Paddy Crerand og United-Supporteren gjenopplever 1967/68-sesongen i en dramatisert dagbok – basert på Crerands egne ord til Supporterklubben om den utrolige sesongen. Nå: Europacupfinalen!
Hvem er hvem: George, George Best, geni Bobby, Bobby Charlton, supermann Brian, Brian Kidd, stortalent Jimmy, Jimmy Murphy, trener Matt, Matt Busby, sjef Alex, Alex Stepney, vegg David, David Sadler, midtstopper Denis, Denis Law, skadet toppscorer
Mandag 20. mai 1968:
Annonse
Forbereder oss til finalen, godt humør blant gutta og George skal ha for at han har lært oss andre om litt av hvert. Det var han som først begynte med shampoo. Det var han som plutselig stod i garderoben med hårføner, og overalt hvor vi reiser ser vi bra ut. Vi reiser nemlig rundt i dress og slips. Er langt ifra alle som gjør det. United er klasse…
Onsdag 22. mai:
Folk minner oss på at Benfica scoret fem mot Real Madrid bare noen få år tidligere, men for å være ærlig: Det bekymrer meg ikke. Jeg har stor tro på at vi skal klare dette. Vi frykter mest høyden til den ene spissen deres, Torres. 6-7 av spillerne deres spilte også mot England i VM-semifinalen i ’66, da to mål av Bobby vant kampen for England.
Lørdag 25. mai:
Finalen blir spesiell for Brian. Har bursdag den 29. mai, fyller 19. Morsomt med Brian. Før han slo gjennom var det han som pusset fotballstøvlene mine, og jeg pleide å gi ham noen kroner om han i tillegg pusset de vanlige skoa mine.
29. mai 1968: Brian KIdd header inn 3-1 mot Benfica.
Søndag 26. mai:
Denis rekker dessverre ikke kampen. Ligger, av alle ting, på et sykehus drevet av nonner. Han har skaffet seg eget rom med TV, og får besøk av et par kompiser under kampen. BBC ville ha kameraer på sykehusrommet til Denis. Sykehuset sa også ja, men Denis sa nei. Han liker ikke for mye oppstyr, og om noen spurte hva han skulle gjøre etter trening, så svarte han alltid «Hagearbeid». Det var slik han fikk kallenavnet sitt: Gartneren….selv om han ikke kan noe om det. Det var bare en unnskyldning for å slippe unna. Med Denis var det svart eller hvitt – enten likte han deg eller så gjorde han det ikke.
Mandag 27. mai
Annonse
Reiste ned til London. Bodde på et hotell i Egham, Surrey, siden Matt ikke hadde villet forhåndsbestille før vi var finaleklare og alt mer sentralt dermed var bortbestillt. Hotellet var vel 400 år gammelt – akkurat som alt inventaret.
Vi bare måtte herje med Jimmy. Fikk rom med himmelseng, og vi forklarte ham at Richard Løvehjerte hadde sovet i den før…
Jimmy Murphy.
Tirsdag 28. mai:
Jimmy og Matt inviterte alle med på messe før kampen. Aldri skjedd før, selv om begge to er dypt religiøse.
Under messen fikk jeg besøk av en nattklubb-eier fra Glasgow. Han hadde med seg et par gangstere også. «Det er VÅR europacup du nå forsøker å vinne», påpekte de – som Celtic-fans.
Stakkars Brian. Er ikke gamle gutten, og lekte med noen frosker i en dam på utsiden av hotellet. Plutselig skulle han strekke seg etter en av dem, lente seg for langt frem, og gikk med hodet først i dammen. Kom opp slimete og fæl. Vi andre holdt på å le oss i hjel.
Trente på Wembley kvelden før. Matt gjentok det han har sagt før: Denne gangen må det vel være vår tur?
Onsdag 29. mai – kampdagen
Annonse
En times busstur til Wembley, men alle vi møtte underveis heiet på oss. Hele landet ønsker at vi skal vinne.
Helt vilt å ankomme Wembley. Så ut som 100.000 mennesker var samlet utenfor, og alt var badet i United-farger. Minst 90.000 av dem må være United-fans. Jeg så til og med noen som holdt opp et banner med «Cairo United». Huff, tenk om de har reist hele den lange veien bare for å se oss tape…
George sa til meg i garderoben at målet hans i kampen var å drible 5-6 Benfica-spillere for så å legge seg ned på kne og heade ballen i mål liggende…
Hyggelig. Hele Wembley slo til med «Happy Birthday» for Brian.
De spilte også kongesangen før avspark. Den betyr ingenting for meg. Hvorfor skal man hylle noen som aldri har gjort et ærlig dags arbeid? Andre land har nasjonalsanger om landene sine. Ikke de som styrer…
Selve kampen:
En kjedelig 1. omgang, men vi var best i ordinær tid. Tok også ledelsen da David la en pasning til Bobby som stusset ballen i bortre hjørne. David burde scoret et hat trick selv, men så utliknet Benfica med ti minutter igjen å spille. Det var tungt, vi falt litt sammen og rett før slutt kom Eusebio alene gjennom. Det tok bare et lite sekund, men jeg husker at jeg tenkte: Nå scorer han. Så gikk han imidlertid for kraft og skuddet gikk utrolig nok rett på Alex som også holdt avslutningen. Hadde han trillet ballen i hjørnet så ville de vunnet. Utrolig. Eusebio applauderte etterpå. Sier sitt om redningen. Og Eusebio.
Matt opptatt av én ting før ekstraomgangene: At vi måtte bli flinkere til å holde på ballen. «Hold på ballen, Hold på ballen», sa han om og om igjen….
Det første jeg gjorde i ekstraomgangene var å sende ballen rett til en Benfica-spiller. Huff, hva tenker Matt om det?
92: Langt utspark fra Alex, George får ballen, kommer seg gjennom, dribler keeper, skyt da, George, skyt, ikke legg deg ned for å heade. Hvorfor skal du bruke så lang tid? Ah. Han skjøt. 2-1.
94: Brian, som ikke hadde sin beste kamp, en heading, to headinger, 3-1. På bursdagen sin. Rørende. Så han tørke tårer på vei tilbake til midtsirkelen.
Annonse
99: Brian til Bobby, skudd, mål, 4-1. Game over!
De tre målene sørget også for at jeg aldri hørte noe mer om den ballmisten min noen sekunder ut i 1. ekstraomgang.
120: Vi vant. Alle ville feire med Matt, men jeg passet på å takke alle Benfica-spillerne jeg så for kampen. Handler om respekt.
Matt kom mot oss, halvt dansende, halvt joggende, og jeg fikk gitt ham en klem. «Jeg sa vi ville klare det. Jeg sa det» var alt jeg fikk frem.
Selv virket det mest som om han ville gi Bobby en klem. Tenk på alt de har opplevd sammen siden München. Selv var jeg mest beæret over at jeg fikk bidra til at drømmen hans gikk i oppfyllelse. Glad for Jimmy også. Han forble lojal til United tross tilbud fra Arsenal, Juventus og Brasil underveis.
