«Ta klubben og Ten Hag mer enn enkelte spillere»

Ansvarlig redaktør Dag Langerød skriver ned sine tanker i forbindelse med mange av Uniteds kamper.

Her er hans skriverier, nå med Brighton-kampen et par dager unna.

Mine tanker etter Brighton

Jeg var nok minst like skuffet som alle dere etter Brighton-kampen.

1. omgangen var sjokkerende dårlig.

Men dette kom faktisk ikke helt uventet på meg.

Jeg har faktisk ventet på en ordentlig dårlig omgang med de beste, men jeg hadde ikke forventet den nå, etter en hel ukes forberedelser, i første seriekamp. Jeg hadde forventet den store skuffelsen mer i september, da vi var i gang med flere kamper i uka og det var litt fysisk og mental slitasje, fordi vi alle vet at det er huller i denne stallen, både på bredde og kvalitet, samtidig som det er mye nytt med ny manager, nytt team rundt ham og også flere nye spillere.

Etterpå skjedde det som for meg dessverre er blitt ganske så normalt – Scott McTominay, Fred og Harry Maguire fikk spesielt gjennomgå.

Selv da Fred i en lang periode var bestemann under Ralf Rangnick så fikk han gjennomgå.

Jeg er helt enig i at de var svake. Jeg leverte selv spillerbørsen til united.no, men hvem var det som ikke var svake i den 1. omgangen lørdag? Hvor mange av de beste klarte ikke å levere selv i 2. omgangen?

Jeg mener at 12 av de 13 spillerne som spilte 15 minutter eller mer var direkte dårlige eller i beste fall middels i lange perioder av kampen.

Se video-sammendrag av United-Brighton her:

Likevel, igjen så var mange av oss United-supportere altså i gang med «syndebukk-jakten», akkurat som at Uniteds problemer handler om én eller to eller tre enkeltspillere.

Selvsagt ville vi vært bedre om det var Declan Rice, Frenkie de Jong og Ruben Dias som var disse tre spillerne. Jeg er også helt enig i at noen av United-spillerne ikke er verdensklasse. Det er vanskelig å se for seg et ligagull med flere av dem. Det ligger i beste fall langt frem i tid, når Ten Hag har fått tid til å få på plass sin filosofi og enda bedre spillere til å utføre det han vil.

Det var også lett å se Freds feilpasning i egen 16-meter, McTominays mislykkede raid før 0-1, at Maguire var involvert da Welbeck sprakk Uniteds offsidelinje før 0-1 og at kapteinen også var treg til å oppfatte hele situasjonen i feltet rett etter det. Det var lett å se at vi ble direkte utspilt over hele banen, fikk følgefeil og at så godt som alle så svake ut på 0-2-målet.

Og her er vi ved en sentral greie for meg: Jeg skulle virkelig også ønske at det bare var én eller to spillere vi kunne diskutere. At alt annet fungerte. Men sånn er det ikke.

Problemet, for meg, mot Brighton, var at ingenting fungerte den siste halvtimen av 1. omgangen. Kollektivt hang vi ikke sammen. Ved første tegn på motgang så var alt vi har drevet med i sommer glemt. Spillerne må ta sin del av skylda, ja, men her var det mange som ikke var med, ikke bare to-tre av dem.

Og hvem har ansvaret for at spillerne presterer?

Jeg elsker allerede Erik ten Hag. Jeg har en voldsom tro – fortsatt og lenge – på at han er rett mann. Vi trenger en moderne fotballtrener som kommer inn med en klar filosofi, som er sterk nok til å ta kontroll over garderoben og etter hvert gjøre de tøffe grepene som må til.

Noen kan gjerne kalle meg grenseløs naiv, men jeg tror at han er mannen for oss.

Han må likevel få kritikk når det er på sin plass, og jeg føler han slapp altfor lett unna etter dette.

For hvem var det som startet med det mislykkede forsøket på Christian Eriksen som falsk 9er? Dansken var slik jeg så kampen like svak som alle de andre før pause og direkte involvert før 0-2.

Hvem var det som sendte utpå et stopperpar som aldri hadde spilt sammen før?

Luke Shaw, som hadde 67 minutter med spilletid sammen med de beste i kamp på de siste 23 dagene før ligastart fikk starte. Martinez, som ikke hadde en kamp med de beste, fikk også starte. Allerede der ser man et potensielt problem – som Ten Hag gikk for.

Hvem er det som etter to uker med gjengen i juli bestemte at Harry Maguire fortsatt skulle være kaptein?

Hvem er det som har fryst 85 millioner euro av pengene våre i over to måneder nå på Frenkie de Jong, en spiller vi fortsatt ikke vet om kommer til United? Hvem er det som har fryst de pengene, og samtidig gjort det helt tydelig gjennom sommeren at det var og er McTominay og Fred som er hans menn, og at de skulle starte første seriekamp?

Ten Hag har sett James Garner og andre i aksjon, men likevel falt tilbake på McTominay og Fred. Han gikk til ligastart vel vitende om at de skulle starte. Som andre managere før ham.

Er det McTominay og Fred som har mest skyld i det eller er det mannen som har vært klar på at de skal spille? Mannen som kunne gjort andre valg i midtbanejakten i sommer, men ikke har gjort det?

Så skal det sies at jeg støtter det valget.

Jeg mener det er rett å vente på De Jong så lenge United faktisk får tilbakemeldinger om at det er mulig, men la det ikke være tvil om at bruken av McTominay og Fred – og ventingen på De Jong – er Ten Hags avgjørelse.

Hvem er det som gjorde et trippelbytte i 90. minutt, et bytte som bortimot fikk det til å virke som om vi drøyde tiden selv om vi var desperate etter en 2-2-scoring. Ja, de hadde ventet noen minutter på sidelinjen, men jeg forstod det ikke. De burde vært på banen minst ti minutter tidligere.

Hvem er det som etterpå innrømmet at han ikke hadde forventet Brightons langpasninger, og sånn sett ble tatt på senga av Graham Potters taktikk, som tapte managerduellen?

Det var, i mine øyne, Erik ten Hag – mannen jeg tror på, er villig til å stole veldig på og som jeg mener er rett for United. Både på kort og lengre sikt. Nesten uavhengig av hva slags resultater som kommer vår vei underveis.

Hvem er det United forsøker å gi alt det han ønsker av nye spillere? Malacia, Eriksen og Martinez var Erik ten Hag-spillere. De Jong vil eventuelt være det.

United.no har tidligere fortalt at klubbens rekrutteringsteam ønsket spanske Pau Torres som venstrebeint midtstopper, men Ten Hag ønsket Martinez. Da ble det argentineren.

Etter Brighton-kampen ble så Marko Arnautovic og Adrien Rabiot plutselig høyaktuelle, igjen så snakker vi om Ten Hag-spillere.

Jeg har sett noen gode Rabiot-kamper, men jeg har sett enda flere kamper med ham hvor jeg tenker at «Han der, han ønsker jeg ikke til United».

Jeg var personlig ikke direkte overrasket over Arnautovic-koblingen.

Jeg har egentlig ventet på flere av den type koblinger, spillere som er tilgjengelig for en relativt billig penge og som Ten Hag mener kan forsterke bredden i United.

Jeg vet også at Arnautovic har et godt målsnitt, også i 30-årene, men for meg lyste det desperasjon av disse koblingene, spesielt når de kom dagen etter det første ligatapet.

Da jeg så bagasjen til Arnautovic var jeg glad United til slutt skal ha droppet det.

Denne «desperasjonen» går imidlertid tilbake på Ten Hag og klubben som har valgt å la ham styre som han gjør. Jeg tror i alle fall at dette skjedde som en konsekvens av tapet. Jeg tror ikke dette var del av en langsiktig plan.

Det betyr ikke at jeg mener det er feil å gi Ten Hag det han vil.

Langt på vei mener jeg at han må få det som han vil, men her snakker vi for meg om ekstremt mye mer sentrale ting for United både nå og senere enn hva enkeltspillere leverte søndag i et ikke-fungerende kollektiv.

Svært få spillere ser gode ut når laget ikke fungerer. Det er mitt utgangspunkt.

Så er ikke dette så farlig.

Det er helt naturlig at Ten Hag også gjør feil.

Han lærer nå, om spillerne, om ligaen og klubben, men det betyr ikke at han skal frikjennes når han står bak noen helt sentrale grep både i søndagens kamp – og sommeren – som gjør at situasjonen nå er som den er.

Så kommer vi som United-supportere aldri unna at følelsene våre nå også handler om et problem med eierne, Glazers-familien.

Slik var Glazers-protestene før søndagens kamp:

Det er de som står bak forfallet og valgene som har ført oss dit vi er i dag.

Frustrasjonen etter søndagen handler jo nesten like mye om hva som har skjedd i ti år enn bare den kampen. Det handler om ti år med tilbakeslag, ti år med Ed Woodward som sjef for de sportslige og Glazers med ansvaret for visjonen i United. Den visjonen vet alle har handlet veldig mye om penger.

Så har de amerikanske eierne våre selvsagt også ønsket trofeer og sportslig suksess. De har også brukt penger, men visjonen som er delt i klubben, signalene utad, har veldig ofte handlet om det kommersielle. Det må de ta på sin kappe.

Vi fikk altså 6. plass med 58 poeng forrige sesong, et sommervindu til terningkast 2 (hos meg) og så denne ligastarten. Jeg forstår at ti dårlige eller elendige år, en av de verste sesongene på en evighet, en dårlig overgangs-sommer – og så den 1. omgangen – skapte irritasjon og frustrasjon.

Det letteste er da også å ta dem man akkurat har sett foran seg, men jeg spør deg: Hvis jeg tok bort 2. omgangen til Christian Eriksen og noe av det Lisandro Martinez gjorde – hva var bra av alt det andre? Eller: Hva var til og med middels? Hvor mye var dårlig?

Det er heller ingen tvil, mener jeg, at visse United-spillere nok kommer til å spille mindre og mindre når Ten Hag lærer mer og mer om gruppa si og får på plass signeringer nå i august og så igjen i 2023, men ansvaret – og dermed skylden – ligger for meg høyere opp enn enkeltspillerne.

De gjør stort sett så godt de kan, selv om det ikke alltid ser slik ut.

Som jeg har skrevet før, det ser av og til ut som om gode eller middels fotballspillere ikke helt vil når ingenting rundt dem fungerer. 

Presset har dermed økt.

En naturlig usikkerhet har også tatt plass hos meg.

Jeg tror likevel at han som har det sportslige ansvaret, han jeg akkurat har gitt skylden for mye, Erik ten Hag, er så god at vi kommer til å få ganske mange gode opplevelser den sesongen.

Jeg forventer egentlig også at vi får se det allerede lørdag kveld.

Det kan godt hende jeg tar feil, men jeg tror fortsatt knallsterkt på at dette var mer én dårlig kamp enn et tegn på at vi kommer til å bli et dårlig fotballag i 2022/23.

2. omgangen mot Brighton ble også et bevis på at Ten Hag viste at han kan endre på ting, akkurat som han har vist det så mange ganger tidligere i Ajax.

Så lærte han en del om spillerne, kollapsen og mentaliteten i gruppa, men også balansen i laget og hvordan usikkerheten skapte en kollektiv svikt.

Jeg tror Ten Hag er den perfekte manager til å ha på treningsfeltet når dette skal justeres og jobbes videre med, selv om jeg merker at jeg er litt usikker på hvor dype sår forrige sesong faktisk laget. 

Jeg tror også, selv etter dette grusomme tapet, at nederlenderen er en manager som vi på sikt vil forstå er en som får mange spillere til å levere på sitt beste nivå eller bedre enn det vi er vant til. Fordi jeg tror så sterkt på at han kommer til å skape et godt kollektiv – og da kan også Fred, McTominay, Maguire, Rabiot og alle andre han måtte velge fremstå gode eller bedre.

Men vi må tåle motgang.

Vi må forstå at det kommer til å komme smeller. Ingen fremgang går rett til topps. Så får vi se hva slags valg Ten Hag gjør, hvor god han er og hva slags kontroll han får over en spillergruppe som altså har levd med negativitet og skuffelse i ett år nå allerede.

Det mentale ble ikke noe enklere etter søndagen, men jeg står på at jeg har veldig tro på at Ten Hag er mannen som skal styre oss videre med fremgang, selv om han også må ta sin del av skylda for det som skjedde søndag.