LESERBREV: Motgang – Når supporterne strides

Supporterklubben er for supportere, og derfor ønsker United.no leserbrev som del av nettsiden. Takhøyden er stor, men vi forbeholder oss retten til å avgjøre hva som kommer på trykk og ikke. Det er også et krav at man argumenterer godt for det man mener, og du må tåle at andre kommenterer innlegget ditt. Leserbrev kan sendes til [email protected]. Oppgi fullt navn og helst alder, og fortell gjerne når, hvordan eller hvorfor du ble fan. Vi tar selvsagt også gjerne i mot reisebrev.

Motgang – Når supportere strides

Av: Chris Westad

Det er i medgang vi samles, og i motgang vi defineres. Og som United-supportere har vi blitt testet de siste sesongene. Ikke fordi vi har hatt så mye motgang som det virker på oss, vi har tross alt vært ekstremt bortskjemte de siste 20 årene. Men som supportere trykker vi raskt på panikknappen når ting ikke sitter. Og det merkes i kommentarfeltene våre.

En anekdote: Jeg husker Champions League-finalen 1999. Mine faste kamp-kompiser var opptatt i et familieanliggende, og kunne ikke bli med på pub å se kamp. Så jeg dro alene, ikke noe problem. Halve lokalet var samlet med Unitedsupportere, andre halvdelen en samling av Liverpool-, Arsenal- og øvrige supportere med ett felles trekk, de hatet United. Lokalet var så fullt, at jeg måtte stå hele kampen. Og det var ikke mye å juble for i 90 fulle, lange minutter.

Jeg har aldri kjent en sånn nærhet til et ukjent menneske, der og da var han min beste venn, og ingenting var bedre enn å dele dette magiske øyeblikket med denne karen. En jeg fremdeles ikke vet hvem er, og aldri har utvekslet et ord med, hverken da eller siden.

Hvorfor forteller jeg dette? Jo, for vi har alle kjent på gleden og samholdet suksess har gitt oss. Og hvor raskt vi deler denne gleden med hverandre, uten å dømme. Fordi er du en Unitedmann, så er du en god mann (og kvinne). Vi har hatt våre egne favoritter på laget gjennom suksessen.

Noen liker keeperen, andre er suckers for måljegere, andre ser på finessene, fintene og tilretteleggingen som det magiske i fotball, noen på sugende taklinger og nådeløs duellkraft som det beste. Meningene har vært mange, og respekten for andres favoritter har stort sett alltid vært der. For det har ingen betydning hvem andres favoritt er, så lenge du har din.

Hvorfor er vi ikke like rause i motgang? Hvorfor aksepterer vi ikke at andre medsupportere vil noe annet for laget og klubben enn det vi selv vil? Hvorfor blir vi så nådeløse mot hverandre? Jeg tror først av alt man må ha definisjonene på plass.

Laget er spillerne, manager, ass. Manager, trenerne, kanskje også legeteamet.

Klubben er direktørene, kantinepersonalet, vaskerne, administrasjonen, alle som på en eller annen måte tjener klubben, mest av alt supporterne og lokalmiljøet.

Og jeg tror vi alle støtter klubben som en enhet, uansett motgang eller medgang. Og supportere som er så heldige at de kan følge laget fra stadion, de er der for å støtte laget, uansett hva resultatet er. De skal synge, juble og gi laget det lille ekstra som de trenger for å yte den ekstra prosenten som skal til for å prestere helt opp mot maks.

Alle blir eksperter i motgang. Vi skulle gjort slik, vi skulle plukket denne lagoppstillingen, her er formasjonen vi burde stilt med, taktikken skulle vært sånn. Vi har hørt det så mange ganger før. Og vi vil høre det mange ganger til. Og det er helt ok. For vi er lidenskapelig opptatt av laget, resultatene, av hvordan vi fremstår. Og vi har våre personlige meninger om det, slik vi har våre favoritter i medgang.

Har vi virkelig kommet dit at vi i mangel av suksess i klubben, skal ta hverandre? Hva om vi forsøker å forstå frustrasjonen, og heller gi disse frustrerte stemmene et håp, bruke tankegangen at «ingenting er så galt at det ikke er godt for noe»?

Jeg har mine personlige meninger om hva som bør endres. Det har med mine preferanser for fotballen jeg personlig liker, og hva jeg tror er riktig på kort og lang sikt for klubben å gjøre. På samme måte som det finnes forskjellige spillsystem, formasjoner, filosofier innen fotball, finnes det også haugevis av meninger. Alle vil selvsagt fremme sin mening som den eneste riktige.

Også de som vil innta den passive rollen og si «vi stoler på at klubben tar riktig beslutning». Men hva om de valgene som gjøres er feil? Vi har sett store klubber ta feil valg før. Vi har sett klubber bli drevet feil før. Fallet til Leeds United er jo et perfekt eksempel. Fra semifinale i CL til plutselig å være noen divisjoner under PL. Det gikk i rasende fart. Og dette skyldtes dårlige valg, elendig styring av klubben. Slik er det hos oss nå. Vi har ikke sportslig suksess som vi har vært vant til fra tidligere.

Og vi er nå ved en skillevei.

Hvilken retning skal vi ta? Skal vi stole på at den som styrer skuta tar alle de riktige valgene? Glazers og Woodward, stoler vi på dem til dette? Har de tatt de beste valgene de siste årene? Her er det helt sikkert mange meninger, og vi som supportere er vel rause nok til å tillate at disse ytres uten å måtte høre på hvor illojale eller blinde man er.

Så hva skal vi gjøre med det største samtaleemnet i klubben det siste året? Manageren. Det er ingen vei utenom. Meningene er mange, ingen vet hva som vil gi best resultat, og ingen kan garantere hva den og den vil gi av suksess. Om det er Mourinho, Guardiola, Simeone, Pochettino, Ancelotti, Klopp, Conte, Ranieri, Bilic, Koeman, Blanc, van Gaal, Hiddink osv., hvem vet hvordan dem personen fungerer i vårt klubbmiljø. Med vår filosofi. Med våre krav som supportere. Men jeg har ett prinsipp, som for meg gjelder spillere, managere, ledere og i det hele tatt:

-Meritter skaffer deg jobben, resultater gjør at du beholder jobben.

Lykke til i innspurten, alle sammen! Uansett utfall, sesongen har vært følelsesmessig hele veien!

GGMU

Mvh Chris Westad