– City-fansen jaktet på oss

Jeg hadde hatt denne jobben i ett år, men det var fortsatt én ting jeg ikke hadde fått oppleve: United-fansen på bortebane. Det er nemlig ikke bare nå at United-fansen synger mer eller bedre enn alle andre fans hver gang de forlater Old Trafford. Det er nemlig ikke bare nå at syngingen på bortebane lyder bedre i mine ører enn enhver Adele-låt.

Dette måtte jeg oppleve.

Derfor krevde jeg én av Supporterklubbens billetter til bortekampen mot Manchester City, 9. desember 2012.

Jeg fryktet det egentlig. Ikke fordi det var på bortebane. Ikke fordi jeg var bekymret for City-fansen, sikkerheten eller slike ting. Det er en av fordelene ved å være 1,92 meter høy. Folk på utkikk etter bråk pleier som regel å velge andre, de litt mindre.

Jeg fryktet imidlertid kampen fordi det var City. Jeg frykter alltid slike kamper, akkurat som jeg gjør det torsdag. Da betyr et tap også ekstra mye. Skulle vi ryke skal det nemlig mye til for at vi klarer å passere City på tabellen.

Et tap mot en rival svir uansett mye, og det å eventuelt måtte lide meg gjennom det LIVE ville garantert svi ekstra mye.

LES OGSÅ: Se alle Uniteds Premier League-mål på Etihad

Det var imidlertid andre tider den gangen.

Vi hadde Sir Alex, vi hadde Robin van Persie, Chicharito, Giggsy og ikke minst Wayne Rooney. Vi var gode, som vi nesten alltid var det under Sir Alex. Det var alltid håp. Uansett motstander. Så frykt, håp og følelser.

Én ting satt imidlertid fortsatt vondt i ryggmargen den gangen. Det var akkurat som om noen hadde stukket en kniv inn, rykket til ekstra hardt et par ganger og latt den stå, og det var liga-avslutningen sesongen før. Øyeblikkene da DE målene på overtid mot QPR snøt oss for ligagull nummer 20 en sesong før vi faktisk vant det. Den smerten satt fortsatt i. Frykten for City var ikke noe mindre av den grunn. Milliardæne sjeikene hadde spyttet inn begynte å gi resultater.

Jeg og en kompis tuslet opp til Etihad i nøytrale klær, som man selvsagt alltid gjør det på bortekamper. Man inviterer ikke til bråk, spesielt ikke i fiendens egen stue.

Før jeg begynte i jobben hadde jeg hos min forrige arbeidsgiver intervjuet US-redaktør Lars Morten Olsen om nettopp United-City-rivaliseringen, og jeg hadde fått nok av historier om at City-fansen gjerne tok for seg fans på villspor, krevde at de tok av seg jakka for å sjekke om de hadde på seg supporter-effekter. Hadde man da en rød tråd på seg så var det bare én ting å gjøre – å løpe så fort man bare maktet.

Høsten 2011 hadde jeg selv sett United-City live også, i Community Shield på Wembley. Jeg hadde pressebillett, noe som betød at jeg satt rett bak City-fansen. Det jeg så var ikke bare pent.

Det er gått seks år siden nå, men jeg følte faktisk at det jeg så hos City-fansen den gangen var et innestengt raseri og frustrasjon over det å være ”lillebror”. For dem var ikke Community Shield en oppvarmingskamp til ligastarten. Det var blodig alvor.

De ledet 2-0 ved pause, men feiret mer med aggressjon enn glede. Det handlet ikke om å hylle eget lag. Det handlet om å «ta» United, heldigvis mest verbalt. Det var et par United-fans, i nøytrale klær, som hadde fått billetter på City-tribunen.  Da United, ved hjelp av Tom Cleverley og Nani, snudde 0-2 til 3-2-seier, klarte de nok ikke helt å holde seg. De fikk i alle fall gjennomgå. Et par City-fans slo mannen i følget rett ned, og skremte nok livet av den kvinnelige partneren hans.

Jeg glemmer ikke den aggresjonen. I den lå det mange, mange tiår med frustrasjon.

Utenfor Etihad 9. Desember 2012 var det imidlertid helt rolig. Før avspark.

City-fansen hadde jo da fått det ligagullet de tørstet etter, og på tabellen lå de bare tre poeng bak United. Game on, altså.

Selve kampen ble akkurat som jeg håpet og drømte om.

Vi United-fans var som en stor gjeng og sang det vi maktet, mens City-fansen slang dritt og meldinger om at de skulle ta oss.

Wayne Rooney sendte United foran på nydelig vis, da han satte både 1-0 og 2-0, før City kom tilbake til 2-2. Hjemmefansen luktet blod, vi fryktet det verste, men gjorde uansett jobben på tribunen.

Så fikk vi frispark på overtid, på kanten av 16-meteren. Vinkelen var egentlig ganske så håpløs for et skudd, men det var denne sesongen Robin van Persie fortsatt scoret på det meste. Nederlenderen skjøt, ballen traff kanten av muren, Joe Hart bommet og da eksploderte det fullstendig.

Sidemannen, en eldre United-fan som jeg ikke ante hvem var og fortsatt ikke aner hvem er, fikk en større og mer lidenskapelig klem enn jeg vel har gitt kona de siste årene. Selv når jeg skriver disse linjene så reiser hårene seg på armene når jeg tenker tilbake på det. Ikke bare klemmen, altså, men alt.

City-fansen skjønte at slaget var tapt, truslene haglet videre, og det ville sikkert ikke vært det lureste jeg hadde gjort her i verden om jeg tok på meg United-trøya og tok en rusletur alene i en av sidegatene etter kampen. Likevel, jeg må få understreke, at man ikke blir redd av slikt. Å være en del av Uniteds bortefans betyr at man er en del av et ganske så sterkt kollektiv.

Politiet ledet United-fansen nedover Ashton New Road, veien som går inn til Picadilly Station, etter kampen. Stemningen var fantastisk. Man kunne se energien i bevegelsene og syngingen til samtlige United-fans. Det var buzz.

Så fikk vi plutselig «en gave». Rett i hendene.

Fra en av sidegatene kom plutselig en kamoflasjefarget Bentley kjørende rett inn på veien der United-fansen tuslet, og som alle da visste: Det er bare én person med en kamoflasjefarget Bentley her i verden, i alle fall i Manchester, og det var Mario Balotelli, mannen som hadde ydmyket oss på Old Trafford (Why always me?) sesongen før.

Umiddelbart kastet 20-30 United-fans seg over bilen, og begynte å dytte og gynge den fra side til side. Selv ble jeg bare stående og observere, men jeg vil tippe at den ganske så fysisk sterke italieneren var litt nervøs der han mistet fullstendig kontroll over sin egen bil.

Jeg vet ikke helt om jeg skal si «dessverre», men politiet hjalp Balotelli ut av knipen slik at han til slutt kunne kjøre videre hjem.

En del City-fans hadde imidlertid ikke gått rett hjem.

De fulgte etter oss United-fans nedover sidegatene, latet som om de skulle gå til angrep på oss, bare for å trekke seg tilbake hvis en liten gjeng av oss viste antydning til å ta igjen. Ja, faktisk, opplevelsen var egentlig som det å møte en puddel når man er ute på tur.

Før de til slutt gikk over streken.

Ved trikkestoppet New Islington skjøt noen av dem fyrverkeri inn blant United-fansen, noe jeg må innrømme ikke var spesielt behagelig.

Det fikk de uoffisielle lederne blant United-fansen til å reagere. Raskt samlet de 50 mann som tok opp jakten, og mer så vi heldigivis ikke av City-fansen. Ikke da eller senere på kvelden. Det er merkelig det, hvordan bysentrum i Manchester gjerne er tømt for fans i drakt-farger hvis laget har tapt tidligere på dagen. Like etter kom et par politibiler kjørende forbi med blålys og sirener på, men jeg tviler på at det betyr at noe hadde skjedd.

Jeg har nemlig aldri sett noen fotballfans løpe raskere enn det City-supporterne gjorde da ”vi” tok opp jakten.

Seks år er gått siden den kampen på Etihad, men jeg glemmer den aldri. Stamme-kulturen blir nok aldri sterkere enn når man er sammen på bortekamp.

Jeg så aldri at Rio Ferdinand ble truffet av mynter kastet av City-fansen, men jeg kommer aldri til å glemme seieren, Robin van Persies overtids-scoring, den gamle karen som ble min viktigste venn i de 105 minuttene kampene varte, følelsen av å være blant Uniteds viktigste, siden absolutt alle oss på United-tribunen så ut til å være villig til å gi alt for United i 2 x 45 (og litt til), Balotelli-bilen og City-fansens håpløse jakt på oss etterpå.

Seieren mot City hjalp oss på vei til ligagull nummer 20. Senere har City-fansen dessverre også kunnet glede seg over ett gull til, men hvis jeg skal tippe så er det fortsatt en stor dose med frustrasjon og irritasjon blant dem.

Så kan jeg bare håpe at den frustrasjonen øker torsdag, samtidig som at kampen blir like minnerik for United-fansen nå som den ble for meg den dagen i 2012.