Supporterklubben er for supportere, og derfor ønsker United.no leserbrev som del av nettsiden. Takhøyden er stor, men vi forbeholder oss retten til å avgjøre hva som kommer på trykk og ikke. Det er også et krav at man argumenterer godt for det man mener, og du må tåle at andre kommenterer innlegget ditt. Leserbrev kan sendes til [email protected]. Oppgi fullt navn og helst alder, og fortell gjerne når, hvordan eller hvorfor du ble fan.
Dagens leserbrev er skrevet av 39 år gamle Chris Westad. Han skriver at han har vært United-fan siden 1980/81-sesongen.
I et kvart århundre bygget Sir Alex Ferguson (SAF) en klubb. En kultur. Noe som var større enn noen enkeltperson med unntak av SAF selv. Ikke ulikt det Nils Arne Eggen (NAE) gjorde med Rosenborg. Så hva skjer når den viktigste kulturbæreren forsvinner? Hvordan viderefører man arven? Og hvordan videreutvikler man klubben?
Noe av det viktigste SAF gjorde, var å gjøre seg selv til den øverste leder. Ingen spiller eller administrativ leder var større enn SAF. Hans ord var loven. Nøyaktig det samme gjorde NAE med sine postulater i Rosenborg. Men ingen lever for evig, og på et eller annet tidspunkt må man gjennomføre et lederskifte. Og det uunngåelige skjer; man opplever en identitetskrise.
Annonse
David Moyes kommer inn, og får raskt stempelet «The Chosen One». Ettertiden viser jo at han ikke var det, han var et stykke ned på listen. Mulig var han mer «The Available One», eller kanskje mest «The Expendable One». For hvem ville overta eller SAF? Særlig når laget han etterlot, som riktignok vant Premier League, var utgått på dato og et generasjonsskifte måtte gjennomføres.
– Tid for et skifte, så nå får du overta, David.
Jeg mistenker at de store navnene i fotballen så dette, og de ville nok ikke påta seg den oppgaven det var å følge SAF. Det var dømt til å mislykkes. Og da er det kanskje greit at en spiselig størrelse av en manager som Moyes fikk ansvaret, fordi han var unnværlig om det hele gikk galt. Og det gjorde det. Som forventet, om vi alle egentlig er ærlige med hverandre. For ikke bare kom han inn som en fotballmessig liten aktør, han prøvde også å endre for mye. Det var inn med «sine» folk. Ut med kulturbærere i støtteapparat. Representanter for en vanvittig vinnerkultur som var møysommelig bygget gjennom et par årtier og litt til.
Så kom tiden for å få inn en manager som skulle rydde opp i rotet. En med erfaring, suksess og pondus. En som jevnt over alltid klarer å bygge lag, Louis van Gaal (LVG). Men der virker kanskje problemet å komme til overflaten. I Manchester United bygger man ikke lag, man ivaretar en klubb og en kultur. Og man forvalter en arv. Alt lå til rette for at LVG skulle være erfaren nok, og sterk nok til å takle oppgaven det er å lede Manchester United. Men lite tyder på at prosjekt LVG lykkes.
La oss se litt på grunnene til at undertegnede ikke føler LVG har lyktes, og at han ikke kommer til å lykkes, selv med mer tid og midler:
Stallen: Mange kulturbærere er forsvunnet fra klubben de siste to sesongene. Representanter for vinnerkulturen. Inn har vi fått unge interessante talenter, gjennom egne rekker og gjennom innkjøp. Og noen velkjente navn og erfarne spillere. Memphis, Darmian, Schneiderlin, Rojo, Varela, Blind, Fellaini, Martial, Di Maria, Shaw, Herrera, Pereira, Romero, Schweinsteiger. Alle har kommet inn over et kort tidsintervall. Et fåtall har preget laget slik vi forventer.
Shaw måtte bruke én sesong, og ble dessverre skadet. Schweinsteiger har vært god, og kommer til å være en hærfører for laget om han får et skikkelig lag å føre, et naturlig kapteinsvalg i mine øyne. Martial er for fremtiden, men en 20-åring skal ikke bære ansvaret nå. Herrera er akkurat det vi trenger, men får altfor lite muligheter. Resten av navnene er for meg skuldertrekk. Joda, mye fotball i dem alle, men spiller de ikke, så savner jeg dem heller ikke.
ANTHONY MARTIAL – en spiller for fremtiden.
SAF kjøpte få spillere av gangen, sjelden var det en kjøpeiver som vi har sett de siste sesongene. For SAF handlet ikke i panikk. Det var nøye planlagt og han traff ofte. Joda, han bommet også noen ganger, men det var kalkulerte risikoer, i kombinasjon med spillere som kunne gå rett inn og gjøre en jobb.
Spillervalg: Hvor lang tid skal Rooney få på å finne tilbake til gleden med fotball? Når spilte Rooney sist en kamp for klubblaget der man merker at denne gutten hater å tape, og gjør alt for å ikke kjenne på denne følelsen? Jeg er uinteressert i om formsvikt skyldes det ene eller det andre. Rykter gidder jeg ikke høre på. Men hever du gigantlønn i en gigantklubb, så forventes intet annet enn det aller beste innen innsats. Og der svikter gutten. Men det er ikke Rooney som tar ut laget.
Annonse
LVG har konsekvent valgt Rooney. Om det er fans, journalister, media, eksperter eller tidligere spillere som uttaler seg om Rooneys fundamentale sviktende form de siste sesongene, så har LVG likevel stått hardt på at Rooney er rett mann, fordi kapteinen ALLTID skal spille om han er tilgjengelig. Og der er poenget mitt om at LVG ikke er rett for klubben. En manager som lar sitt eget prinsipp om at kapteinen alltid skal spille, gå ut over laget. At United virker vaksinert mot å score mål, og den minst målfarlige spissen i Europa (føles iallfall slik, ikke statistisk kontrollert) får gjentatt tillit, er ikke mindre enn skandaløst.
Det samme kan sies om den manglende kreativiteten på topp, skandaløs. Om Herrera skal ha 10er-rollen eller om man skal dyrke Mata der, er åpent for diskusjon. Men de står for en kreativitet som vi virkelig trenger. Men Herrera ser ikke ut til å ha full tillit hos LVG, og noen uheldige småskader har hindret Herrera fra å gjøre rollen til sin. Mata har bidratt bra fra sin kantposisjon, og er ikke et håpløst valg der. Men tanken på at hans pasninger fordeles fra en framskutt sentral midtbane-/hengende spissposisjon, er for meg interessant.
Formasjonen: Etter fjorårets mislykkede 3-5-2, måtte LVG gå tilbake til en 4-er i det bakerste leddet, og ting begynte å stabilisere seg. Det er bare å innse, vi har ikke mannskapet, kulturen eller evnen til å spille med en 3-er i forsvar. Og i år har LVG lykkes i å etablere en god forsvarslinje, og vi er PL´s gjerrigste lag. Så hva skjer når vi skal møte Leicester og PL´s giftigste spiss for tiden? LVG kaster den solide 4-eren til side, og legger om til en 3-er bak igjen. Og det mislykkes. Plutselig er vi tilbake til en «ukjent» formasjon igjen, og dét i det som faktisk er en kamp om topplassen i ligaen. Igjen mistenker jeg at det er prinsippene LVG styrer etter, uten helt å ha mannskapet til å gjennomføre det på en vellykket måte.
Resultatet er en spillergruppe som hele tiden må være forberedt på uvante formasjoner, og endrede løpsmønstre, presslinjer og makkere på posisjonen ved siden av seg. Min vurdering er at spillerene mister kontinuiteten i lagdynamikken, man mister forutsigbarheten og tryggheten, og man mister oversikten til å gjennomføre og gjenskape gode prestasjoner.
Taktikken/filosofien: Jeg er usikker på hva taktikken til LVG er når det gjelder angrepsfilosofien. For jeg ser ingen rød tråd, jeg ser ingen klar plan på angrepet vårt. Defensivt har LVG virket å få orden, om han bare holder seg til 4-er i bakre leddet. Vi er PL´s gjerrigste lag for en grunn. Men utover det, er det planløst. Uinspirert. Vi har ikke en klar spillestil, filosofi. Mulig er det fordi vi ikke har den rette stallen for at LVG skal få ut sin egen filosofi, men han har pøst ut penger og hatt to overgangsvinduer (sommer) på seg til å skaffe de rette spillerne. Så jeg vil tro alle innkjøpene han har gjort er i tråd med hans egen filosofi. Men jeg ser den ikke. Jeg prøver, men ser den ikke.
Så hva er det vi skal ha i stallen? Vil vi ha spesialister i sine respektive posisjoner, eller vil vi ha allroundere? Vil vi ha potensiale, eller vil vi ha dokumenterte ferdigheter i etablerte stjerner? De aller fleste er enige i at vi må ha en miks. Og alle er nok enige i at SAF etterlot en aldrende tropp, det har han selv sagt. Men så kom panikken etter Moyes´s mislykkede sommerhandel. Det var lite nytt under solen, og LVG gikk amok. Store navn som Angel Di Maria, hete navn som Shaw, og lovende navn som Memphis, mange navn som skapte både håp og begeistring. Men forvaltningen av de ferdighetene og talentene som kom inn har ikke vist seg å måle seg med det som forventes i en klubb som Manchester United.
Det er noen signeringer som i mine øyne er udiskutable fornuftige signeringer. Luke Shaw har et enormt potensiale, han er engelsk, og han viste i år at han var et bra kjøp. Riktignok ikke LVG sitt, men trolig var han godkjent bak kulissene. Bastian Schweinsteiger er et annet bra kjøp. Erfaring, vinnerskalle, tysk mentalitet og oversikt, en kulturbærer av de sjeldne. Som nevnt tidligere, et naturlig kapteinsvalg. For å stjele et sitat fra en plass i minnebanken min: Jeg vil heller ha en løve til å lede en gruppe sauer, enn en sau til å lede en gruppe løver. Jeg er overbevist om at Schweinsteiger kan gi mye til dette laget om han får mandatet. Anthony Martial, han blir stor. Men en 20-åring skal ikke bære dette laget. Han skal være kirsebæret på toppen av milkshaken, ikke ha ansvaret for å føre et United uten identitet til himmels. Det er for mye press, og altfor tidlig.
Hvor mange spillere i dagen stall er vinnere? Hvor mange har vi igjen som står for den kulturen som SAF skapte over et kvart århundre? Hvem er ledestjernene, stammen, pulsåra i laget? Vi har mistet så mye kvalitet, jo, spillere blir eldre, men vinnerkultur bygges over tid og er en kvalitet like mye som målteften til Cristiano Ronaldo. Hvilke representanter for denne kulturen har forsvunnet de siste sesongene, under Moyes og LVG? Evra, Vidic, Rio, Nani, Evans, Giggs, Rafael, Fletcher, van Persie, alle spillere med god vinnerkultur, og evne til å formidle denne gjennom treninger og holdninger hver dag, rollemodeller for de yngre spillerne.
Annonse
Joda, RvP har ikke gått SAF sin fotballskole, men var akkurat det laget behøvde da han kom, og der var styrken til SAF. Han bygget klubben og laget med ekstrem nøyaktighet, og visste alltid hva han manglet for å gjøre det til et fryktløst topplag som kunne kjempe om seier i hver eneste kamp, uansett motstander og uansett turnering. Det oste storhet i lagene til SAF, og motstanderne visste at 90 minutter fotball mot Manchester United, var 90+ minutter fotball. For vi ga oss aldri.
ROBIN VAN PERSIE – nøyaktig den United hadde behov for.
Denne egenskapen finnes ikke lenger, og beviset er hjemmekampen mot PSV. En kamp der vi kan sikre avansement foran egne fans, hjemme på Drømmenes Teater, hvor laget har mulighet til å bygge selvtillit foran viktige ligakamper. Men vi griper ikke muligheten, fordi LVG har sett seg blind på defensiv struktur, og totalt glemt å ha dekning i angrep. SAF visste at vi måtte ha et potent angrep. Cole/Yorke/Solskjær/Sheringham. Fire spisser som alltid var en trussel. Var noen skadet eller hadde karantene, så hadde vi muligheter til å sette inn like farlige våpen. Ruud, Ronaldo, en ung og sulten Rooney. Det har ost angrepskultur fra SAF sine lag.
LVG har kvittet seg med mye i angrep, kanskje var det rett fordi de ikke fungerte optimalt, men lite kom inn. Martial kom inn på overtid, men som nevnt tidligere, han skal ikke bære byrden ennå. Om noen år, ja. Men ikke nå. Så hvorfor kom det ikke inn noen? Hvorfor la alt ligge på Rooney? Som Michael Owen nylig sa: «Hvis du ikke scorer, så vinner du nesten aldri». Så hva må til? Har man grunn til å være bekymret? Vi er jo tross alt kun 3 poeng fra ligatopp? Jeg er bekymret. Veldig.
Jo, vi er nær ligatopp, men la oss analysere dette litt. 7 av 15 kamper i årets serie har vi ikke vunnet. 46,66 %. 4 av 6 kamper i CL har vi ikke vunnet, 66 %. Vi har røket ut av ligacupen mot Middlesbrough etter å ha slått ut Ipswich, dvs 50 % ikke vunnet (1 av 2). Dvs at vi har unngått å vinne i 54,22 % av kampene i alle turneringer. Og at vi fremdeles er i nærheten av å lede ligaen skyldes to grunner:
de andre topplagene er ujevne. Chelsea går gjennom sin egen krise, jeg analyserer ikke de, men de har sin krise. Arsenal er ujevne som ofte før, det samme er Tottenham. Manchester City er også noe mer ujevne enn vi har vært vant til de siste sesongene. Liverpool, ja, de har vel ikke vært så skumle de siste åra med et par sesongers unntak.
De Gea i mål. Jeg tør ikke tenke på hvordan det hadde vært om han hadde gått til Real Madrid i år, og vi satt igjen med Romero.
At vi er utslått i to turneringer (Champions League og Capital One Cup), har altfor lav seiersprosent, på delt 8. plass på antall scorede mål og spiller usannsynlig kjedelig fotball, er kraftige indikasjoner på at prosjekt LVG ikke fungerer, selv etter to sommervinduer og millioner av pund er kastet etter europeiske klubber. Mannen er standhaftig, det skal han ha, og viker ikke en tomme i møte med pressen, og han virker å stå sterk i troen på egen filosofi. Men på et eller annet tidspunkt endres utenforståendes (journalister og supportere) syn på denne standhaftigheten, fra respekt til tvil, til vantro, og tilslutt resignasjon. Og jeg vil tro at det er flere spillere som ser at ikke Rooney fungerer på topp, og at han har mistet gløden, lidenskapen og trolig kjærligheten til sporten. Og når LVG fremdeles forsvarer ham, og stempler journalister som kritiserer valget av Rooney til å starte kamper, som ignorante mm., så må de jo miste litt troen på det deres egen manager forsøker å få til. Og da ender det stort sett som vi ser nå i vårt kjære United; det er noe daft, uinspirert og gledesløst over hele framtredenen.
– LOUIS VAN GAAL har sviktet.
Dette leder til konklusjonen. Og da kommer vi ikke unna det jeg innledet med; klubb, kultur og arv. LVG har sviktet i det samme som Moyes har sviktet i. Han forsøker å bygge et lag. Men når klubben mister identitet, kulturen går tapt, og arven er skuslet bort, da hjelper ikke merittene til LVG. Forstår han ikke arven fra SAF; angrep, vinnerkultur, produksjon av egne talenter, så må prosjektet mislykkes med mindre man satser som Chelsea og City, og kjøper etablerte stjerner som går rett inn og utgjør en forskjell. I stedet har vi viftet med sjekkheftet og latt oss bli utnyttet fordi alle så et United i panikk, at de desperat måtte kjøpe noe, hva som helst, og alle klubber skrudde opp prisen på de vi var interesserte i. Plutselig har vi tømt ut masse kontanter for å få lite igjen for det.
Kulturen er gått tapt, og kan ikke gjenvinnes med penger. Nå må en ny vinnerkultur skapes fra grunnen av, og det tar tid. Og det krever noe annet enn LVG som har brutt med alt United har stått for det siste kvart århundret.
