Mine tanker etter 2-1-tapet

Ansvarlig redaktør i Supporterklubben, Dag Langerød, skriver ned sine tanker om Uniteds kamper før og/eller etter de fleste United-kamper.

Her er hans meninger etter det vi ble vitne til torsdag kveld.

Mine tanker etter 2-1-tapet:

Det var grusomt.

Vi ble med på tøyset, spilte på tvers, stod stille i stedet for å gå på løp og teknisk, når vi forsøkte, så mislyktes vi mye oftere enn vi lyktes.

Unnskyldninger? At de scoret tidlig eller gjorde 2-0 første gang de var over midtstreken i 2. omgang? Glem det.

Dette var ikke United verdig.

Dette var sesongverste.

Jose Mourinho sa det selv etter kampen. Vi virket ikke klare for hva som kom. Da tenker jeg ikke på 1-0-målet etter 60 sekunder, men hva vi faktisk presterte, hvordan vi tok «krigen».

Chelsea-tapet var ille, men dette var virkelig skammelig i mine øyne.

Her tapte vi fortjent mot et klart dårligere lag, og vi gjorde det med flesteparten av førstelagsspillerne våre.

Henrikh Mkhitaryan kom tilbake, men det ble en håpløs kamp for han, å komme inn på 2-0, i et United som nesten da var uten formasjon, med spillere som ikke har spilt sammen, med stasjonære spillere, tilsynelatende uten gode ideer i et kombinasjonsløst mannskap.

Så jeg frikjenner ham 100 prosent for de 29 minuttene han fikk.

For meg var Marcos Rojo den eneste utespilleren som kom fra dette litt over middels, selv om Anthony Martial skal ha ros for at han i alle fall forsøkte (og mislyktes) å sette fart en del ganger.

De fleste andre underpresterte som fotballspillere.

De fleste andre skuffet som krigere.

Zlatan – som begynner med å sparke ut etter Simon Kjær? Det er gris, det. Ingenting annet, uansett om de måtte ha en irriterende fortid med hverandre fra landslaget eller om dansken slang med leppa så fort svensken kom inn.

Det kan være en hårfin balansegang det å treffe rett på konstruktiv aggresjon og det å bli med på en dårlig lek, og her bommet noen av nøkkelspillerne våre grovt, også Ander Herrera.

Det skuffet meg enormt.

Ikke det at kampen i seg selv betød så veldig mye. Det som skjer mot Swansea søndag er veldig mye mer viktig, men dere vet jo hva som skjer nå: Mer negativitet i media, mer dommedag, mer skepsis, flere usikre fans og nok en negativ opplevelse for gutta. Kort sagt alt det vi ikke trenger.

Det ble ikke bedre av Paul Pogbas skade, selv om jeg håper at det kun er en støtskade som leges raskt. Da det skjedde så skal jeg innrømme at jeg sa til kona at «slik formen hans er nå så er det jo ikke avgjørende at han blir klar igjen til Swansea, heller».

Samtidig trenger vi våre beste menn. Troppen er ikke SÅ bred, selv om den navnmessig har noen fantastiske navn.

Det er et stort problem når spillere som Blind, Shaw, Darmian, Pogba, Herrera, Rashford, Rooney og Zlatan individuelt ikke klarer å levere.

Det eneste positive  med kampen:

1) At Wayne Rooney ikke feiret reduseringen. Jeg tror han skjønte hvor ille dette hadde vært. Han hadde kanskje ikke glemt sitt eget touch da han burde gjort 1-1 mutters alene med keeper før pause.

2) At Mourinho langt på vei tok på seg skylda, for selv om spillerne var de som skuffet utpå gresset så sa han selv at de ikke virket «klare for oppgaven», og alle vet hvem det peker tilbake på. Taktisk kan det kanskje også være lurt å legge skylda på seg selv, han tåler nok nemlig det. På bakrommet håper jeg imidlertid det blir noe alvorsord til alle, også seg selv.

Så kan jeg ikke i mine villeste drømmer tro at vi får se noe like dårlig mot Swansea, men vi har altså kun en uavgjort og to tap på de tre foregående kampene etter Europa. Det betyr at jeg er spent. Det betyr at jeg gruer meg litt.

Jeg skrev etter Burnley-kampen at det knøt seg i mageregionen min underveis og etterpå, fordi jeg følte det var så urettferdig. Dette gjorde også vondt, fordi det var så svakt.

Det har jo vært variabelt i perioder frem til nå også i sesongen, og her fikk vi en mix av alt det verste vi kunne tenke oss dyttet inn i 90 minutter.

Jeg kan ikke skjønne annet enn at dette er blitt en mental greie, et mentalt problem, og denne spillergruppa har desperat behov for noen positive opplevelser, akkurat som vi fans har det.

Jeg håper virkelig det blir litt marginer med, litt stolpe inn i stedet for stolpe ut mot Swansea.

Men i skrivende stund er jeg ganske skremt over at vi kunne bli så svake som vi faktisk var i Istanbul.