Ferguson sjokkerte med laguttaket, men lyktes med gamblingen

Det er dagen før omkampen i FA-cupfinalen mot Crystal Palace i 1990. Manchester United-spillerne skal til å innta middagen idet Ferguson presenterer laguttaket før Wembley-finalen.

Uttaket sjokkerer spillerne. 

Ferguson vraker keeper Jim Leighton. I stedet satser han på at den karismatiske leiesoldaten Les Sealey skal holde nullen.

Dette er historien om hvordan Alex Ferguson gamblet og vant sitt første trofé som United-manager.

En fryktelig sesong med en perfekt avslutning

17. mai er det 30 år siden Fergsuon vant sitt første trofé som United-manager, og som så ofte ellers skjedde det ikke uten dramatikk.

I 1989/90-sesongen er United iferd med å rote seg inn i nedrykksstriden. Fra november 1989 til februar 1990 gikk United hele elleve ligakamper på rad, uten seier.

– FA-cupen ble et kjærkomment avbrekk fra den elendige ligaformen. Presset på manageren var enormt. Vi som spillere fikk det på kampdager, han fikk det hele tiden. Likevel klaget han aldri på oss offentlig. Han ville fortelle deg nøyaktig hva han mente på tomannshånd eller i garderoben, men aldri i media. Det sveiset gruppen sammen. Men vi hadde flaks i FA-cupen den sesongen. Vi trengte omkamp både i semifinalen og finalen og vant ingen kamper med mer enn ett mål.

På en fasjonabel fiskerestaurant i Edinburgh sitter Brian McClair og ser tilbake på den historiske triumfen sammen med united.no. 

Han minnes hvordan Ferguson hadde funnet spillerne han stolte på, spillerne han trodde ville hente hjem hans første trofé som manager i United.

Men én spiller skulle få tilliten brutt, en tillit som aldri har blitt reparert siden.

For på spillermøtet om kvelden 16.mai 1990, dagen før finaleomkampen mot Crystal Palace, ble en samlet spillergruppe sittende å måpe.

– Ferguson hadde ikke sagt noe til oss, heller ikke noe til Jim Leighton eller Les Sealey. Han kom ned like før middagen, holdt et kort spillermøte og ga oss finalelaget. Det kom som lyn fra klar himmel da han byttet keeper. Jim hadde vært ute av form, men det var likevel en gigantisk overraskelse for alle at han ble droppet fra laget. Jeg var romkamerat med Jim og så hvor hardt han tok det da han forlot middagen, forteller Brian McClair.

– Også far ble overrasket

– At pappa skulle spille omkampen mot Crystal Palace kom som en stor overraskelse på alle, far inkludert. Da han fikk vite at han skulle spille kastet seg over telefonen og ringte hjem til oss og fortalte det. Jeg var åtte år gammel, og husker lite fra selve kampen som vi så på tv. Men bildene av pappa som jublet sammen med Alex Ferguson er brent inn på netthinnen, smiler Les Sealeys sønn Joe.

På spillerhotellet til United er det en person som naturligvis takler nyheten veldig dårlig. 

– Da jeg kom opp rommet gråt Jim som et barn. Han var utrøstelig. Det var et skikkelig slag i ansiktet. Han visste at tilliten ikke var der lenger. Ferguson sa en gang til meg at han valgte spillere han trodde ville vinne den bestemte kampen som skulle spilles, og ikke på bakgrunn av historikk eller navn. Og han har hatt rett så uendelig mange flere ganger enn han har tatt feil, påpeker Brian McClair.

– Jeg husker da vi hadde det siste spillermøtet på hotellet før avreise til Wembley. Vi fikk servert laget og sjefen hadde vraket Jim Leighton til fordel for Les Sealey. Jeg satt ved siden av Jim under finalen. Han hadde det ikke godt. Han sa ikke stort, men den opplevelsen ødela ham nesten fullstendig, forklarte Russell Beardsmore da united.no traff ham i Bournemouth for noen år siden.

Men hvorfor falt valget på Sealey?

Leighton hadde ingen god kamp i den første finalen som endte 3-3, men han var tross alt Uniteds førstekeeper.

Sealey på sin side hadde blitt leid inn fra Luton Town som backup for Leighton. Han hadde bare to ligakamper i United-trøyen bak seg, før Ferguson overrasket alle ved å kaste ham inn på laget mot Palace.

Leighton hadde virket nervøs og usikker i den første finalen. Ferguson mente, ifølge ham selv, at Sealey neppe var en bedre keeper enn Leighton, men han hadde noe som Leighton manglet.

Selvtillit som en tungvektsbokser.  

– Les  var den rake motsetningen til Jim. Han boblet nesten over av selvtillit. En gang da vi delte rom før en bortekamp mot Sheffield United husker jeg at jeg reagerte på en snodig lukt da jeg kom inn på rommet. Der satt Les foran tv og så på en krimserie. Han var iført en badekåpe. I den ene hånden holdt han en sigar, i den andre en kopp te.
– Det er mindre enn fire timer til kampstart. Hva tenker du på?
– Jeg tenker på at du står mye nærmere vannkokeren enn det jeg gjør. «Put the kettle on and fix me another brew will ya», smilte han. Det var Les Sealey i et nøtteskall, ler Beardsmore.

Da Leighton reddet United mot Hereford

Det finnes dem som fremdeles insisterer på at det finnes et dinosaurlignende monster i den skotske innsjøen Loch Ness.

Det til tross for at et utall sonarer, miniubåter, ekkolodd  har trålt innsjøen uten å finne fnugg av bevis som kan støtte teorien.

Myten om Mark Robins sin scoring i FA-cupens 3.runde 7. januar 1990 minner i så måte mer og mer om Loch Ness-monsteret «Nessie» for hvert år som går.

Til tross for at Martin Edwards og Sir Bobby Charlton gjentatte ganger, blant annet i United-Supporteren, har sagt at Ferguson ikke ville fått sparken om United hadde tapt mot Nottingham Forest, har Robins blitt kjent som mannen som «reddet» Fergusons jobb.

Det er imidlertid grunn til å tro at Clayton Blackmores scoring mot lille Hereford United tre uker etter på Edgar Street, var av minst like stor betydning.

Nottingham Forest var tross alt blant Englands desidert beste lag, mens Hereford surret i bunnen av tabellen på nivå fire. Et tap her ville fått United-fansen til å dirre av harme.

– Gary Pallister er for meg den viktigste signeringen Ferguson gjorde. Han var en koloss i forsvaret og sørget for at vi kunne forsvare oss på en helt annen måte enn før. Men «Pally» trøblet tidvis i starten av United-karrieren og mot Hereford kunne han blitt den store syndebukken da han lot en ball gå over seg i stedet for å klarere, minnes Clayton Blackmore da united.no traff han til lunsj i Bristol.

Det som fulgte de neste sekundene kunne imidlertid ikke Pallister klandres for. Plutselig hørte alle på Edgar Street lyden av en fløyte og var sikker på at dommeren hadde blåst.

Nesten alle stoppet opp, men det gjorde ikke Hereford-spiss Colin Robinson som plutselig fikk en eventyrlig mulighet.

Heldigvis for United var det én spiller som ikke stoppet opp.

Først reddet Jim Leighton avslutningen fra Robinson med en strålende beinparade, før han var lynraskt oppe og reddet returen på mesterlig vis.

– Det ville vært svært pinlig om vi hadde tapt den kampen, og vi er alle Jim en stor takk skyldig, kanskje aller mest sjefen selv. Ville han overlevd et FA-cuptap mot et lag fra nivå fire? Det er umulig å si, men det ville ført til ramaskrik om vi hadde røket ut mot Hereford, sier Blackmore.

I stedet var det waliseren som, sammen med Jim Leighton, som reddet United. Et fint raid på høyrekanten av Mike Duxbury endte med et innlegg, der Blackmore fikk en enkel jobb med å bredside ballen i det åpne målet i sluttminuttene.

– Du kan se av jubelscenene etter den scoringen hvor lettet alle var, forklarer han.

Den ukjente matchvinneren

Sir Alex Ferguson brukte millioner av pund på laget som vant FA-cupen i 1990. Lee Martin, som avgjorde finalen, kostet imidlertid ikke en eneste penny.

17.mai er Norges nasjonaldag, men det er også en dato som betyr noe spesielt både for Sir Alex Ferguson og ikke minst Lee Martin. 

For Martin, som hadde vokst opp like ved Old Trafford og var en stor United-fan, bringer scoringen fremdeles frem mange gode minner.

– Det er den scoringen United-fansen først og fremst husker meg for. Det var det første troféet klubben vant under Sir Alex Ferguson sin ledelse og det ble starten på en epoke som mangler sidestykke, forklarerte Martin da united.no traff ham på Old Trafford forrige sesong.

– Etter at vi hadde slått Oldham 2-1 i semifinalen satt jeg på bussen sammen med Mark Robins som sendte oss til Wembley. Vi var som to guttunger som sitret av spenning bare ved tanken på å spille finalen. Før kampen ba Ferguson oss nyte anledningen og minnet oss på at det er slett ikke sikkert vi ville få muligheten til å spille en FA-cupfinale igjen, forklarer Martin.

Selve finalemålet, 17.mai 1990 beskriver Martin slik:

– Det var en fantastisk pasning fra Neil Webb. Jeg trodde dommeren ville blåse hands da jeg dempet ballen, men jeg fikk fortsette og fikk et strålende treff. En av hundre jeg ville truffet så bra på og noe jeg neppe hadde klart på trening. Jeg husker jeg var veldig trøtt og hadde begynt å få kramper. Hvordan jeg klarte å fullføre kampen aner jeg ikke, men det var ikke snakk om at jeg skulle av banen, ler han.

– Trodde jeg skulle avgjøre den første finalen

Clayton Blackmore, som reddet United mot lille Hereford sammen med Jim Leighton, var overbevist om at han skulle bli den store redningsmannen i den første finalen.

– Mot slutten av andre ekstraomgang, på stillingen 3-3 fikk vi corner. Neil Webb slo en kort variant, den Ferguson egentlig hatet men som vi hadde lyktes med flere ganger. Den gikk 45 grader ut til Dany Wallace. Han sendte den videre til meg og jeg tenkte jeg har ingenting å tape og ladet kanonen. Jeg kjente umiddelbart at jeg fikk et solid treff og ballen skrudde i en bue som utmanøvrerte Nigel Martyn fullstendig. Uheldigvis gikk den noen centimetre på feil side av tverligger. Det kunne blitt et av historiens vakreste FA-cupmål på Wembley, sukker Blackmore.

Så fortsetter han med nyervervet entusiasme:

– Problemet var at jeg var så ivrig på å komme noen ekstra meter lenger frem i banen fordi jeg trodde det ville gi meg en bedre sjanse til å score. Hadde skuddholdet derimot vært fem-seks meter lenger ute hadde den gått inn. Jeg er overbevist. Når det er sagt var jeg utrolig glad på Lee Martins vegne. Han er en fantastisk fyr. Folk husker de som avgjør FA-cupfinaler. Om noen fortjente å avgjøre den kampen var det ham. Han scoret vel bare to mål for United og et av dem avgjorde FA-cupfinalen. Det er bra timing det, ler Blackmore.

Selv husker Martin det som skjedde etter finalen nesten like godt som drømmetreffet som avgjorde FA-cupfinalen. 

– Synet av Sir Alex Ferguson om Bryan Robson som bar kasser med champagne inn på toget glemmer jeg aldri. En politimann kom in i vognen vår og sa at alkohol var forbudt. Bryan Robson og Ferguson så på hverandre og smilte før Robson svarte politimannen med en melding som ikke kunne misforstås: No way, absolutely no way. Robson og Ferguson fikk, naturligvis det slik de ønsket, humrer Martin.

Vant Fergusons tillit til Schmeichel kom

Leighton spilte kun én kampt for United etter den første FA-cupfinalen mot Crystal Palace. Den kom i ligacupen mot Halifax Town.

For det var Les Sealey som hadde vunnet Fergusons tillit og stod hele 51 kamper den påfølgende sesongen, inkludert cupvinnercupfinalen mot Barcelona i Rotterdam. 

Da Ferguson kjøpte Peter Schmeichel sommeren 1991 var det imidlertid ingen tvil om at danske ville være førstevalget. Sealey fikk gå til Aston Villa sommeren 1991, men gjorde en kort retur til United i 1993/94-sesongen og fikk to kamper.

Han kom inn da Peter Schmeichel ble utvist i kvartfinalen av FA-cupen mot Charlton og fordi dansken sonet karantene i ligacupfinalen i 1994, fikk Sealey stå enda en Wembley-finale, en kamp United for øvrig tapte 1-3.

Jim Leighton var på utlån til flere klubber før han fikk gå til Dundee i Skottland. Han avsluttet karrieren i Aberdeen der han og Ferguson hadde opplevd mange triumfer sammen, ikke minst cupvinnercupseieren mot Real Madrid i 1983.

Les Sealeys avsluttet sin aktive karriere i Bury før han fikk jobben som keepertrener i West Ham.

Det var da tragedien inntraff for familien Sealey

– Savnet som ikke blir borte

Snart 19 år har gått siden Joe Sealey og familien fikk den grusomme beskjeden om at Les Sealey hadde gått bort.

Tiden kan lindre, men den leger ikke alle sår.

For Joe er savnet etter faren større enn noen gang. Når Joe Sealey åpner opp om faren til united.no, er han særlig opptatt av én ting.

– Jeg vil at folk skal minnes pappa med et smil om munnen. Det var slik pappa levde livet, og jeg er sikker på at han hadde satt pris på å bli husket på den måten, sier Joe.

Han stirrer noen ekstra sekunder på bildet av faren Les som står sentralt plassert på et lite bord i morens stue. Så bryter han ut i et smil.

– Mange takler sorg og savn med stillhet. For meg hjelper det å snakke om pappa. Det gjør godt å vite at jeg aldri har hørt noen si et vondt ord om han. Savnet er der fremdeles. Det blir aldri borte, men jeg smiler ofte når jeg tenker på pappa. For meg er det både riktig og viktig å minnes ham med glede, sier Joe til united.no.

Les Sealey, døde brått og uventet.

Han ble bare 43 år gammel.

– Det er et slikt øyeblikk en aldri, aldri kan glemme. Jeg var 18 år og keeper i ungdomsavdelingen til West Ham der pappa var keepertrener. En skade tvang meg til å legge opp. Karrieren min var over før den egentlig hadde begynt. Der og da var jeg sikker på at dette var så ille som livet kunne bli. Snaue to uker senere fikk mamma en telefon fra. Det var fra en av legene på sykehuset der far var. «Du må komme hit straks. Din mann har hatt et hjerteinfarkt og svever mellom liv og død». Jeg glemmer aldri ansiktsuttrykket på legen som møtte oss. Allerede før han sa et ord visste jeg hva som kom. «Jeg beklager så mye, men vi klarte ikke å redde ham». Vi fikk aldri tatt et skikkelig farvel med pappa. Det er fremdeles vondt å tenke på, sier Joe.

Men minnene fra 1990 vil Joe alltid ta med seg. 

I dagene som fulgte skjedde det rett som det var at vilt fremmede stoppet opp på gaten og applauderte Les Sealey spontant da han kom gående gjennom hovedgaten i Chingford der familien bodde.

– Jeg vokste flere centimetre da jeg gikk ved siden av ham. Jeg var så stolt at jeg kunne sprekke, humrer Joe.

En skulle kanskje ikke tro det var mulig, men Jim Leighton og Les Sealey ble gode venner i Manchester United. Det var et vennskap som varte livet ut, og Leighton var en av kistebærerne da Sealey ble stedt til hvile høsten 2001.

Sealey var borte så altfor tidlig, men han rakk å spille en helt avgjørende rolle da Alex Ferguson vant sitt aller første trofé som United-manager.

Da Ferguson gamblet ved å kaste ham inn på laget.

Og vant.