– Jeg har nesten ventet på det. Nå skal Solskjær og United tas

Ansvarlig redaktør i Supporterklubben, Dag Langerød, skriver ned sine tanker med ujevne mellomrom om det som skjer i United.

Her er hans vurderinger etter snart seks måneder av 2020/21-sesongen

Mine tanker så langt i sesongen

25. januar fikk jeg en mail fra en svært oppegående bekjent som heter Birger. Der stod det:

– Et tema jeg tenker mer og mer på er om «det ikke skulle bli noe i år» etter at formpilen til de grader har tatt seg opp. Kan skuffelsen faktisk bli et problem for OGS?

Nå synes jeg vi ser hvor spot on Birger var med det. United er blitt bygget opp, men nå skal laget tas. Jeg ser det i måten United nå omtales på.

Derfor tar jeg dere med tilbake til start.

Jeg kjenner ingen som trodde at Manchester United kom til å bli blant de to beste i Premier League denne sesongen.

Noen få trodde på en ny 3. plass, flere trodde på topp fire, men en del trodde også på en plassering utenfor topp fire.

BBCs fotballsjef, Phil McNulty, hadde United på 4. plass.

The Independents fotballsjef, Miguel Delaney hadde United utenfor topp fire.

Det var før sesongen.

Da Supporterklubben spurte dere medlemmer i november om hvordan det kom til å gå denne sesongen mente cirka én av tre at det ikke kom til å bli topp fire.

Det er egentlig utgangspunktet for alt denne sesongen, en sesong som alle under pandemien erkjenner har vært vanskelig.

Det er ett eneste lag i Premier League som bare har blitt bedre og bedre, og så klarte å holde det nivået stabilt. Det er Manchester City, kanskje med den beste manageren, det beste spillermateriellet og en spillergruppe som også har vunnet ligaen flere ganger før.

Liverpool har skuffet. Chelsea har skuffet. Tottenham har skuffet. Arsenal har skuffet.

United ligger på 2. plass – en plassering de kun har klart én eneste gang de siste sju årene. United ligger på 2. plass i mars – noe de kun har ligget på én eneste gang de siste sju årene.

Selv etter to 0-0-kamper på rad i ligaen er det bare suverene City som så vidt har scoret mer enn oss.

Likevel er det bare nå å forberede seg på en hverdag hvor ulike journalister, eksperter også enkelte United-fans nå skal ta United.

Vi har allerede sett og hørt og lest de siste ukene og dagene at Bruno Fernandes ikke er det helt store, fordi han ikke har herjet og senket de største lagene.

Vi har allerede hørt og sett og lest at Solskjærs United ikke er det helt store, siden det er blitt null seirer og fem uavgjorte på sju kamper mot de tradisjonelle «topp 6».

Etter 3 x 0-0 den siste uka er vi utslitte.

Vi har i alle fall en for dårlig manager og for dårlig spillere.

Det er visstnok ganske så uakseptabelt at en gullkamp 12. januar – for et lag som ingen forventet skulle være med i gullkamp – halvannen måned senere er blitt til 2. plass.

Jeg har egentlig nesten ventet på det. En formdupp og så skal Solskjær og United tas, selv om Arsenal ligger 14 poeng bak på tabellen, selv om Liverpool er åtte poeng bak og selv om «overgangsvinneren» Chelsea fortsatt ligger sju poeng bak på tabellen.

Et smil på feil plass? For en håpløs manager. Det er ikke rart at United er så dårlige når han kan smile av noe som ikke er bra.

Mange forsøker nå å dra alt over en kam også.

Tre ganger 0-0 på rad? Fyttirakkern så svakt.

Det er svært få perspektiver om at den første av de tre 0-0-kampene skjedde i et returoppgjør som vi ledet 4-0 etter en glimrende kamp uka før eller at vi i den andre så ut som et veldig godt kollektiv borte mot Chelsea, bare en feilaktig dommeravgjørelse fra en straffe som fort ville gitt tre poeng.

Nei, nå er vi ordentlig i trøbbel. 0-0-kampen mot Palace bare forsterket den svake trenden.

United har 13 seirer, 9 uavgjorte og 2 tap de siste snaue tre månedene, men fokuset utad nå forsøkes å vri til bare to seirer på de siste åtte kampene.

Det er riktignok helt korrekt at vi bare har vunnet to av de siste åtte.

Det er selvsagt også helt rett i at om vi hadde slått Everton, WBA og Palace så ville vi hatt seks poeng mer – og vært på et slags skuddhold i gullkampen – hvis vi hadde slått City til helga.

Jeg er også hundre prosent enig i at Palace-kampen var elendig og at alle de uavgjorte har vært frustrerende.

Det er imidlertid bare noen få dager siden vi så ganske så bra ut mot Chelsea, og det er bare et par uker siden vi storspilte borte mot Real Sociedad.

Ja, vi er for variable og Palace-kampen var grusom, men alle vet da at det er noen huller i dette United-laget? Jeg tar denne 2. plassen så langt i sesongen hver eneste dag av uka.

Som jeg begynte med – det er nesten bare ett eneste lag i fotballverdenen nå som leverer stabilt helt på toppen selv om de er med i Europa. Det er Manchester City.

For å ta noen konkrete eksempler.

Bayern München har tatt fire av ni mulige poeng i Bundesliga nå. Juventus har vunnet to av sine seks siste kamper i alle turneringer. Paris St. Germain går litt bedre nå, men tapte nylig mot Monaco og leder for en gangs skyld ikke i Frankrike når vi er kommet til mars. I Spania har verken Atletico Madrid, Barcelona eller Real Madrid imponert veldig den siste måneden.

I England har Liverpool slitt en god periode. Chelsea startet godt under Thomas Tuchel før de nå også har et par uavgjorte på rad, Tottenham har tapt seks av sine ni siste og Arsenal hangler også.

Personlig tror jeg for få tar innover seg den påkjenningen denne sesongen er for alle.

Jeg skal ikke svare for alle dere, men selv jeg som er supporter kjenner at jeg er litt sliten.

Så er denne vanskelige pandemi-sesongen ganske så lik for alle, men i en sesong hvor så få giganter klarer å vinne uke inn og uke ut så mener jeg at vi må erkjenne at pandemien påvirker resultater og prestasjoner.

United har spilt 42 kamper på 166 dager siden sesongstart. Forrige sesong hadde de spilt 44 kamper på samme tidspunkt, men fordelt på 204 dager.

Det er altså nesten like mange kamper, men på 38 dager mindre.

Det sier sitt om den økte belastningen, og jeg mener selv at Ole Gunnar Solskjær har et kjempepoeng når han understreker at alt har skjedd samtidig med at ingen har kunnet leve et normalt liv utenfor banen.

Jeg kan igjen bare svare for meg selv, men jeg merker det tidvis at pandemien tærer på. Det er en del dager som er litt tøffere, hvor man er litt mer tom.

At pandemien dermed påvirker en spillergruppe og et kollektiv som lever under enda strengere coronaregler enn du og jeg gjør vil derfor være ganske så naturlig.

Så er det lett å være etterpåklok.

Det er også veldig lov å være kritisk.

Var det altfor, altfor sent å bytte mot Palace først etter 74 minutter? Jeg mener det.

Burde Bruno Fernandes startet i returkampen mot Real Sociedad da vi allerede ledet 4-0? Antakeligvis ikke, i alle fall ikke med tanke på at han så såpass dårlig ut mot Palace, og slet også mot Chelsea.

Burde Bruno vært gitt flere andre pauser underveis? Kanskje det.

Kunne vi sagt noe av det samme om Marcus Rashford, som med unntak av ti minutter mot Palace virket helt ute av det onsdag? Absolutt.

Samtidig – hva hadde folk sagt hvis vi hvilte Bruno og/eller Rashford og tapte poeng?

Vi hvilte et par formspillere mot Sheffield United (Shaw og Cavani), men gikk på en smell. Da ble det brukt mot manageren og trenerteamet at de gjorde denne endringen.

Jeg husker godt bortekampen mot West Ham i høst, da både Bruno og Rashford startet på benken. Ved pause lå vi under, og sinnet og raseriet blant United-fans var enormt. Solskjær fikk da passet sitt påskrevet for å ha våget å ta dem ut av en kamp vi måtte vinne.

Noen vil sikkert mene at jeg bare forsvarer Solskjær og hans trenerteam til siste slutt, men vi er altså inne i en sesong som ingen har vært i før. Vil det skje feil, både på treningsfelt, i forberedelser og i kampene? Selvsagt! Jeg mener det er åpenbart.

Det betyr imidlertid ikke at Solskjær eller andre managere er udugelige.

Jeg er selv åpenbart ikke komfortabel med Palace-kampen eller alle de uavgjorte kampene de siste ukene, Palace-kampen var den svakeste til nå i sesongen, men hadde du dagen før seriestart i september – eller også i november – spurt meg om jeg ville tatt en 2. plass tidlig i mars – med en ok avstand nedover til noen av de største topp fire-rivalene våre, så ville jeg tatt det.

Hadde du spurt meg tidlig i desember om jeg ville tatt 13 seirer, 9 uavgjorte og 2 tap på de neste 24 kampene så ville jeg nok sagt ja.

Ville du sagt til meg at vi kom til å score 47 mål på de neste 24 kampene, og holde nullen i 13 av de 24 kampene så ville jeg vært svært usikker på om det kom til å bli så bra.

Hadde du sagt til meg i desember at når vi kom til mars – etter bortekamper mot Chelsea, Liverpool, Arsenal, Leicester og flere andre – at vi fortsatt da skulle være ubeseiret borte helt siden januar 2020 – da ville jeg nok smilt lett, men tenkt at det overhodet ikke var realistisk.

Jeg skulle selvsagt gjerne unngått 3-3 på overtid mot Everton, tapet mot Sheffield United, semifinaletapet mot City i ligacupen og poengdelingene mot WBA og Palace, men jeg likte måten vi var nær ved å slå Liverpool på Anfield i ligaen, hvordan vi slo dem ut av FA-cupen og måten vi nå stort sett forsøker å kaste oss over motstanderne.

Det har vært en klar endring i måten vi går til kamper på, selv om kvaliteten ikke alltid er på topp.

Det er bare noen dager siden vi stod høyt, fremsto som et meget godt kollektiv og presset Chelsea med fire spillere nesten inne i deres egen 16-meter, på bortebane, nærmest gjennom 90 minutter.

Ja, vi fikk «bare» 0-0 borte mot Chelsea, Arsenal og Liverpool, men jeg elsker at vi nå ikke bare legger oss bakpå med fem mann for å kontre. Vi forsøker å spille på våre egne styrker, selv om det blir interessant om vi også gjør det på Etihad til helga.

Så har det som nevnt manglet noe kvalitet, men det er vel ikke overraskende. Hva var det jeg begynte med i denne saken? Jo, at få om noen trodde på topp to og en del faktisk ikke trodde på topp fire en gang denne sesongen.

Så er det en ting til som jeg mener er utrolig viktig å ta med seg: Det er ikke ofte at utviklingen til et lag går rett til topps, i alle fall ikke for et lag som faktisk ikke har vært bedre enn 5. best i England siden Sir Alex ga seg.

Så må jeg også gjenta en ting jeg har sagt før.

Jeg vet fra mine prater med folk i United at i denne sesongen har hverdagen på treningsfeltet stort sett handlet om restitusjon. Kampforberedelsene gjøres mye på video. Selve treningen på nye ting eller variasjoner i egen spillestil må tas under kampene. Øving i kamp, altså.

Selvsagt vil det da kunne ta litt tid og variere. Det er helt naturlig, slik jeg ser det, spesielt for et lag som vårt – som langt i fra er verdens beste eller ferdigbygget. Vi er veldig gode på vårt beste, men for variable.

De fleste var imidlertid enige før sesongstart om at vi var sjanseløse på en plass blant de to beste. Rundt oss kranglet ekspertene om det var Liverpool eller City som kom til å ta gullet. Ingen, absolutt ingen, trodde på United.

Så lekte vi litt med gullet i januar, men det betyr ikke at 2. plass eller 3. plass eller «bare» en ny topp fire nødvendigvis vil være en nedtur. Jeg mener altså sterkt at ingen må glemme hvor vi har vært og hva utgangspunktet var.

Ja, vi vil til topps, vi samler egentlig ikke på 2. plasser, men det er ikke slik at det 5. beste laget i England over sju år blir best over natta.

Så må vi selvsagt fullføre sesongen i stil.

Målet er åpenbart fortsatt å ende nærmest mulig 80 poeng, altså at vi fullfører sesongen med cirka to poeng per kamp eller mer. Det ligger i bunn, som et klart mål.

Det United-laget vi snakker om, diskuterer, jubler med og lar oss frustrere av har imidlertid bare tapt 10 av sine siste 67 kamper i alle turneringer. Det er blitt 41 seirer, en seiersprosent på 61, og altså to tap på de siste 24 kampene. Senest søndag så det ganske så bra ut.

Så Palace-kampen til tross, de uavgjorte kampene til tross, så har jeg ingen tro på at dette kollapser. At vi vil variere, ja, men kollaps? Nei!

En elendig kamp mot Palace betyr ikke at det blir rett å si at dette United-laget er svakt eller håpløst, slik noen nå forsøker å male bildet.

Derfor er Birgers problemstilling i starten av denne saken relevant: Det kan ikke bli slik at det som var bra nok før sesongen eller i desember plutselig ikke skal være bra nok i mars bare fordi vi har hatt et par gode måneder.

Vi er ganske gode totalt sett, men ikke best.

Så kan vi heller ta en ny diskusjon om forventningene neste sesong når vi ser hva som skjer i sommer, og vel må tro på en mer normal 2021/22-sesongen – forhåpentligvis da igjen med oss på tribunen.