Den første triumfen

Crystal Palace slo høsten 2011 United for første gang siden 3-0-kampen i 1991, og avanserte med det fra ligacupen på vår bekostning. Wilfried Zaha storspilte for «ørnene», og kanskje var det hans opptreden den onsdagskvelden som fikk Sir Alex Ferguson til å virkelig få øynene opp for den talentfulle vingen.

Siste ligatap var den nevnte 3-0-kampen i 1991, og ellers har Palace noen uavgjortkamper på Selhurst Park å skryte av i Premier League-historiens kamper mot United. De siste seks ligakampene på Old Trafford har endt med seks United-seiere, og i bare én av de seks kampene slapp United inn mål – i 5-2-seieren forrige gang Croydon-klubben gjestet Old Trafford i ligaen.

Men det er verken i ligaen eller i ligacupen at en finner de største kampene mellom klubbene. Det mest minneverdige er og blir FA-cupfinalen(e) i 1990. Sir Alex Ferguson, den gang bare Alex Ferguson, var under press. Mange fans var frustrerte over hvor langt bak teten en lå i ligaen; United endte til slutt 31 poeng bak Liverpool, og bare fem poeng over nedrykksstreken. 5-1-tapet på Maine Road mot Manchester City var grusomt, og en rekke andre svake resultater gjorde at mange trodde at Ferguson var avhengig av suksess i FA-cupen for å beholde jobben. Lee Martin, en mann som skulle vise seg å bli svært så viktig, snakket om ryktene på supportertreffet i Stockholm i august.

– Man vil aldri kunne si sikkert hvorvidt seieren reddet jobben hans. Det gikk mange rykter og det var mye skriverier. Fergie hadde ikke vunnet noe med United, og vi havnet på en 13. plass i ligaen det året. Forestill dere at det hadde skjedd idag. Men vi gjorde det godt i cupen og var i tillegg litt heldige. Det å beholde Sir Alex Ferguson som manager på den tiden er en av de beste avgjørelsene styret i klubben har tatt, mente Martin.

United kjempet seg til finalen, og der ventet Crystal Palace. United hadde allerede spilt to kamper mot dem i 1989/90-sesongen, uten at det hadde gått spesielt bra. Det ble uavgjort på Selhurst Park, mens Palace overraskende slo United på Old Trafford i det som skulle bli et mareritt av en desembermåned for United.

United slet med den fysiske styrken til Crystal Palace, og etter resultatene tidligere i sesongen var ikke United så store favoritter som de vanligvis ville være i en slik kamp. Kanskje ville ikke alle takle presset på Wembley i en kamp som kunne avgjøre managerens fremtid – i alle fall trodde kanskje en del av spillerne at Ferguson kunne få sparken, siden de fleste i media trodde det.

United stilte med midtbanespilleren Mike Phelan, senere United-assistent, på høyrebacken, noe som naturlig nok ikke var helt optimalt. Jim Leighton stod i mål, en keeper som var under et visst press siden han hadde slitt i perioder den sesongen. Palace stilte uten Ian Wright fra start, til Gary Pallisters store glede, men det viste seg etter hvert at han var minst like farlig som innbytter. Steve Coppell, en gammel United-favoritt, var for øvrig manager for Crystal Palace.

Crystal Palace tok ledelsen etter en dødballssituasjon der Leighton i beste fall fremstod ustødig og usikker. Bryan Robson, en mann som kunne snu en fotballkamp på egenhånd, utlignet for United etter 35 minutter, på en heading etter et fint innlegg fra Brian McClair. Mark Hughes gav United ledelsen i det 62. minutt, etter at Crystal Palace ikke klarte å klarere ballen fra eget felt. Så kom Ian Wright innpå, og han brukte få minutter på å vise hvem han var. Han lurte Gary Pallister som rundingsbøye, før han sendte ballen forbi Leighton i United-målet. Det ble ikke flere mål før full tid, så lagene måtte ut i ekstraomganger.

Det tok ikke lang før Wright scoret der heller. Et Salako-innlegg, et godt timet Wright-løp og en Leighton på bærtur gjorde at stillingen plutselig var 3-2 til Crystal Palace. Nå måtte United score for å få omkamp (straffesparkkonkurranser var på denne tiden for nymotens for en tradisjonsturnering som FA-cupen). Og Mark Hughes ville ikke gi Palace gleden av å vinne sin første store tittel. Hughes satte ballen iskaldt i mål i det 113. minutt etter et gjennomspill fra Danny Wallace. Det ble omkamp.

Høydepunkter fra 3-3-kampen:

Ferguson tok en av sine virkelig tøffe avgjørelser i forkant av omkampen. Jim Leighton slet i det første oppgjøret, men å vrake førstekeeperen sin før en FA-cupomkamp var likevel ganske drøyt, selv til Ferguson å være, og Fergie visste at han kunne risikere mye kritikk om gamblingen gikk galt. Leighton hadde spilt for Ferguson for både United, Aberdeen og Skottland, og hadde fått mye tillit fra sin medskotte. Men Ferguson stolte ikke lenger på Leighton. I garderoben etter den første kampen så han Leighton med hodet i armene, og trakk konklusjoner ut fra kroppsspråket. Joda, Leighton var en bedre keeper enn reservekeeper Les Sealey, som bare var innlånt fra Luton. Men Sealey trodde han var bedre enn Leighton, og Ferguson mente at det ville gjøre utslaget. Ikke alle Fergusons menn var enig i avgjørelsen, og assistent Archie Knox trodde dette ville knekke Leighton fullstendig (noe det også gjorde, forholdet mellom Leighton og Ferguson var ødelagt, og han forsvant fra klubben i etterkant), men Ferguson bestemte seg likevel for å gå for Les Sealey.

Det viste seg å være en god avgjørelse. Crystal Palace prøvde alt de kunne for å utfordre Sealey, med tøffe dueller og langskudd, men Sealey hadde full kontroll i United-målet. Ferguson valgte riktig. Neil Webb var en annen som valgte riktig, da han i det 59. minutt sendte en nydelig pasning til Lee Martin, en lokal venstreback som bare hadde scoret ett mål i karrieren. Før dette. For Lee Martin tok ballen nydelig ned, før han banket ballen i nettet. Les Sealey holdt tett, og stillingen ble 1-0 til Manchester United.

Flaggene vaiet flere steder enn i Norge den 17. mai 1990, etter at Fergusons første trofé som United-manager var et faktum. Dette var bare starten.

Høydepunkter fra omkampen: