Kampen bærer preg av å være et oppgjør på slutten av en sesong der hjemmelaget ikke har så mye å spille for, mens United fort ble fornøyd med tingenes tilstand etter målet.
Typisk United-angrep fører til scoring
Kampens beste angrep fikk vi se allerede etter åtte og et halvt minutt, og det var en typisk United-scoring. Med det mener jeg at det var et angrep der laget truer bakrom selv om det er kun elleve meters bakrom, og motsatte bevegelser. Bournemouth er på vei ut, sammen med de fleste United-spillerne, mens Casemiro truer bakrom.
Annonse
Eriksen finner det lille bakrommet som eksisterer. Svært følsomt!
Og akrobatikk fra Casemiro når han nærmest brasser ballen i mål.
Et slikt angrep kjennetegner United på sitt beste, der de truer bakrom selv om det nesten ikke eksisterer. Og her ser vi hvorfor det er så viktig: Selv med lite rom, så er det mulig å score.
Veldig trange rom
Kampen ellers ble kjennetegnet av små, trange rom. I kombinasjon med et relativt stillestående United-lag, så ble det en affære der det skjedde lite. Kombinasjonene foregikk ofte på svært trange områder slik som her.
Det kan se ut som det er masse rom foran ballfører her, men det blir fort trangt.
Og når United skal spille seg gjennom siste ledd, så ser det fort ut som dette. Bournemouth var dyktige til å stenge rom, og når viljen til bevegelse ikke var på topp for bortelaget, så ble det relativt komfortabelt å forsvare seg.
Glimtvis fikk vi se løsningene mot slikt forsvarsspill som vi har sett tidligere i sesongen: Her har Lindelöf dratt på seg press, og spiller ballen bredt.
Annonse
Midtbanespilleren som gikk i press rekker ikke ned igjen, og Fernandes finner da Martial i rommet bak den spilleren som har forlatt leddet.
Da ser det plutselig slik ut, der United kan true neste ledd fra en god posisjon. Dette er jo slik vi er vant til å se United: lokke frem press, og bevege seg inn bak de spillerne som går ut av leddet. I denne kampen skjedde det bare glimtvis.
Martial var svært aktiv i kampen. Han droppet ofte ned og fant til tider noen fine rom, slik som her, der han kombinerer med Fernandes.
Etter første veggspill så spiller han vegg igjen.
Det er svært nære på at dette blir farlig. Selv om det ikke ble noe særlig sluttprodukt av innsatsen, så var Martial en av spillerne som viste initiativ til å vise seg frem. Men bevegelsene generelt i disse bildene er for svake, og det er veggspillet til Martial og Fernandes som skaper muligheten.
Ten Hags utviklingsmål: frispilling mot høyt press på bortebane
Ten Hag har uttalt at han må utvikle lagets evne til å frispille seg ut bakfra mot høyt press, særlig på bortebane, og hva er grunnene til at han mener det? Legg merke til Bournemouth sitt forsvarsspill som er kompakt og tett mot United sine spillere. Dette er en vrien situasjon å komme seg ut av.
Vi kan se at det finnes en ledig spiller som kan være med på å skape overtall. Sancho gjør i dette tilfellet lite for å være spillbar.
Annonse
Martial kunne også vært en spiller som kunne blitt brukt i en slik fase, for å komme seg ut det gode presset. Det ender heller i en duell på siden. United må koble på disse spillerne for å komme seg ut av disse situasjonene.
Vi ser her et eksempel på hvordan det kan være i disse situasjonene: her har Eriksen beveget seg ned og på utsiden av Shaw. Der blir han spillbar. Han trekker på seg press, noe som åpner rom bak den spilleren som går i press.
Vi ser hvordan Bournemouth-spillerne følger hver sin spiller, med backen som har gått ut i Sancho. Det åpner rom for Fernandes som truer rommet bak backen.
Og når United beveger seg slik som her, så kan de etablere spill og skape overtall høyere i banen. Situasjonene er ikke like, da presset er noe lavere, men det viser veldig tydelig forskjellen på et lag som står stille, versus et lag som tydelig angriper de rette rommene. Det er denne bevisstheten som United må tydeliggjøre mot lag som presser dem høyt.
Vi fikk se litt av det samme i andre omgang da Bournemouth fortsatte sitt press, og United valgte å IKKE bevege seg bak de som presser. Her er det et stort rom hvor United må ha en spiller.
Dermed kan Bournmouth veldig enkelt skjære av United og isolere dem tre mot tre.
Til slutt greier Bournemouth å lage en fire-mot-to-situasjon, og det ender med balltap. Det foregår for lite av de United-spillerne som ligger bak presset til at de greier å spille seg ut.
Dermed vinner Bournmouth ballen og kan kontre fra en fin posisjon, og de skaper en god sjanse.
Konklusjon
Sesongen sniker seg mot slutten, og det merkes på flere fronter. Kampen nådde aldri de helt store høyder. Bournemouth hadde ingenting å spille for, og United ble veldig tidlig komfortable med å styre i land ettmålsledelsen.
Det er derfor vanskelig å vurdere hvorvidt det var Bournemouth sitt gode press eller Uniteds passive væremåte som gjorde at laget ikke greide å skape det helt store. Kanskje en kombinasjon?
Annonse
Men slik det ser ut akkurat nå, så vil Manchester City om noen uker ha ganske god kontroll på nøkkelen til seier mot United: De må presse høyt, og skjære av vinkler inn i banen. Jeg savner kanskje at laget bruker tid på å bli bedre på denne fasen i slike kamper som dette. Men det kan være at det var planen til Ten Hag, men at spillerne havnet i komfortsonen og ikke hadde vilje til å gjennomføre. Dette er veldig vanlig på dette tidspunktet i sesongen.
Uansett, vi må se et United lag med høyere gir mot City.
Øyvind Eide:
Øyvind Eide er sportsdirektør for Norges Toppidrettsgymnas. UEFA PRO trener, veileder UEFA A og Mentor i prosjekt kvinnelige topptrenere. Trener i norsk toppfotball i ti år. Han rykket blant annet opp til Tippeligaen med Kongsvinger høsten 2009, og var trener for Stabæk kvinner mellom 2012 og 2016.
