Chelsea 3-3 Manchester United:
En kamp som ingen kontrollerte. Chelsea ledet med tre, noe som var godt betalt, men evnet ikke å forsvare ledelsen. Manchester United gikk ut lavt, måtte høyere – og kom tilbake. I tilsvarende oppgjør på Old Trafford var det United som noe heldig var tre opp ved pause.
Formasjoner:
Chelsea kom i en 4-2-3-1, som de forøvrig la om til i pausen på Old Trafford. Mata var trukket inn sentralt, med Sturridge og Malouda på kantene. Sistnevnte trakk mye inn i mellomrom. Kantene var forøvrig lave defensivt, ofte utgjorde de en midtbanefirer sammen med Meireles og Essien. Slik var de også 4-4-1-1. Mata var fremme og presset motstanderens stoppere når United hadde ball bak, men falt lenger ned enn Torres når United hadde ballen lenger frem.
Manchester United kom i en 4-4-1-1, hvor kantene var enda mer disiplinerte og tidlig ned defensivt. Rooney var oppe og presset Chelseas stoppere når de hadde ball, men falt ned forholdsvis tidlig, slik at han kunne ta ut en av Chelseas dype spillere – som regel Essien.
United la seg lavt og ville kontre:
Tidligere i sesongen så vi ofte ett offensivt og høyt Chelsea-lag. Både på Old Trafford og hjemme mot Arsenal ble de hardt straffet for dette. De hadde ikke forsvarsspillere som var familiære med å stå så høyt, samtidig som presset på ballfører ikke maktet å nekte stikkere i bakrom. Utover i sesongen har Villas Boas sendt sitt lag lavere og mer forsiktig ut. Ferguson ønsket tydelig å få Chelsea frem i banen, og utnytte svakhetene hos motstanderen. Han sendte derfor sitt lag ut med lavt press, hvor de rygget godt inn på egen banehalvdel. Kun ved enkelte anledninger satte de inn presset høyere. Planen var å kontre med hurtige spillere som Young, Valencia og Welbeck.
United hadde de største tidlige mulighetene, men det var Chelsea som tok ledelsen, etter en fremragende prestasjon av Sturridge. Engelskmannen sleit tidvis med den defensive posisjoneringen, og slo kun 2 vellykkede pasninger i lengderetning i hele første omgang. Han trakk frem sitt ekstreme rykk når han fikk sjansen innenfor sekstenmeteren.
Ingen av lagene kontrollerte kampen:
Til tross for at Chelsea hadde mest ball i starten, og at United lå lavt, var det ingen som klarte å ta kontroll over kampen. Illustrasjonen under viser en god del feilpasninger og brudd. Ingen av lagene traff på over 80% av pasningene:
Michael Essien har vært lenge skadet, men er en spiller som kan å binde sammen et lag. Ringreven ble imidlertid godt passet på av Rooney, og slo kun 30 pasninger på 94 spilte minutter:
Chelsea høyt ut etter pause:
Villas-Boas ville ikke se sitt lag forsvare ledelsen ved pause, og gikk muligens enda høyere ut etter hvilen. Laget hans fikk betalt umiddelbart, men Mata var veldig ledig på lengste stolpe på 2-0-målet. Det kunne forøvrig se ut som Torres trivdes med sine noe lavere kanter, han gikk ofte ut bredt bak bortelagets backer.
Da Chelsea etter 50 minutter gikk opp til 3-0 så det virkelig lyst ut for hjemmelaget. Ferguson hadde valgt en lav kampplan, men var nødt til å endre. Ikke fordi kampplanen i seg selv var mislykket, mer fordi Chelsea var svært effektive.
United endrer formasjon:
Først ble Young ofret til fordel for Hernandez, Welbeck ble da flyttet ut på venstrekant. Begge kantene var nå høyere i banen. Rooney reduserte på straffe, men United sleit fortsatt med å ta over initiativet i matchen. Det var derfor duket for Paul Scholes, ut gikk Rafael. Valencia ble flyttet ned som back, Giggs ut som kant- og hele laget var mer 4-2-3-1 enn 4-4-1-1:
Paul Scholes og Michael Carrick:
Uniteds midtbane tok gradvis mer kommando, og bortelaget økte både antall pasninger og antall vellykkede pasninger. Scholes slo kun en vellykket pasning mindre enn Essien gjorde for Chelsea, sistnevnte spilte altså en time mer:
På bildet under ser vi noe av grunnen til dette. Scholes fikk tid med ball:
Sammen med Carrick styrte han spillet foran Chelsea midtbane. Mata hadde gjort en ok defensiv jobb, men måtte nå forholde seg til to dype spillere, Giggs hadde nemlig gått høyere, og ofte bredt som sentral midtbanespiller. Det var altså ikke Scholes aleine som tok tak, Carrick slo 30 pasninger og traff med 29 den tiden Scholes spilte.
Chelsea endrer formasjon:
Villas Boas så selvfølgelig dette, og da United reduserte til 2-3 forsøkte han å ta grep. Sturridge ble byttet ut, Romeu kom inn som dyp midtbane. Mata ble flyttet ut som kant i en 4-1-4-1/ 4-5-1:
Det er mulig planen var å legge press på Carrick/ Scholes med Meireles og Essien, i så fall lyktes ikke dette. Chelsea ble veldig lave, og evnet heller ikke å holde på ballen når de hadde den. Etter 84 minutter headet Hernandez inn utligningen, og United sto for et mesterlig resultatmessig comeback.
Konklusjon:
Et nytt toppoppgjør med mange mål og stor underholdning. Ingen av lagene klarte å ta kontroll over kampen den første timen. United var faktisk nærmest, Chelsea skapte ikke mye, men var svært effektive og viste prestasjoner på høyt nivå ved målene. Kombinasjonen Scholes/ Carrick og et stadig lavere Chelsea ga United initiativet i kampen. De kontrollerte ballbesittelsen, og kunne sette opp Rooney, Giggs og de andre offensive spillerne i gode situasjoner. Chelsea viste seg best når de angrep, men savnet midtbanespillere som kunne styre tempoet.
Vil du lese flere taktiske analyser – også av andre lag enn United – så sjekk ut www.fotballanalyse.com.
Du kan også like fotballanalyse.com på Facebook for å holde deg oppdatert. Trykk her for å gjøre det.
Enig eller uenig i analysen? Si din mening i kommentarfeltet nederst.