsagt lønn, men hver eneste krone vi eventuelt får i overskudd brukes på å lage et bedre tilbud til dere medlemmer eller også sørge for at prisen for medlemskapet eller reiser og alt vi driver med holdes så lav som mulig.

Det var også derfor vi overtok hele reisevirksomheten selv.

Vi så at det var mulig å tilby dere medlemmer billigere turer og billetter, og hvis det lå igjen noen kroner til overs så var det bedre at de gikk til å sikre enda lavere priser eller gi et enda bedre united.no eller andre ting som er bra for dere medlemmer.

Så handler egentlig ikke dette om Supporterklubben, men jeg synes det er greit å understreke dette siden det har vært en del spørsmål om oss de siste dagene, om vår rolle.

De fleste la forhåpentligvis også merke til standpunktet vårt underveis.

Så er spørsmålet hva som nå skjer, om vi kan få fart på den ballen som ser ut til å ha begynt å rulle.

Jeg har i alle fall fortalt meg selv én ting etter disse dagene. Denne grådigheten, denne egoismen, denne totale mangelen på forståelse for egne fans, klubbens historie og ikke minst måten de gikk inn i dette på uten nesten å informere en eneste sjel innad i egen klubb – den var helt vanvittig – og den skal jeg ikke glemme.

Derfor føles det litt som om Uniteds Superliga-exit kanskje bare var det at dommeren blåste til pause, men at 2. omgangen – hvor enda mer står på spill – gjenstår de neste månedene og årene – og at vi kanskje har en sjanse til å få til noe.