– Kona slo Georgies kjæreste rett ned

Paddy Crerand og United-Supporteren gjenopplevde for et par år siden 1967/68-sesongen i en dramatisert dagbok – basert på Crerands egne ord til oss om den utrolige sesongen.

Sitatene er dramatisert i dagboksform av Dag Langerød.

Episode 1: Spytting, rasisme og væpnet ran
Episode 2: 10-12 gærne fans på rommet
Episode 3: – George kom, og da kom damene
Episode 4: – Lamper laget av menneskehud

Denne gangen:

Om ligainnspurten og Champions League-semifinalene mot Real Madrid.

Hvem er hvem:

George – George Best, geni
Denis – Denis Law, spiss
Brian – Brian Kidd, stortalent
Noreen – Paddy Crerands kone
Bill – Bill Foulkes, forsvarsveteran
Matt – Sir Matt Busby, legende

Tirsdag 26. mars 1968:

Det viktigste derbyet noensinne, skriver avisene om morgendagens kamp. Vi kan i alle fall rykke fra i toppen igjen ved seier. En god følelse. Vi slo City borte tidligere i sesongen, og følelsen da var at vi rett og slett er et bedre lag.

Onsdag 27. mars 1968:

Ny skuffelse. Dette er ikke bra. George ga oss ledelsen etter 38 sekunder, men det hjalp ikke.

City spilte dessverre glimrende, og vant 3-1.

Fire tap på seks kamper, og gullkampen er helt åpen. Vi ligger likt med City og Leeds, og Liverpool er bare to poeng bak.

 Tirsdag 2. april:

Det slo oss at vi ikke har fremforhandlet noen som helst bonusavtale for å vinne eruopacupen. Ikke det at vi kan forvente oss så mye. Da vi vant FA-cupen i 1963 fikk vi 25 pund hver – en halv ukelønn.

Mandag 15. April:

George er inne i en fantastisk periode igjen. Mål i seks kamper på rad. Etter fem av seks mulige poeng på de tre siste kampene topper vi også ligaen igjen, riktignok med en kamp mer spilt enn City og Leeds, men er bare fem kamper igjen nå.

Kan bli ny tittel dette.

Søndag 21. april:

Real Madrid venter om noen få dager, men vi klarte å fokusere også mot Sheffield United. Med så få kamper igjen i ligaen handler også alt om å plukke to-poengere. Fin nok generalprøve før semifinalen i serievinnercupen.

Torsdag 25. april:

1-0. Mot Real Madrid. Hjemme.

Usikker på om det er nok. Burde nok hatt minst to.

Vi angrep og angrep, jeg traff selv stolpen, men til slutt var Georges mål det eneste vi satt igjen med. Real forsvarte seg bra med fem mann i forsvar.

Tirsdag 30. april:

Totalkollaps.

Vi slapp inn seks mål mot WBA. Brian pyntet litt på resultatet med to sene mål, men 6-3-tap?

Dermed leder City på målforskjell. Vi avslutter mot Newcastle og Sunderland hjemme. City avslutter mot Tottenham og Newcastle borte.

Det kan fortsatt gå.

Søndag 5. mai:

Vi slaktet Newcastle. 6-0.

Dessverre vant City i London mot Tottenham.

Alt avgjøres i siste runde, men klarer ikke akkurat nå å se at Newcastle plutselig skal heve seg så mye at de tar poeng fra City.

Søndag 12. mai:

Det gikk ikke.

City ledet hele veien, og vant i Newcastle. Samtidig dummet vi oss ut hjemme mot Sunderland.

Aner ikke hvordan vi tapte.

Vi er også et bedre lag enn City, men ok, kan ikke annet enn å respektere at de tok tittelen. Sa til gutta i garderoben at nå handler det om europacupen. Ikke at det er så mye annet igjen denne sesongen, da.

Mandag 13. mai:

Noreen får med seg kampen i Madrid. Den irske klubben her i Manchester har chatret et fly, og hun blir med. Prisen? 22 pund…

Tirsdag 14. mai:

Trist.

En eldre herremann på Noreens fly døde visstnok på vei til Madrid, selv om diskusjonene etterpå handlet mest om hvem som skulle få billetten hans…Vi mangler Denis i Madrid, og Real får tilbake Amancio.

Blir tøft.

Onsdag 15. mai:

Vi klarte det.

Holdt ut den første halvtimen før det sprakk. Real gikk til pause på 3-1, og vi var ganske frustrerte. Mange hadde nesten gitt opp. Matt maste imidlertid om at vi faktisk bare lå ett mål bak, at sammenlagtstillingen var 3-2, og han fikk oss til å tro på ny.

Siden den defensive taktikken ikke fungerte la han samtidig om til en mer offensiv 4-2-4-formasjon, og etterpå var det bare ett lag på banen.

Vi reduserte til 3-2, og bare fosset på.

Real ga opp, og vi fikk med oss 3-3 da Bill – av alle – løp i angrep fra sin stopperplass og satte inn 3-3 i åpent spill. Borte mot Real Madrid. Da ett baklengsmål kunne ødelagt alt. Helt vanvittig.

Jubelscenene i garderoben var ville. Det var voksne menn som oppførte seg som om de var klin gærne. Fansen sang «We god rid of Real Madrid, Halleluja» til tonene av «Michael, Row the boat ashore»…

Torsdag 16. mai:

For en natt. Vi skulle feire seieren med litt mat. Dro ut sammen med Noreen, George og kjæresten hans samt Freddie Garrity – vokalisten i Freddie and the Dreamers.

Georges kjæreste reagerte da vi la kyllingbeina vi spiste ved siden av tallerkenene, og sluttet ikke å mase om det. Til slutt fikk Noreen nok og slo henne rett i bakken. George satt bare og lo.

Jenta var pen, men kan ikke tro de to overlever spesielt lenge som par.

Fredag 17. mai:

Dro rett fra Madrid til den årlige spillergalaen i London. Kult at alle spillerne der ga oss stående applaus.

George ble kåret til årets spiller, fortjent nok etter 28 mål på 41 seriekamper. Jeg tror han ble glad for det, men trofeet var ikke viktigere enn at han visstnok mistet det litt senere på natta da han ble med ei dame opp på rommet hennes.

Lørdag 18. mai:

Møter forresten Benfica i finalen.

De slo Juventus både hjemme og borte i semifinalen, men vi spiller på Wembley. Blir nesten som på hjemmebane. Har stor tro på at vi skal klare det. Ok, vi tapte for dem før sesongen, men de var ikke så gode…

Søndag 19. mai:

Godfølelsen sitter i. Nå er det vel vår tur. Vi burde vunnet europacupen for to år siden da vi røk for Partizan i semifinalen.

Crerands erindringer fra Champions League-finalen kommer på united.no senere i mai.

Her kan du lese tidligere dagbøker fra 1967/68-sesongen:
Episode 1: Spytting, rasisme og væpnet ran
Episode 2: 10-12 gærne fans på rommet
Episode 3: – George kom, og da kom damene
Episode 4: – Lamper laget av menneskehud