Andy sto på The Kop da O’Shea scoret – spurtet mot bilen for å juble

Det har handlet om pokaler, poeng, ære og berømmelse, men også hets, ydmykelser og trakassering.

Kampene har rast både på og utenfor fotballbanen i godt over hundre år.

Selv om det har mildnet noe i senere tid, står Manchester United – Liverpool fjellstøtt som hatoppgjør.

Selv Sir Alex var ikke født sist det skjedde

Det er og blir noe spesielt med Manchester United versus Liverpool.

Ta for eksempel siste gang en spiller flyttet direkte mellom klubbene. Vi snakker om april 1964 da The Beatles ikke hadde gitt ut mer enn to LP-plater, Alex Ferguson var en ung mann på 22 år som slet med å få tillit som spiss hos St. Johnstone og seriøst vurderte å emigrere til Canada.

Det var Phil Chisnall som Matt Busby solgte til Bill Shankly i 1964. Hva så med motsatt vei? Vel, Alex Ferguson var ennå ikke unnfanget. Matt Busby var en sprek mann på 28 år som var en av nøkkelspillerne til … Liverpool (!).

Busbys lagkamerat Ted Savage forlot Anfield til fordel for Old Trafford i 1937.

Ingen må tro det er tilfeldig at klubbene ikke selger til hverandre.

Da Gabriel Heinze, etter å ha vunnet liga­gull med United i 2007, plutselig fikk det for seg at han ville til Liverpool, sa Sir Alex Ferguson noe sånt som «over mitt lik» og overgangen skjedde aldri.

Ingen supporterklubb i Liverpool

Fortsatt er Liverpool den eneste større byen i England hvor Manchester United ikke har noen offisiell supporterklubb.

En reise til Anfield som United-fan er ikke noe for en førstereisgutt. Journalist, forfatter og United-supporter Andy Mitten var heller ikke det da han en vårdag 2007 spaserte rett inn i løvens hule, The Kop.

Mitten er en av seks personer vi snakket med i forkant av et tidligere oppgjør mellom klubbene. Foruten Andy Mitten består «ekspertpanelet» av:

• Manchester Uniteds mangeårige klubb-historiker Cliff Butler som har besøkt Anfield regelmessig siden 1962/63.
• United-legendene Denis Irwin og Paddy Crerand med henholdsvis 24 og 15 matcher mot erkerivalen.
• United-supporter Jon Martin Henriksen fra VGTV som har sett alle unntatt ett av Uniteds Anfield-besøk siden 2008.
• Samt selverklært Liverpool-supporter Øyvind Alsaker som har kommentert rundt 50 kamper med erkerivalene siden den første i 1995 med Eric Cantona sitt comeback.

Det er nesten 125 år siden første møte mellom klubbene, for øvrig en playoff-kamp hvor Liverpool sendte våre gutter ned fra øverste divisjon.

Flere mener at den virkelige rivaliseringen startet på 1970- og 80-tallet.

I hvert fall hadde ikke tolvårige Cliff Butler noen skremmende opplevelse da han var på Anfield for første gang i 1962/63.

– Tro det eller ei, men jeg sto på The Kop sammen med en litt eldre kompis, og hadde på meg en lue som var full av United-merker så det var klart for alle hvem vi holdt med. Det eneste de rundt meg var opptatt av var om jeg så kampen bra nok, siden jeg var nokså liten.

Ekstra intenst i 1964

Det unge Butler fikk se var i hvert fall at United tapte 0-1.

Dette var også første gang Paddy Crerand spilte på Anfield. Han minnes en kamp med høy temperatur der Nobby Stiles etter provokasjon viste to fingre mot The Kop (noe som neppe hadde gått ustraffet i dag) og en nevekamp mellom de to skotske landslagskameratene Denis Law og Ian St. John.

Crerand hadde vært ute en vinternatt før, og lot seg overhodet ikke skremme.

– Jeg kom jo fra Celtic og hadde vært med på noen oppgjør mot Rangers. United og Liverpool er det største oppgjøret i England, men er ingenting mot «The Old Firm».

Likevel var midten på 1960-tallet ifølge Crerand trolig starten på den skikkelige rivaliseringen mellom klubbene.

United møtte Liverpool ved 17 anledninger i Crerand sin tid på Old Trafford, og han spilte i 15 av dem.

– Det ble kniving mellom oss, spesielt da United og Liverpool i fire år på rad fra 1964 til 1967 vant ligaen annethvert år. I 1964 var det ekstra intenst fordi da hadde vi for første gang siden München-tragedien muligheten til å vinne ligaen.

Etter 0-3 på Anfield den våren havnet United til slutt fire poeng etter Liverpool. Crerand forteller at det gjorde United bare enda mer revansjesugne sesongen etter, da ligapokalen endelig kom tilbake til Old Trafford.

Den store forskjellen mellom da og nå, er ifølge 79-åringen at rivaliseringen stoppet da dommeren blåste av kampen.

– Vi hadde ingenting av det hatet og den forakten som kom siden. Flere av oss omgikk sosialt med noen av Liverpool-spillerne. Manchester var en morsommere utelivsby og hadde et bedre underholdningstilbud enn Liverpool, og derfor kom Liverpool-spillerne ofte til Manchester. Spesielt Ian St. John ble jeg god venn med. Jeg og kona gikk ofte ut med Ian og hans kone når de kom til Manchester på lørdag eller søndag kveld. Jeg hadde den største respekt for Bill Shankly og det hendte titt og ofte at jeg hadde en fotballprat med Shankly telefon på søndag formiddag.

Chisnall den siste i 1964

En spiller som i hvert fall så spillere på begge sider var Phil Chisnall.

I april 1964 valgte Matt Busby å selge Chisnall for 40.000 pund til sin managerkollega Bill Shankly.

Chisnall debuterte påfølgende august for de nykronede ligamesterne.

Siden har ingen spiller flyttet direkte mellom klubbene.

– Jeg husker det godt. Det var jo litt spesielt, men jeg hadde aldri gjettet den gang at Phil skulle bli historisk. Han ble dessverre rammet av et kraftig hjerneslag for noen år siden, men før det gikk han på eksspiller-middager for både Liverpool og Manchester United. Akkurat det er det ikke mange som gjør, humrer Crerand.

På 1960-tallet vant både United og Liverpool ligaen to ganger og FA-cupen én gang, men etter at Crerand & Co. som første engelske lag vant Europacupen i 1968 ble det radikal endring av dominansen.

Mens United begynte på sin lange ørkenvandring som omfattet det første nedrykket siden 1937, begynte Liverpool å samle pokaler.

Det gjorde at fraterniseringen opphørte, og at rivaliseringen tilspisset seg.

– Det var på 1970-tallet som øko­nomien i England generelt ble bedre. Dette bidro til at flere fikk råd til å reise på bortekamper. Det å følge sitt lag ble straks veldig populært, og fans reiste i store hopetall på bortekamper. Ingen hadde større kontingent av bortefans enn United. Det var ikke uvanlig med 20.000 United-fans på bortekamper. Det var da Red Army ble et begrep, forteller klubbhistoriker Butler.

Det var en forandringens tid og supporterkulturen ble slik den aldri hadde vært før. Det ble mer bråk på tribunen og hooligans fikk mer og mer spalteplass i avisene.

Etter hvert fikk den tilnavnet «den engelske syken».

Et klassisk bilde fra 1970-tallet var et bilde av en ung United-supporter med en dartpil i eller rett ved siden av det ene øyet.

Bildet er fra Anfield …

– Jeg er glad vi er kvitt all volden, men det var en herlig tid å være supporter. Du måtte lære å ta vare på deg selv, men personlig har jeg aldri kommet i bråk i forbindelse med bortekamp mot Liverpool, og har tross alt reist dit regelmessig siden 1962/63, beretter Butler.

Hat og misunnelse

Han har gjort seg noen tanker om hvorfor frontene på supportersiden på 1970- og 1980-tallet sto stadig steilere mot hverandre.

– Jeg har hørt noen si, og det er en teori jeg kan kjøpe, at United-fansen var misunnelige på Liverpool på grunn av suksessen og trofeene deres, mens Liverpool-fansen var misunnelige på United på grunn av oppmerksomheten United fikk. I Liverpool-fansens øyne ble det feil at United som var heller mediokre på 70- og 80-tallet, fikk så mye oppmerksomhet fra media og andre når deres lag var så suverene. Grunnen til at United fikk så mye oppmerksomhet går tilbake til 1958 og flyulykken da alle verdens øyne ble rettet mot Manchester United.

TV 2-kommentator Øyvind Alsaker deler oppfatningen om at Liverpools suksess og Manchester Uniteds ditto sportslige slit øket gapet mellom spesielt supporterne.

– Du har historien med at det er nabobyer, industri, arbeidsplasser, kanalen og alt det der har lagt et grunnlag. Det har alltid vært en rivalisering der, men det er de som mener at det startet for alvor på 70- og 80-tallet. Jeg er sikker på at den voldsomme Liverpool-dominansen med påfølgende United-dominansen har skjerpet de frontene veldig.

Alsaker trekker fram Manchester Uniteds triumf i FA-cupen 1977 som eksempel.

Sesongen da Liverpool vant ligaen for andre året på rad, og samtidig Europacupen (tilsvarende Champions League) for første gang etter å ha slått Borussia Mönchengladbach i finalen.

United hadde tapt 2-4 på Anfield bare noen uker før og var kraftig underdog, men vant 2-1 på Wembley.

– United snyter altså Liverpool for The Treble, og i stedet blir United i 1999 det første laget som klarer det. Du har to tiår med enorm Liverpool-dominans som selvfølgelig gir en voldsom arroganse. Liverpool provoserer United voldsomt. Så kommer Ferguson med sin berømte «knock them off their effing perch». Han gjør nettopp det og pendelen svinger helt over i Manchesters favør. United er fyrt opp av 20 års elendighet og Liverpool må da takle det voldsomme skiftet som er litt brutalt.

En lærepenge som løftet spillerne

En som fikk kjenne på den arrogansen som Alsaker snakker om var Denis Irwin. Han hadde kommet til United sommeren 1990 og så ut til å få oppleve ligagull allerede i sin andre sesong.

Et knallhardt kampprogram med syv kamper på 20 dager tæret imidlertid voldsomt på, og da United gjestet Anfield 26. april i nest siste ligakamp tok kreftene slutt.

United tapte 0-2 og dermed også siste håp om ligagull.

Sønderknuste United-spillere ble på vei ut til bussen omringet av fans. Noen ba om autografer, dette var Liverpool-supportere som utgjorde seg til United-fans. Troskyldig skrev flere av spillerne.

Da fansen fikk igjen arkene som spillerne hadde skrevet på, rev de dem i tusen biter, hånlo spillerne opp i fjeset og skrek «you’ll never win the league!».

– Det sved. Det var dessuten en grusom måte å tape ligagullet på. Jeg vil fortsatt hevde at vi hadde klart det hvis det ikke hadde vært for det meningsløst tøffe kampprogrammet. Selv om Anfield var en vond opplevelse, brukte vi faktisk det som motivasjon og inspirasjon da vi vant ligaen året etter. Sjefen (Ferguson) hadde en sterk tale og ba oss om ikke å glemme det vi hadde opplevd.

Irwin var også med på den historiske Treble-triumfen som Alsaker referer til, men i motsetning til sine lagkamerater fikk ikke backen medalje i alle tre turneringer. Irwin er av mange regnet som en av fotballens hedersmenn med 529 kamper for United og kun ett rødt kort.

En utvisning som var feil eller i det minste meget strengt dømt av den kontroversielle dommeren David Elleray.

Igjen var Anfield «åstedet».

– Jeg vil for evig tid hevde at jeg ikke skulle hatt det andre gule kortet, sier Irwin til United-Supporteren.

Kortet kom opp av Ellerays brystlomme da Irwin skjøt ballen etter at dommeren allerede hadde blåst for frispark.

– Lydnivået og atmosfæren var elektrisk den kvelden. Du hørte knapt lagkameratene rope og jeg hørte ikke dommerens fløyte. Hvis du ser klippet på Youtube så prøver jeg faktisk å sende en pasning langs sidelinjen. Hvis jeg virkelig ville sparket bort ballen for å sløse tid så hadde jeg sparket ballen langt opp på tribunen.

Har bevart brodden

I nevnte kamp hentet Liverpool inn 0-2 og klarte 2-2 på Anfield.

Der og da så det ut til at Liverpool – igjen – skulle snyte United for ligagullet, men så skjedde ikke.

Liverpool havnet 25 poeng etter på syvende plass.

Øyvind Alsaker påpeker det spesielle med at både United og Liverpool sjelden kniver helt i toppen av tabellen. Etter at Liverpool vant ligaen hele ni poeng foran United i 1988 har det kun skjedd èn gang at de to rivalene har endt på de to øverste plassene.

– Det er bare i 2008/2009 (United kom fire poeng foran, red.anm.) i senere tid hvor kampen om ligagullet har stått mellom dem. Lagene har hatt hver sin gullæra og da har den andre vært sportslig nede. Likevel vil jeg si at oppgjøret har klart å bevare brodden. Til sammenligning har kanskje ikke et oppgjør som Manchester United og Arsenal den samme appellen når de to ikke slåss om ligagullet.

En av kampene mellom United og Liverpool som definitivt hadde brodden var den som fant sted på Anfield 3. mars 2007 da United kjempet mot José Mourinho og hans Chelsea om ligagullet.

Det så stygt ut da Wayne Rooney hinket av etter 73 minutter etter en tøff takling av Jamie Carragher.

Vondt ble til verre da Paul Scholes ble utvist etter 85 minutter.

På The Kop, med Liverpool-fans på alle kanter, satt den svorne United-supporteren Andy Mitten. Han satt der fordi han ville kjenne på stemningen fra feil side som en erfaring å bruke i boken «Mad for it», som handler om verdens verste og mest spesielle hatoppgjør.

Han var fullt klar over at det han gjorde var en kalkulert risiko, og husker opplevelsen for snart tolv år siden som om det var i går. Mitten kunne nemlig ikke vært mer heldig – eller uheldig – avhengig av hvordan man ser det, da John O’Shea scoret seiersmålet på overtid.

– Den gang hadde man ikke internett på mobiltelefonen. Jeg hadde aldri sluppet unna med det i dag hvor folk lett kunne Googlet navnet mitt og funnet hvordan jeg ser ut. Jeg fikk billett gjennom en venn av en venn. Jeg trengte også en kontaktperson i fall jeg skulle bli oppdaget. Det var Peter Hooton fra bandet The Farm. Peter en tøff fyr, ikke typen du bråker med, men han styrer ikke hele The Kop og da han viste meg min inngang var forståelsen egentlig at herfra og inn var jeg alene, forteller Mitten.

– Jeg fant setet mitt, og sa et kort «hei» til sidemannen og sa ikke et ord til før jeg var tilbake i bilen etter kampen. Ved «You’ll never walk alone» reiste jeg meg, men sang ikke. Utover i kampen la jeg merke til at noen sendte meg blikk. Jeg er ingen idiot og visste at jeg ville være i alvorlige problemer hvis jeg ble gjenkjent. Disse Liverpool-supporterne visste at de hadde meg fra et sted, men klarte ikke å plassere meg. Uten å skryte så er jeg tross alt et nokså kjent ansikt i min rolle som journalist.

– Da O’Shea scoret på overtid føltes det som om hodet skulle eksplodere! Jeg så O’Shea storme som en gal mot motsatt side der United-fansen klikket fullstendig, men jeg kunne ikke vise noe som helst tegn til glede. Jeg reiste meg og gikk. Først rolig så jeg ikke skulle vekke mistanke, deretter jogget og så spurtet mot min parkerte bil, beskriver Mitten.

I bilen fikk følelsene fullt utløp.

– Jeg lukket øynene, ristet armene med knyttede never og skrek av glede. Da jeg åpnet øynene så jeg rett i ansiktet på en mann som sto bøyd over frontruten. Han så ikke videre fornøyd ut og skrek «you Manc twat, you Manc twat». Jeg startet motoren og kjørte så fort jeg kunne unna.

Mitten legger til at han noen dager etter fikk vite de som hadde sendt nysgjerrige blikk hadde tatt koblingen like etter. Som han selv sier:

– Det var ikke bare Manchester United som hadde flaks den dagen.

Nasty edge

Jon Martin Henriksen har aldri vært på The Kop, men han har sett United et tosifret antall ganger på Anfield etter det første besøket der i 2008.

– Hvis det er ett sted du som United-supporter bør vise deg som nøytral og ikke gjøre noe stort nummer av deg sjøl så er det i Liverpool, sier Henriksen.

Det har vært tøffe tak og stygge scener spesielt mellom supporterne.

Et desidert lavmålet kom da en eller flere Liverpool-fans kastet sine egne ekskrementer fra pappkrus, noe Anfields «operation manager» Ged Poynton siden bekreftet og beklaget på det sterkeste.

– Jeg har snakket med historikere og andre som mener at det er fra 1970-tallet og årene framover som det kom en «nasty edge» med disse tragediene som blir brukt i sanger, enten det er om München eller «always the victims», sier Øyvind Alsaker.

Jon Martin Henriksen trekker fram kampen fra høsten 2011 da Liverpools Luis Suarez kalte Patrice Evra for «negro» og ble siden anklaget og dømt for rasisme av det engelske fotballforbundet.

– Av oppgjørene som jeg har opplevd vil jeg si det var hetest midt i Evra versus Suarez-perioden. Da var det ganske heftig.

Likevel er det likheter

Alt hat og alle motsetninger til tross. Det er store likhetstrekk mellom folkegruppene som bor 50 kilometer fra hverandre.

Det mener i hvert fall Cliff Butler, som er fra Manchester:

– Selvsagt er det likheter mellom Mancunians og Scousers. Det er kanskje halve problemet, at folkene er så like. Vi er begge mennesker fra to store arbeiderklassebyer. Det er så mange likheter mellom oss at vi burde vært forent i mange ting snarere enn fiender.

Andy Mitten, født og oppvokst en drøy Giggs-dribleserie fra Old Trafford, er enig.

– Det er to arbeiderklassebyer med fotball, fabrikker og musikk. Menneskene har mye av den samme humoren og fleipen. Det som slår meg er at disse to byene favner mye større og bredere enn de er rent demografisk. Jeg reiser mye i jobben og uansett hvor jeg er så har de hørt om Liverpool og Manchester. Grunnen til det er enkel: Fotball og musikk, sier Mitten.

En kamp mellom Manchester United og Liverpool vil alltid være forbundet med rivalisering, men flere i «ekspertpanelet» tror vi har sett toppen av de styggeste scenene og det ondeste blodet mellom partene.

– Det er ikke så ille som det var. Det synges fortsatt idiotiske sanger mot hverandre, men atmosfæren både på Anfield og Old Trafford kan ikke måle seg med hva den var en gang, mener Butler.

Paddy Crerand, hvis selvbiografi heter «Aldri snu det andre kinnet til», mener også at klimaet er blitt snillere.

– United og Liverpool har mistet litt av brodden, konkluderer han. 

Også Jon Martin Henriksen har opplevd det sånn fra sin plass i borteseksjonen på Anfield.

– Det har blitt mye mildere de siste årene. De første årene jeg dro dit måtte vi gå gjennom metalldetektor på jernbanen i Manchester før togreisen til Liverpool, men det er det slutt på. Etter kampen i Liverpool hadde vi vandrende politieskorte fra Anfield til sentrum, det er det også slutt på. Rivaliseringen er selvfølgelig der, men jeg oppfatter stemningen som mindre hatsk, men det synes jeg du ser i hele England. Det er blitt litt mer sofistikert, og jeg tror det gjenspeiler samfunnet. Stemningen generelt i Premier League er blitt dårligere. I fjor var det litt kjedelig både på banen (0-0) og på tribunen. Litt daff stemning, og jeg følte nesten ikke at jeg var på en kamp mellom Liverpool og United.

Henriksen tror noe av forklaringen til at det er dårligere stemning mellom United og Liverpool er fordi det er blitt færre spillere som er fra de respektive byene eller gått gradene i akademiet.

– Du har ikke Neville, Scholes, Gerrard eller Carragher. Det blir stadig færre av dem som har vokst opp med det og som virkelig vet hva rivaloppgjøret betyr. Ja, det er viktig for Rashford og Lingard og de der, men det er likevel ikke de personlighetene som gjør at det blir så intenst.

Det er en forklaring som også Alsaker kjøper.

– De utenlandske spillerne klarer nok å forstå rivaliseringen fornuftsmessig, men de klarer ikke å kjenne det i hjertet på samme måte som «local lads». Det har forsvunnet noe der med flere «one club servants» borte. Alexander-Arnold og Rashford kjenner nok litt på det samme, men vi er likevel ikke der med flere spillere fra Manchester og Liverpool. Det har nok svekket noe av oppgjøret, og det samme med Fergusons exit i 2013.

Fremdeles størst

Dette til tross så er det enighet om at Manchester United – Liverpool overgår alle andre storkamper i England.

– Det er det mest intense oppgjøret i England. Du hørte det forrige sesong, måten Old Trafford våkner på da, sier Henriksen og får støtte fra Alsaker:

– Det er fortsatt det største hatoppgjøret, selv om det uttrykket er både litt omstridt og forslitt, sier Alsaker. 

Så hvor stor er egentlig en kamp mellom United og Liverpool sammenlignet med de andre rivaloppgjørene i verden?

Da Andy Mitten skrev «Mad for it» dekket han blant annet Boca Juniors v River Plate, Milan v Inter, Roma v Lazio og Ajax v Feyenoord.

Han synes det er vanskelig å måle oppgjørene opp mot hverandre.

– Det United og Liverpool har er fantastiske fanbaser fra hele verden, ikke minst i Skandinavia. United og Liverpool har ikke den politiske og religiøse intoleransen som i for eksempel Glasgow, Belfast og ikke minst Israel hvor det er ekstremt intenst, men likevel er United og Liverpool en mye større match, sier Mitten.

– Barca og Real klarer å by på topp, topp underholdning hver gang rent fotballmessig, det klarer ikke United og Liverpool. Barca og Real er også mer glamorøst. Hvis vi snakker om ren atmosfære er Superclásico (River Plate mot Boca Juniors) ekstrem. Beograd (Red Star mot Partisan, kalt «det evige derby», red.anm.) er antakeligvis den farligste kampen jeg har vært på. Der var det ikke bare isolerte tilfeller av vold. Det var konstant slåssing på tribunen i 90 minutter. Folk som sparket hverandre i hodet, virkelig stygge scener.

Selv om redaktøren og stifteren av «United We Stand» er vokst opp side om side med City-supportere i Manchester og har til sin store ergrelse fått både en svoger og nevøer som er «blå», er han ikke i tvil om at United og Liverpool er en større kamp enn Manchester-derbyet.

– Jeg vil hevde at Liverpool er en større rival fordi Liverpool og United er mer like i historie og vekst. Citys suksess er mer et kunstig byggverk finansiert av en oljebrønn. Jeg har mye mer respekt for Liverpool enn City, men samtidig håper jeg Liverpool taper hver eneste kamp de spiller og synes det er hysterisk morsomt at det har gått så lenge uten at de har vunnet ligaen. Jeg vet om United-fans som regner City som større rival, men for meg og mange med meg er Liverpool alltid den største rivalen.

Mitten advarer United-fans om at det er ikke bare Old Trafford som kan våkne til live når årets storkamp står for tur.

– Da United spilte Europa League der i 2016 var The Kop rett og slett fantastisk!

Med familieforøkelse for tur var ikke Henriksen på Anfield i fjor, men han har oppskriften på hvordan man skal stenge ute Liverpools berømte hymne.

– Det er flere ulike måter å «blokke» ut den. De aller flest roper «United-United» av full hals, men jeg har også kompiser som stikker propper i ørene og hører på musikk. Det meste går på å prøve å overdøve den sangen, og det fungerer ganske bra. Man må jo prøve å få den sangen til å forsvinne på et vis, og det vil jeg si United-fansen lykkes delvis med.

Bak mikrofonen for TV 2 sitter vanligvis Øyvind Alsaker når United og Liverpool møtes. Selv om hans hjerte banker for Liverpool, sier Øyvind Alsaker at han ikke har vanskeligheter med å kommentere kampen som objektiv.

– Nei, jeg har ikke det. Jeg er på jobb. Jeg er til stede i kampen og gleder meg over god fotball og tenker veldig lite sånn (som supporter) når jeg sitter og formidler en stor begivenhet, sier han. 

PS! Artikkelen ble publisert i desember 2018.