Mathias Haugaasen (34) er en norsk fotballtrener og har jobbet i norsk toppfotball siden 2004. Han har tidligere drevet med analyse både for Vålerenga og aldersbestemte norske landslag. Til daglig er han å finne på Norges idrettshøgskole hvor han jobber som stipendiat på spillerutvikling i fotball, samtidig som han er med og trener 2. divisjonslaget Grorud.
Han er en livslang United-fan og har besøkt noen av de fremste akademiene i verden gjennom sine studier – deriblant Uniteds treningsanlegg på Carrington ved flere anledninger.
Av: Mathias Haugaasen
Det er skuffende å se at de ikke makter å skape mer problemer for ett av ligaens svakeste forsvarslag. Samtidig så er det igjen betryggende å se at United stort sett gjennomfører en solid og trygg kamp defensivt, men det er klart at det ligger en forventning om dette når de møter et lag som Crystal Palace på hjemmebane.
Vi skal imidlertid gi kreditt til Palace for den defensive prestasjonen – vi ser et lag som hadde gjort hjemmeleksa si godt. De står en del høyere enn andre lag som ofte kommer til Old Trafford bare for å ta med seg ett poeng, og det er spesielt to grep de lykkes veldig godt med. I første omgang presser Palace i en slags skjev 4-3-3 formasjon, med to spisser og en kant på motsatt av ballside som skyver frem. På denne måten markerer de mer eller mindre ut Carrick og Anderson sentralt, med den ene spissen fri til å presse ballfører.
Samtidig ligger de med relativt kort avstand mellom bakre ledd og det fremste pressleddet, noe som gjør det trangt og vanskelig for United å spille gjennom sentralt.
Annonse
Dette gjør at United ofte blir spillende bredt, og vi så særlig mye rom på venstre til Evra/Young i første omgang. De gangene United spiller seg inn sentralt i mellomrom så ender det for ofte med at de mister ballen, enten pga. feilvendte spillere eller for store avstander mellom medspillerne i det området.
Palace sin taktikk tvinger derfor på mange måter United bredere i spillet, og lykkes med å utligne litt av kvalitetsforskjellen på lagene gjennom dette. Når United, på samme måte som andre omgangen mot Liverpool, slår en rekke innlegg som en konsekvens av dette uten egentlig å ha gode forutsetninger for å skape ting i boksen, så er Palace som Premier League lag flest gode til å duellere i boks.
Vi så at Carrick og Anderson fant seg bedre til rette høydemessig i denne kampen, noe som gjorde at forutsetningene for å etablere et spill høyere i banen etter disse spillvendingene var veldig gode. I større grad enn mot Liverpool så gjorde de også dette, men jeg opplever fremdeles at det slås for mange innlegg i situasjoner som krever mer bearbeiding. Det som er skuffende med dette er at, som nevnt tidligere, dette er en fase hvor United tradisjonelt er veldig gode men som de ikke har vært spesielt imponerende i innledningsvis av sesongen.
Nå skal det sies at det skjer mye i og rundt boksen til Palace stort sett hele kampen. Så kan man si at det er litt tilfeldig at United får den kampavgjørende situasjonen i sin favør rett før pause. Men jo flere situasjoner man har i boksen, desto større sjanse er det for at en av disse vipper (i Uniteds øyne) riktig vei.
I forhold til de foregående kampene så beveget ikke Valencia og Young seg like mye inn i banen som tidligere, antagelig fordi det rett og slett var for trangt. Anderson hadde en friere rolle til å gå fremover enn Cleverley tidligere, hvor United istedenfor å ha to sentrale balanserende midtbanespillere nå balanserte med en innvendig back motsatt av ballside – da ofte Fabio. Denne type bevegelse etterlyste jeg i forrige innlegg, og jeg tror at dette på sikt vil gi en stor offensiv gevinst.
I likhet med tidligere kamper så virker det noe trygt og solid over det hele, til tross for glippen til Ferdinand på sjansen til Gayle. Det skulle vel også bare mangle mot denne type motstand – men det skal jo gjøres. I samfulle 90 minutter. Det var også et steg i riktig retning i relasjonen mellom den defensive tryggheten og den offensive dynamikken.
Jeg sitter uansett med en følelse av at vi så United på halv maskin offensivt.
Annonse
Det var til tider stillestående, lite samtidighet og tamt. Noe av dette kan man kanskje legge på kontoen for å gjøre akkurat det som er nok mot svak motstand. Noe kan sikkert forklares med de defensive prioriteringene som jeg diskuterte ved forrige innlegg. Jeg stiller imidlertid et spørsmålstegn ved kampformen til enkelte: vi ser en del uvante miss fra Rooney. Det samme fra Carrick og Anderson. Avslutningen til Hernandez på sjansen han får i andre omgang. Vi ser en Ferdinand som glipper både mot Liverpool og nå Palace, i situasjoner som han antagelig har vært i flere tusen av og som det ikke er noen grunn til å slippe til. Vi ser en relasjon mellom Fabio og Valencia som ikke er i nærheten av det Evra og Young viser på den andre siden av banen. Det er rett og slett en del ting man ser som man ofte før ikke har sett fra et kollektivt United, og det er vanskelig å sette fingeren på hvorfor det er slik. Uansett hva forklaringen måtte være, så gir dette i sum seg utslag i et lag som fremstår litt tamt og lite samkjørt fremover.
Oppsummeringsvis så virker det fremdeles trygt og solid bakover, noe United naturligvis vil profittere på i kampene fremover. Det var gledelig å se at United holdt denne tryggheten med samtidig å frigjøre de to sentrale midtbanespillerne høyere i banen og sågar periodevis inn i og rundt motstanderens boks. Angrepsmessig så har de fremdeles en del å gå på, selv om det var gøy å se at relasjonen Evra/Young fungerte såpass bra i denne kampen. Jeg sitter litt med et inntrykk at United lar seg diktere i større grad enn de dikterer selv. Så skal man samtidig huske på at disse tilfeldighetene også spiller inn. Hadde United fått straffe og scoring tidlig, så hadde vi kanskje sittet og reflektert over en 5-0 seier isteden. Det ble imidlertid ikke slik. Det ble 2-0. Mot et svakt Palace. Det var helt OK.
