Siden jeg fredag hadde kveldsvakt på united.no stod jeg opp klokka 10. Ti minutter etter ringte Dagbladet. Så Nettavisen. Begge ville vite hva jeg synes om at Cristiano Ronaldo skulle til City.
Jeg slaktet ham.
Jeg kalte det «det ultimate sviket». Jeg mente at det bidro til å ødelegge fotballen. Jeg mente han tråkket på Sir Alex Ferguson. Jeg kom til å glede meg over hver misbrukte sjanse, hvert kakk på ankelen.
Åtte timer senere var Cristiano Ronaldo United-spiller.
Verdens beste fotballspiller var igjen United-spiller.
Verdens mest profesjonelle spiller reiste hjem igjen.
I stedet for å ødelegge fotballen ga Ronaldo meg faktisk litt troen tilbake på det sirkuset vi lever med.
Derfor ble denne fredagen for meg større enn da Solskjær ble United-manager.
Han skulle jo aldri hjem. Jeg snakket for noen år siden lenge med spanske Guillem Balague, som også har skrevet bok om Ronaldo.
– Du, du vet, Ronaldo er en erobrer. Derfor drar han ikke til United igjen, fastslo Balague.
Annonse
Selv så kjente jeg på alle de mest primitive supporterfølelsene fredag.
Først hat.
Så elsk.
Cristiano Ronaldo tok heller ikke det lette valget.
Han dro ikke til Paris St. Germain, i en fransk liga som ikke en gang lenger er rangert blant Europas fem beste.
Han reiste hjem, til en klubb som egentlig ikke har kjempet om ligagull på åtte år, til en klubb som ikke en gang kom til Champions League-sluttspillet forrige sesong, til en klubb ingen eksperter har tippet helt på topp av Premier League-tabellen.
Akkurat det imponerte meg voldsomt.
Når Lionel Messi kanskje scorer mot Troyes eller Brest i Ligue 1 så scorer en to år eldre Ronaldo kanskje mot Liverpool eller City – på aller øverste nivå i den aller tøffeste ligaen.
Annonse
Tidenes beste fotballspiller? Uten tvil.
Så får han selvsagt nok av penger.
Han tror nok – med rette – det er noen muligheter for nye trofeer med dette United-laget også, men for meg er inntrykket at det faktisk også handlet om en god dose med kjærlighet.
Det handlet i alle fall ifølge rapportene om en telefonsamtale med Sir Alex, samtaler med Rio Ferdinand, Patrice Evra og andre legender og også Bruno Fernandes.
Det handlet ikke denne gangen om en faksmaskin, men om Whatsapp.
Jeg likte spesielt det med Bruno.
Jo da, han vokste opp med Ronaldo som forbilde. Han har spilt og spiller med Ronaldo på landslaget, men jeg er ikke ett sekund i tvil om at hvis han selv var i tvil om Ronaldo kunne gjøre en god jobb for United så ville han aldri reagert som han gjorde.
Bruno er en vinner, og jeg tror han er sikker på at Ronaldo kommer til å sørge for at United vinner flere fotballkamper. Så enkelt. Så vanskelig.
Derfor presset han på for å få Ronaldo til United.
Aller mest må jeg likevel sende en stor takk til Ole Gunnar Solskjær.
Det er få som bryr seg så mye om United som han gjør, og min forståelse er at han tidlig skjønte at det rett og slett ikke kunne skje at Ronaldo endte i City.
Annonse
Da han skjønte at Ronaldo faktisk kom til å forlate Juventus tok han derfor det initiativet og det ansvaret som ligger i det å være en fullblods United-manager. Han samlet sin nærmeste krets, argumenterte for hvorfor Ronaldo ville være bra og sørget for å få gjennomslag.
Annonse
Om Varane- og Sancho-kjøpet la mer press på hans skuldre så kommer Ronaldo-signeringen med gigantiske forventinger til både spilleren og United som lag. I verste fall, hvis resultatene uteblir, så vet alle at Solskjær blir taperen, den som må gå.
Solskjær bryr seg imidlertid ikke om sånt.
Han bryr seg om United, og at han mente at for United vil Ronaldo være bra. Akkurat som Varane og Sancho vil være det. Akkurat som han mente at det var riktig for United å selge Lukaku for et par år siden, uansett hvor rart det fremstod uten en erstatter på plass.
Men hva er best for United? Det er det eneste Ole Gunnar Solskjær tenker på.
Da Ronaldo skjønte at United ville ha ham ble det etter hvert heller aldri tvil.
Dagen som startet som det ultimate sviktet ble i stedet som den beste kjærlighetshistorien.
Derfor ble dagen så spesiell, så følelsesladet at tårene presset på. Jeg vet også at min øyekrok ikke var den eneste våte fredag.
Tenk Raphaël Varanes velkomst på Old Trafford. Gang det med 10 eller mer. Tenk Solskjærs første kamp som manager. Jeg er ganske sikker på at dette blir enda større.
Comebacket på Old Trafford blir magisk, uansett hvordan det går.
Så skal det sies at jeg er spent på hvordan Ronaldo 36 år gammel takler Premier League. Jeg synes i Juventus også at det ble litt vel mye Ronaldo. Hver gang han fikk en skuddsjanse selv så tok han den. Han sentret ikke. Jeg ser litt for meg en frustrert Marcus Rashford og Jadon Sancho i bedre posisjoner når det skjer. Han kan vel heller ikke sies å være Guds gave til presspillet.
Samtidig er dette faktisk som en Guds gave for United, den nevnte kjærligheten, klubbtilhørighet, entusiasmen den skaper blant oss United-supportere og ikke minst dette United-laget.
Jeg har aldri noen gang fått så mange meldinger fra andre United-supportere som fredag, og jeg tror også at den entusiasmen sprer seg blant United-spillerne. Han gir alle et løft, gir oss bedre kvalitet og kommer med et hode som få andre har innen fotballen.
Med all respekt for Anthony Martial, som jeg synes har fått gjennomgå mer enn fortjent den siste uka, så føles duoen Ronaldo/Cavani som en solid oppgradering fra Cavani/Martial.
Bare for å ta det med en gang. Ronaldos ligascoringer de siste årene er som følger, rangert tilbake fra og med forrige sesong: 29, 31, 21, 26, 25, 35, 48, 31, 34, 46, 40 og 26 – og så United-tiden – 18, 31, 17.
12 sesonger på rad med over 20 ligamål, altså.
Hvis noen kan vise til noe med kroppen hans som tyder på et fysisk forfall så vil jeg også gjerne se det.
15 millioner euro (pluss åtte i klausuler) i overgangssum er heller ikke mye, og United driver så bra at de er godt posisjonert til å betale ham 25 millioner euro i året.
Med noen få dager igjen av overgangsmarkedet har vi altså fått Sancho, Varane og Ronaldo. Si det er par ganger høyt til deg selv. Det er helt vilt, og det på en drøy måned.
Da sommeren startet trodde United verken på Varane eller Ronaldo, men nå er det levert.
For et vindu, og snakk om å peke nese til alle de som har våget å stille spørsmål ved Ole Gunnar Solskjærs evner til å få kloa i de beste spillerne, men det er noe som er enda viktigere.
Vi har en manager som nå har skapt et United som vi nå tro på uansett hvem vi møter. Det er ikke altfor lenge siden det ikke var slik.
Dette laget her kan – og jeg understreker kan – vinne Premier League. Det kan vinne Champions League. Så mye kvalitet er det, selv om det selvsagt krever at alt veldig fort sitter såpass stabilt og med så stor kvalitet som nødvendig er.
Akkurat nå er det imidlertid ikke det det viktigste. Nå handler det om en dag og noen følelser jeg tror det blir lenge til jeg kjenner på igjen. Følelser som kanskje først slås av seriegull 21.
Akkurat nå handler det imidlertid kun om:
Viva Ronaldo, Viva Ronaldo, Running down the wing, Hear United sing, Viva Ronaldo
