Hun tok seg av mange av Class of 92-spillerne – nå er hun død

Brenda Gosling, som i mange år jobbet som husvertinne for Manchester United, har gått bort.

I den anledning har vi hentet frem intervjuet vi gjorde med henne til Class of»92-bilaget vårt i medlemsbladet United-Supporteren i 2001/02-sesongen.

De eneste forandringene som er gjort i artikkelen siden den gang er bildene.

Den uforglemmelige husmor

Av: Aslak Bodahl

Manchester Uniteds juniorlag fra 1992 bestod av unggutter fra hele øyriket. Noen måtte sørge for at spillernes trivdes utenfor banen. Brenda Gosling var en av dem.

Gosling var landlady – eller husvertinne som vi sier på norsk – for Manchester United i nesten 20 år.

Av spillerne fra den mye omtalte 1992-klassen forsørget hun Keith Gillespie, Kevin Pilkington, Robert Savage, Pat McGibbon, Richard Irving og Colin McKee.

– Det var hardt arbeid, men jeg nøt hvert sekund. Fremdeles har jeg kontakten med mange av spillerne. De sender meg kort, bryllupsinvitasjoner og nevner navnet mitt på TV og i magasiner. Hyggelig at de ikke glemmer meg, sier Gosling til United-Supporteren med emosjonell stemme.

Lovende talenter

Brenda Gosling bor i Priory Avenue, bare et Fabien Barthez-utspark fra The Cliff, Uniteds gamle treningsfelt.

Gosling har, foruten spillerne fra 1992-klassen, stiftet bekjentskap med mange av Manchester Uniteds talenter i årenes løp, deriblant Lee Sharpe, Shay Given, Jon Macken, Shaun Goater og Darren Ferguson, sønnen til nåværende manager Sir Alex Ferguson.

– Jeg hadde hele tiden en viss følelse av hvem som ville klare å komme gjennom nåløyet. Det karakteristiske med de mest ekstraordinære spillerne var at de styrte unna de nattlige byturene, la seg tidlig og hadde sunne holdninger, forteller Brenda Gosling.

Bildene i spisestuen domineres av Manchester United. Gosling viser oss stolt motivene, både av enkeltspillere og av lag, og erindrer en tid da det kunne bo ti-elleve spillere i huset samtidig.

– Det var for nesten 20 år siden at representanter fra klubben henvendte seg på døren her. De visste at jeg bodde alene og spurte om jeg ikke kunne tenke meg å leie ut noen rom til noen av de yngre spillerne, forteller Gosling, som jobbet fulltid i Birmingham og takket av den grunn høflig nei.

– De virket imidlertid nesten desperate og ga seg ikke. Til slutt sa jeg opp jobben og ble landlady for Manchester United. En beslutning som endret hele tilværelsen min. Jeg hadde vært separert en stund og fikk en ny livsgnist, innrømmer den gjestfrie damen.

Langt opphold

Da nabohuset i rekkehusrekken kort tid senere var til salgs, slo Gosling til. Hun rev ned veggene og fikk doblet kapasiteten. Plutselig hadde hun sengeplasser til en hel førsteellever. De seks spillerne fra 1992-klassen hadde adresse hos Brenda Gosling i tre år.

– Robert Savage og Keith Gillespie delte rom. Hver onsdag vekslet de inn sine oppsparte penger på sparegrisen. Fornøyde ruslet de ned til den lokale kiosken og kjøpte godterier. Da Keith senere ble solgt til Newcastle, fikk han også et ikke ubetydelig lønnshopp. Overgangen kunne nesten ikke blitt større, mener husvertinnen.

Hun smiler i sin erindring over romkameratenes guttestreker.

– Når jeg kjørte av gårde på morgenen, hendte det ofte at de snek seg inn på kjøkkenet og forsynte seg av kakeboksen. De var bare unge gutter vet du, ler Gosling.

Brenda Goslings arbeidsoppgaver gikk ut på å lage mat til spillerne, som oftest tre måltider om dagen, vaske klær og sengetøy og bistå med andre praktiske gjøremål.

– Ja, det hendte jeg kjørte guttene til og fra buss- og jernbanestasjonen. Av og til når uhellet var ute, bragte jeg dem også til sykehuset. Når de fikk tillatelse av manageren til å flytte inn i egen leilighet, tok jeg dem med på handleturer og hjalp dem med inventarløsninger, sier hun.

Fotballinteressert

Brenda Gosling var og er fremdeles meget fotballinteressert. Da juniorlaget i 1992 regjerte på engelske fotballplener, var husvertinnen som regel på plass for å støtte sine yndlinger. Sjelden gikk hun glipp av de daglige formiddagstreningene på The Cliff.

– Når jeg ser Premier League på TV, hender det at lagene er representert med spillere som har bodd her. Jeg synes det er artig å holde meg oppdatert, og leser ofte fotballmagasiner for å se hvor spillerne jeg kjenner befinner seg i dag, forklarer hun.

– Når Keith Gillespie blir intervjuet på TV, nevner han nesten bestandig navnet mitt. Det setter jeg umåtelig stor pris på, sier Gosling og blir nesten beveget over sine egne formuleringer.

– Jeg husker godt at Kevin Pilkington var voksen for alderen sin. Han virket reflektert, opptrådte alltid korrekt og var en veldig fornuftig gutt, kommer det fra husvertinnen.

– Jeg visste at 1992-laget holdt et ekstremt høyt nivå og at flere av spillerne senere ville bli stjerner på sine respektive lag. Det så jeg på kampene. Derfor er jeg ikke overrasket over at de i dag er i rampelyset og tjener svimlende summer, føyer hun til.

Oppdatert Eric Harrison

Mens vi sitter og drikker kaffe og spiser kake, forteller Brenda Gosling om Eric Harrison – Manchester Uniteds legendariske juniortrener. Om hvordan han til enhver tid sørget for å holde seg orientert om spillernes fritidssysler.

– Ja, han kunne ringe meg flere ganger i uken. Ofte var han nysgjerrig på når spillerne kom hjem om kvelden, hva de foretok seg og hvordan de fulgte opp husreglene. Dersom de ikke hadde ryddet godt nok etter seg i garderoben ringte han meg umiddelbart. Sporenstreks meldte spillerne seg til tjeneste på The Cliff igjen. De hadde stor respekt for Harrison, erindrer hun.

Hun forteller at Robbie Savage (som siden ble spiller for blant andre Leicester og Wales) var sønderknust da han sto uten seniorkontrakt i hånda.

– Da han reiste hjemover, var han involvert i en bilkollisjon. Jeg tror han var livredd for å fortelle foreldrene sine om den nedslående beskjeden, sier Gosling.

Selv var hun like skuffet da Manchester United i januar 2000 flyttet til de topp moderne treningsfasilitetene i Carrington, langt unna Brenda Goslings bostedsadresse like ved The Cliff.

– De spillerne som ikke lyktes i United, understreker at det er et liv også etter Manchester United. Jeg kan ikke si meg uenig. Mange tror det er begynnelsen på slutten, men det er galt.

Brenda Gosling leier nå ut de samme rommene som en gang Class of ’92 bodde i, til supportere – ofte fra Skandinavia. Hun blar i gjesteboka og viser stolt spillernes avskjedshilsener. Husmoren for 1992-klassen fortjener sin del av æren for suksessen.

Vennskap med Ferguson

Besøkende fra Norge, enten det er spillere eller supportere, blir omtalt i rosende ordelag av husvertinnen Brenda Gosling. Hun har utelukkende positive erfaringer med norske gjester.

– Ja, de er mine favoritter. Hyggelige og høflige. De har god oppdragelse og er flinke til å holde kontakten. Erik Nevland bodde her i tre måneder. Senere fikk jeg takkekort med den nye adressen hans i Stavanger, sier Gosling som på 1980-tallet også hadde Henning Berg boende hos seg da han prøvespilte for United.

Brenda Gosling fikk et godt kjennskap til Sir Alex Ferguson. Noe av årsaken er at sønnen Darren bodde hos henne mens han kjempet for en seniorkontrakt.

– Alex Ferguson fulgte opp spillerne til enhver tid, og han gjentok ofte at han alltid var tilgjengelig i den andre enden av røret.

– I et brev etter at Manchester United flyttet til Carrington, skrev han og fortalte hvor høyt han satte pris på vennskapet vårt, forteller Gosling.

Bli medlem i Supporterklubben her.